Rustkammeret

​I Forsvarets museer har sju personer ansvaret for over 350 000 museumsgjenstander. De er blant annet fagsjefer med ekspertise på kjøretøy, fly og en kurator med et overordnet ansvar for museumsgjenstandene. Det er militær historie fra flere hundre år tilbake i tid som ikke lenger er i operativ bruk. Forsvarets museer skal bevare og formidle Forsvarets historie, men har ikke mulighet til å lagre gjenstander forsvarlig. De er ifølge dem selv kraftig underbemannet for både å holde oversikt over historiske verdier og konserveringen av dem. Det forteller Jeremy Hutchings som er ansvarlig for Forsvarets museers samlinger og konservator Duncan Slarke.

– Samlingen har en markedsverdi på flere milliarder kroner. Sånn som situasjonen er nå, og med våre ressurser, kan vi nesten ikke ta inn noen nye gjenstander – unntatt de med høyest prioritet, sier Hutchings. Sammen med Slarke setter han kursen mot museets magasiner på Trandum for å vise hvilke problemer de står overfor.

Les Forsvarets forums redaktør mening om museene her: «Dette har ikke Forsvaret råd til»

Forfall. Birger Heyerdahl er fagsjef for rundt 250 kjøretøy. Det er gamle tyske stridsvogner fra 2. verdenskrig, sanitets- og bergingskjøretøy fra Libanon og Tsjad og utfasede IVECO-er som har rullet rundt i Afghanistan. På Trandum i Akershus tar han Forsvarets forum inn i bygg som skal rives, men som midlertidig huser vår forsvarshistorie.

– Vi sitter på veldig mange gjenstander med historisk og nasjonal verdi, sier Heyerdahl.

I lagerhaller som har forfalt over en årrekke, står blant annet artilleri og stridsvogner. Det er fuktig, det er trangt og kaldt, men de har i hvert fall tak over hodet. 

– Jeg blir trist når jeg går her og ser tilstanden på enkelte av kjøretøyene (major Birger Heyerdahl).

Situasjonen for enkelte andre historiske gjenstander er langt mer alvorlig, forteller Heyerdahl.

– I forbindelse med utdeponering (utlån) av kjøretøy til militærleirer er det mye forfall. Et sanitetskjøretøy på Sessvollmoen har stått under åpen himmel i 15 år. Det har det tatt stor skade av, sier Heyerdahl engasjert og viser til flere tilfeller der kjøretøy har forfalt.

Han mener små grep som tak over kjøretøy som står ute, ville være til stor hjelp. Men det medfører at Forsvarsbygg krever husleie for arealet.

– Ildsjelene som vi vanligvis har kunnet stole på, forsvinner. Når oppfølging av kjøretøy skjer på frivillig basis, blir det i stadig mindre grad gjort.

Svikter. Heyerdahl forteller at Forsvarets museer skal sørge for at materiellet som blir tatt inn, skal være i samme tilstand i all ettertid. Det har blitt en tilnærmet umulig oppgave å løse.

– Slik situasjonen er nå, blir mye ødelagt og preget av forfall. Vi har heller ikke mulighet til å ta inn nye kjøretøy som følge av lagersituasjonen.

– Forringelsen av kjøretøyene er allerede på millioner av kroner, sier Heyerdahl.

Han anslår at det vil kreve rundt 100 verkstedtimer i snitt pr. kjøretøy for å få dem tilbake til tilstanden de var i før kjøretøyene ble tatt ut av operativ tjeneste. Bare i verkstedtimer vil det koste 27,5 millioner kroner. Det er uten at reservedeler er tatt med i regnstykket.

– Det er et kostnadsspørsmål om det er mulig eller ønskelig å få kjøretøyene som har forfalt, tilbake i samme tilstand som de var i før forfallet startet.

– Jeg blir trist når jeg går her og ser tilstanden på enkelte av kjøretøyene, sier Heyerdahl som skulle ønske flere i Forsvaret hadde bidratt til å holde kjøretøyparken til museene i stand.

– Jeg sier ikke at millioner av ekstra kroner er løsningen, men jeg etterlyser en større vilje til å bidra, blant annet fra Forsvarets logistikkorganisasjon, slik at vi kunne fått økt støtte i form av verkstedtimer.

Heyerdahl forteller at flere av kjøretøyene de har ansvar for, brukes i ulike offentlige sammenhenger. Noen skal brukes i forbindelse med Libanon-markeringen på Akershus festning i april i år. Han anslår at det koster omtrent 50 000 kroner pr. stykk å få dem i stand.

– Veteranene synes det er stas å se disse rulle inn og å høre motorlyden, sier Heyerdahl stående ved siden av en DM 600 MACK bergingskjøretøy fra UNIFIL-perioden.

 
Snuoperasjon. – Å gjøre ting på samme måte under de samme vilkårene vil føre til en sakte avvikling av Forsvarets museer.

På et kontor i tredje etasje over utstillingene i Forsvarsmuseet på Akershus festning sitter direktør for Forsvarets museer Erling Kjærnes. Han mener det haster å gjøre forandringer. Hvis ikke vil de ikke kunne forvalte og formidle Forsvarets og felleskapets historie. Den nyeste faste hovedutstillingen på Forsvarsmuseet, «62 dager – Kampen om Norge», er inne i sitt fjerde år. 

Det kommer en jevn strøm av besøkende til Forsvarets museer, rundt 290 000 i fjor. Drøyt 60 000 av dem finner veien til Forsvarsmuseet i Oslo. 

Det har vært en jevn, men liten oppgang i besøk de seneste årene, og samlet sett er Forsvarets museer blant de seks mest besøkte i landet. Likevel må det endringer til i måten museene drives, mener Kjærnes. Museene har uløst potensial, men først må det bedre betingelser på plass.

– Profesjonelle utstillinger har en kvadratmeterpris på rundt 23 000 kroner. Forsvarets museer har mange tusen kvadratmeter som trenger fornyelse, sier Kjærnes.

– Budsjettene har blitt strammere hvert år. Alt som ikke direkte understøtter den operative effekten, blir nedprioritert. Vi er ikke her bare for å tørke støv av montere, fortsetter han.

– Det er ikke sikkert at det beste for kulturen i Forsvaret er at vi er under forsvarssjefen.

 Utredning. Forsvarets museer bør styrke selvfinansieringsgraden, bli mer profesjonelle og modernisere sin formidling. Det er noen av målsettingene i et mandat som la grunnlaget for utredningen av Forsvarets museer. Initiert av Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget ble det nedsatt en arbeidsgruppe som på vegne av forsvarssjefen skulle se på hvordan museene kan drive sin virksomhet – 50 år fram i tid.

– For å si det sånn så sitter jeg ikke med en vond smak i munnen etter å ha sittet i gruppen som gjennomførte utredningen. Jeg tror vi har forståelse for vår situasjon i Forsvarsdepartementet, sier Kjærnes og understreker at utredningen har ført til en bedre oversikt på museumsfeltet.

Ifølge Kjærnes, som har sittet i direktørstolen i snart to år, handler det om å bygge grunnmuren før det er mulig å reise huset. 

– Det er ikke sikkert at det beste for kulturen i Forsvaret er at vi er under forsvarssjefen (Direktør Erling Kjærnes)

Mer moderne formidling ved bruk av teknologi eller hyppigere utskiftning av utstillinger må vente. Først er det basisbehov som er nødt til å være på plass, blant annet flere fast ansatte og bedre lagringsplass for museumsgjenstander.

– Forsvarets museer har et areal på rundt 51 000 kvadratmeter. EBA (eiendom, bygg og anlegg), renhold og lønn tar 81 prosent av budsjettet vårt. Magasinene våre er spredt og i ulik forfatning. Aller helst skulle vi ha et sentralt magasin i stedet for de rundt 35 mindre vi har i dag – gjerne på Hovemoen i Lillehammer, sier Kjærnes.

– Da kunne vi også sluppet mye reisevirksomhet og spart penger.

 Besøk. – Er det noen av dere som har hørt om Erling Borch-Johnsen, kirurg og motstandsmann i Narvik, spør Ann Kristin Kristensen.

I auditoriet på Bardufoss videregående skole har 60 elever fra idrettsfag og helse- og oppvekstfag benket seg for å høre hva formidleren og pedagogen utsendt fra Narvik Krigsmuseum forteller om krigen i Nord-Norge. I motsetning til Forsvarets museer er museet drevet av en privat stiftelse. Museet, som startet i Røde Kors-regi, får årlig sju millioner kroner fra Kunnskapsdepartementet. En halv million kroner kommer fra Forsvarsdepartementet.

Kristensens foredrag er en del av museets oppsøkende virksomhet.

– Overlegen på Narvik sykehus var opptatt av de humanitære prinsipper. Han behandlet først de som trengte det mest, uavhengig av nasjonalitet, og fikk takkebrev fra rikskommisær Josef Terboven i januar 1943, sier Kristensen.

Forskning. At Narvik skulle få et krigsmuseum, har familien til kirurgen mye av æren for. Etter krigen var han distriktsleder for Nordland Røde Kors. Dette vervet overtok kona Karen rundt 1960, og hun lanserte ideen om et museum under et landsmøte i 1962. Samme året døde mannen, som fikk utmerkelser fra flere nasjoner og fra Røde Kors for sin krigsinnsats.

– Nordland Røde Kors krigsminnemuseum åpnet sin utstilling i sentrum av Narvik i 1964, sier musesumsleder Ulf Eirik Torgersen.

Narvik Krigsmuseum er del av stiftelsen Narviksenteret. Senterets mandat er å drive formidling, dokumentasjon og forskning på spørsmål knyttet til krig og konflikt. Utgangspunktet er det tyske angrepet på Narvik i 1940, kampene i Nord-Norge og den påfølgende okkupasjonen.

– For fem år siden ble det bevilget midler for bygging av et nytt museumsbygg, og for snart to år siden kunne vi flytte inn i dette nybygget, forteller Torgersen. Etter flyttingen har Narviksenteret satset på oppsøkende og utadrettet virksomhet. Det har bidratt til økte besøkstall. I 2017 passerte museet 30 000 besøkende pr. år.

Historier. – Krigshistorien er jo både interessant og trist på samme tid. Vi har litt lokal krigshistorie på skolen og har også vært på museet i Narvik, sier Emma Ritman som er elev på Bardufoss videregående skole.

Hun er nettopp ferdig med historieleksjonen i regi av Narvik Krigsmuseum.

Også venninnen Kaja Hagtvedt setter pris på at museet drar ut til skolene:

– Vi får et annet læreransikt å forholde oss til.

– Og hun gir den lokale historien mer dybde ved å vise fram gjenstander de har på museet, legger Emma til.

Elevene undersøker noen av de tyske torturinstrumentene museumspedagogen har med seg. Det er en kjetting for å knuse håndledd, en totenslager og nåler som ble brukt under neglene på fanger.

– Vær forsiktige, dere kan lett skade dere om dere prøver instrumentene, advarer formidleren.

Smått og dårlig. På Trandum er Jeremy Hutchings og Birger Heyerdahl bekymret for problemene museene står overfor. Til daglig bærer de et stort ansvar for at gjenstander som stilles ut er i god nok stand for Forsvarets museer – at de oppfyller kontrakten om å bevare historien. De slutter seg til museumsdirektørens ønske om et sentralt magasin.

Lokalene ved Romerike tekniske verksted er kummerlige, selv om det er tatt grep for å lappe på noe av forfallet. Utkastelse fra enkelte av lagerhallene er også overhengende da de er kondemnert og skal rives.

– Det hadde vært fint om vi kunne få til åpne magasiner der publikum kunne få se på det som ikke står utstilt på museum. Det har vi ikke mulighet til her, sier Hutchings.

– Vi stiller bare ut en liten prosentdel av dem vi har av gjenstander på museum.

Briten mener Forsvarets museer bør vise fram flere av de historiske skattene de sitter på. Hutchings, Heyerdahl og konservator Duncan Slarke viser vei gjennom museets magasiner på Trandum. Her står kontormøblene til Vidkun Quisling, sambandsutstyr, over hundre år gamle lærtrommer. På en mesanin står utallige kjøretøy: Det er motorsykler og luksusbiler offiserer i okkupasjonsmakten brukte i Norge. Det er bare en liten del forsvarshistorien som er bevart og ute av syne for publikum.

– Vi har utfordringer knyttet til å kunne telle gjenstandene. Vi har et pålegg om å telle ti prosent av beholdningen (35 000) hvert år. Det krever mye arbeid, sier Slarke.

Strammet inn. Erling Kjærnes forteller at budsjettposten til Forsvarets museer har blitt slankere. I et forsvar der penger skal gå til den «spisse enden» og mest mulig operativ effekt, er det vanskelig å bli hørt.

– Vi får færre penger hvert år, sier Kjærnes og viser til et kutt på to millioner kroner fra fjoråret.

Budsjettet er nå på rundt 69 millioner kroner. Ifølge Kjærnes ville de økonomiske betingelsene vært bedre under for eksempel Kulturdepartementet. Da ville budsjettet vært cirka 20 millioner mer enn i dag, mener han.

– Vi har penger til å holde liv i strukturen. Likevel skal vi ikke bare holde dørene åpne, fortsetter direktøren som viser til at nye utstillinger først og fremst kommer som følge av tilleggsbevilgninger fra Forsvarsdepartementet.

– Vi må i større grad skape inntekter selv, men vi kan ikke ha sponsorer, det har vi ikke lov til.

Å ta betalt fra de som besøker museene må også vektes opp mot for eksempel færre besøkende, sier Kjærnes og viser til at det i all hovedsak er Hjemmefrontmuseet som tar inngangspenger.

– Hvis vi skal komme opp på det nivået vi ønsker, bør vi opp til 100 fast ansatte (cirka 34 faste og 30 midlertidige årsverk i 2017, journ.anm). Da kan vi også bygge opp en mer profesjonell institusjon. Men det krever mer penger.

– Og hvis vi i større grad skal begynne å ta inngangspenger, må vi ha et innhold det er verdt å betale for. Der er vi ikke nå, sier Kjærnes.

Turister. Det er ikke bare til Akershus festning historieinteresserte kommer. Turistboomen i Nord-Norge er også merkbar for Narvik Krigsmuseum. Her koster en billett 50 kroner for barn og 100 for voksne. Mens Forsvarets forum er innom, kommer et polsk par og studerer utstillingen. Robert Dominiak har flere års erfaring som reiseleder for polakker i de nordiske landene. Han har også tidligere besøkt det gamle krigsmuseet. Sammen med kona Barbara er han på vintertur i Nord-Norge for å feire Polens 100 år som uavhengig nasjon. Han er både begeistret og litt skuffet.

– Det er fint med ny teknologi og alt det interaktive som viser krigen. Det er litt skuffende at de mange gjenstandene fra polske soldater som var i det gamle museet, ikke lenger er utstilt i det nye. Og når jeg kommer hit med polske grupper vil de nok forvente å finne noe om polakkene som kjempet her sammen med de andre allierte, sier Dominiak. Han viser til at seks millioner polakker mistet livet under 2. verdenskrig.

Pågang. Museumsstyrer Ulf Eirik Torgersen kjenner til tilbakemeldingen og kan avsløre at et interaktivt bord på «Fjellkrigen» er under utvikling. På en storskjerm skal de gi en mer utfyllende oversikt over nasjonene, avdelingene og soldatene som kjempet her.

– Vi merker stor pågang av etterkommere på søk etter det deres forfedre utrettet, sier Torgeresen.

Han mener krigshistorien ikke har blitt formidlet godt nok. 

– Forsvaret har en plikt til å ta vare på samfunnshistorien (Museumsstyrer Ulf Eirik Torgeresen).

De som kjempet under krigen, kom hjem med store fysiske og psykiske skader samfunnet ikke ønsket å forholde seg til.

– Det er nok litt av de samme traumene som dagens veteraner opplever, sier Torgersen, som tidligere var offiser i Hæren.

Han finner det rimelig at Forsvaret drifter sine egne museer i tillegg til at flere lokale museer landet rundt formidler krigshistorie:

– Forsvaret har en plikt til å ta vare på samfunnshistorien. Når man ser hvor underkommunisert deler av denne har vært, og med de mange operasjoner Norge er i og har vært involvert i, vil dette også være viktig kunnskap i framtiden. Det må legges politiske føringer og økonomi som forplikter å ta vare på den militære historien slik at den ikke må vike ut fra hensynet til nasjonens kampkraft.

 Mer kultur. Tilbake på Forsvarsmuseet i Oslo forteller Erling Kjærnes om betydningen av at Forsvaret forvalter sin egen historie. Det er lite målbar operativ effekt av utstillinger fra 2. verdenskrig eller fra internasjonale operasjoner. Det betyr likevel ikke at det ikke skal bli fortalt eller at Forsvaret ikke skal ha en rolle i formidlingen, mener direktøren. 

Andre museer i Europa som tar for seg militær historie, har en mer kommersiell tilnærming. Det har også hatt sin pris, ifølge direktøren.

– Vår målgruppe er blant annet forsvarspersonell. I Europa har mange museer ingen tilknytting til militæret, og de blir heller ikke brukt av dem. Det ønsker vi å unngå.

Historieløst. Han får støtte av oberstløytnant Harald Høiback som blir hans nestkommanderende fra 1. august. Høiback mener det er viktig for Forsvaret å ta grep om egen historie: Det handler blant annet om å opprettholde et bånd til Forsvaret gjennom å ivareta og formidle den militære identiteten og profesjonen og i tillegg fortelle hva det innebærer å være soldat.

– Museene skal være der du går for å hente inspirasjon og kunnskap. Noe som kan virke uinteressant i dag, kan vise seg å være viktig i framtiden, sier Høiback før direktøren fortsetter.

– Det er enkelte som mener at vi tar inn for mye skrot. Det vitner om liten forståelse for vår nære historie.

– Når Forsvaret legger ned leirer og baser eller utfaser materiell, blir det historie. Vår jobb vokser i takt med at Forsvaret blir mindre, sier Kjærnes.

***

Museal bærekraft

Utredningen av Forsvarets museer skal gjøre dem i stand til å møte framtiden.

Det sier seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet (FD) Elisabeth Krüger Østbøll. Hun har ledet utredningsarbeidet på vegne av forsvarssjefen. Hensikten har blant annet vært å se hva som må til for at Forsvarets museer kan blir mer profesjonelle, styrke og modernisere formidlingen, samt øke «selvfinansieringsgraden».

– Utredningen er overlevert forsvarssjefen. Når han kommer med sin innstilling til departementet, venter trolig videre politisk behandling, sier Østbøll. 

Utredningsgruppen besto av ansatte fra FD, Forsvarsstaben, Forsvarsbygg, Forsvarets fellestjenester og Forsvarets museer. De har hatt kontakt med samarbeidspartnere i og utenfor forsvarssektoren og har besøkt forsvars- og militærhistoriske museer i utlandet, alle Forsvarets museer samt flere av magasinene i Norge. Østbøll er kjent med utfordringene museene står overfor i forbindelse med magasinene.

– Gjenstandene er selve grunnlaget for museene, og de er en naturlig del av utredningen.

Utvikling. – Vi håper utredningen kan lede fram til en fremtidsrettet utvikling av museene og at de blir effektive formidlere av Forsvarets og felleskapets historie, sier Østbøll.

Innholdet og anbefalingene i utredningen er foreløpig unntatt offentligheten. Forsvarets forum har flere ganger forsøkt å få forsvarssjefen i tale om framtiden til museene. Han ønsker ikke å uttale seg før innstillingen er overlevert til FD. Østbøll vil ikke gå inn på hvilke anbefalinger som kommer.

– Hvis mandatet til utredningen skal følges opp er det klart at det vil kunne medføre endringer for Forsvarets museer. I likhet med andre museer trenger de en moderne formidling og en oppdatert måte å komme i dialog med publikum på, sier Østbøll.

Hun understreker likevel at hun er imponert over det arbeidet blant dem som driver Forsvarets museer.