Jeg føler med direktør og ledelse ved Forsvarets museer. Det er godt å se at redaktøren i Forsvarets forum også gjør det. Det er ikke lett å lede en entusiastorganisasjon som Forsvarets museer når en alltid står i en spagat mellom ambisjoner og ressurser. Av og til kan det gjøre godt med et gjenhør med Becker-familiens sjarmskurk Dickie Dick Dickens og hans kumpan Bonzo. Men om det i seg selv hjelper ledelsen med å finne veien videre er kanskje noe mer usikkert.
Er et nytt museumsmagasin redningen? Jeg tror ikke det.
Helt siden «NOU 1992:18 om Forsvarets bevarings og museumsvirksomhet» (en offentlig utredning, journ. anm.), har et håp levd sitt eget liv ved museet. Hver gang forsvarsbudsjettet ble lagt fram var det et håp om at nå, ja nå kommer forsvarsledelsen til å forstå at Forsvarets museet trenger større ressurser for å gjøre jobben som museum på en profesjonell og tidsriktig måte. Men gang på gang på gang kom skuffelsen når forsvarsbudsjettet ble presentert. Og Kulturdepartementet ville heller ikke overta ansvaret.
Er et nytt museumsmagasin redningen? Jeg tror ikke det.
Vanskelig i flere år
Den begredelige budsjettsituasjonen bare fortsetter og fortsetter. Situasjonen har vært vanskelig i flere tiår. Og det blir bare verre. Sannsynligheten for at det uten videre skal bli bedre er, etter mitt skjønn, liten. Det å lede Forsvarets museer har vært, og er krevende. Gapet mellom ambisjoner og ressurser består når ambisjonene opprettholdes, mens ressursene sakte men sikkert blir mindre og mindre. Det er lett å forstå at forsvarsledelsen, som skal finansiere et nytt forsvar med flere nye flytyper, fregatt-tap og nye ubåter samt et stort behov for å fornye hærens materiell.
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Kostnadene galopperer av gårde uten at finansministeren åpner lommeboka for bygge Forsvaret forsvarssjefen mener Norge trenger. Det å styrke ressurssituasjonen for museene når situasjonen er som den er virker utopisk. Det kan virke som om Dickie Dick Dickens’ lederskap likevel er rett i den rådende situasjon. Det virker mer naturlig å kutte i det som er så langt unna den spisse enden som forsvarskulturen, enn å skjære ytterligere i den spisse enden. Særlig når situasjonen ved museet ikke noen gang ser ut til å bli bedre.
Dette må direktøren leve med og ta inn over seg. Jeg er sikker på at han allerede har gjort nettopp det og leder museet videre på grunnlag av dette. Men hvordan kan direktøren vise vilje til å løse oppgavene i dette spennet mellom ressurser og ambisjoner?
For store samlinger
Forsvarsledelsen forventer fortsatt publikumstilbud for de midlene som stilles til disposisjon og samlingene er for store. Noen har kanskje lest mitt forrige innlegg «Rydd i museene» fra 2018, hvor jeg argumenterte for å redusere samlingene for å bedre balansen. Det ser ut til at situasjonen ikke har endret seg siden det.
Forsvarets museer forvalter samlinger som er alt for store for de ressursene de har til rådighet. Dette er en situasjon som er skapt av museets egne ansatte. Forvaltningen i Forsvaret åpnet i 1988 for at Forsvarsmuseet vederlagsfritt kunne få overta gjenstander fra Forsvaret ved utfasing. Det skjedde på et tidspunkt da det meste av våpenhjelpmateriellet skulle ut av oppsetningene.
Forsvarets museer forvalter samlinger som er alt for store for de ressursene de har til rådighet.
Enorme mengder materiell skulle kasseres og destrueres. Museet, eller rettere sagt enkeltansatte ved museet så dette som en kjempemulighet og brukte muligheten for alt den var verdt. Helt uten en felles plan eller å ha den nødvendige bygningsmasse til rådighet startet de en dramatisk innsamling av kassert militært materiell. Ikke bare én av hver, men ofte ba museet om å få alt av en materielltype.
De brukte bekjentskaper og fikk plassert materiellet i utrangerte bygninger over hele Østlandet. For museet ble det store tilfanget av gjenstander sett på som ressurser for framtidig byttevirksomhet med samlere og museer. Noe som igjen skulle gjøre egen samling bedre. Det førte til at alle pistoler av én type ble hentet inn. Alle typer av én type maskinpistol ble samlet inn. 130 norskproduserte maskinpistoler av en og samme type ble samlet inn. Store mengder artilleri (omtrent 800 enheter totalt), uniformer, kvartermateriell og samband og alt de kom over av kjøretøy ble samlet inn. Museet klarte heller ikke å stå imot presset fra interesseorganisasjoner som ville ha materiell fra Forsvaret. Den ulykksalige M6-saken er et godt eksempel på ting der museet overhodet ikke skulle blandet seg. Den saken er slettes ikke den eneste.
Mindre areal
Litt ut på 2000-tallet, da reduksjon av bygningsmasse ble satt i gang og krav til registrering og kontroll økte, viste det seg at samlingene hadde blitt alt for store og uhåndterlige. Fra en samling på omtrent 50 000 mindre gjenstander omkring 1985 hadde samlingen økt til flere hundre tusen enheter. Mange av dem er store fly, kjøretøy og fartøy som i seg selv krever store ressurser til bevaring, konservering og restaurering. Men også store mengder mindre gjenstander hadde hopet seg opp i den store innsamlingsdugnaden de ansatte startet da muligheten bød seg.
I museumsverdenen er det vanlig å samle inntil tre gjenstander av hver type. Men ikke ved Forsvarets museer. De har etter innsamlingsorgien på 90-tallet ofte flere hunder av samme sort, eller ti ganske like kjøretøy (der mange står lagret i magasinet på Trandum.), samme type fly er samlet inn i Bodø, på Gardermoen og på Sola bare for å nevne noe. Eksemplene står i kø for den som vil se nærmere etter.
Klarer ikke oppgaven
Store deler av samlingene trenger konservering og/ eller restaurering. Det er oppgaver Forsvarets museer ikke på noe vis klarer å løse. Ikke på noe vis! Et eksempel er den britiske sambandsvogna som ble restaurert på rundt 2010. Resultatet ble veldig bra, men arbeidsmengden som gikk med for å restaurere dette ene kjøretøyet kan enkelt brukes som utgangspunkt for hva som må til for å ta ordentlig vare på resten av de mer enn hundre kjøretøyene i samlingene.
For meg er det åpenbart at regnestykket Forsvarets museer må løse ikke går opp om alle oppgavene i samlingen skal løses.
Dette er bare ett eksempel. Hva med konserveringsbehovet for våpensamlingen fra Kruttårnet? Det er flotte gjenstander det ikke finnes verken kapasitet, penger eller personell til å gå løs på. Selv om dette i grunnen bare er en liten oppgave. Jeg vil også nevne insektsproblemene i en av brakkene på Trandum og muggproblemene som er spredt jevnt utover. Selv denne enkel, men viktig oppgave som rengjøring er svært krevende å få til innenfor dagens rammer.
For meg er det åpenbart at regnestykket Forsvarets museer må løse ikke går opp om alle oppgavene i samlingen skal løses.
Vanskelige prioriteringer
Hva kan direktøren gjøre i dette vedvarende underskuddet? For det første må oppgavene internt prioriteres. Publikum må oppleve museene som relevante. Dernest bør samlingenes omfang prioriteres og vurderes. Jeg har selv, i min tid på museet, avhendet tusenvis av våpen og flere vogntog med militært materiell fra den kalde krigen uten at noen i dag kan si at samlingene på noe som helst vis er dårligere enn den var i 2010. Og jeg vet av erfaring at det fortsatt er veldig mye å ta av før man nærmer seg noen smertegrense for samlingenes integritet, relevans og betydning.
Antallet kjøretøyer, kanoner og fly bør reduseres for å lette trykket på magasiner og samtidig gi plass til nye gjenstander som skal inn i samlingene. Det er nok å nevne F16, Leopard 2A4 og Sea King redningshelikopter som snart skal avhendes. Så håper jeg at ingen en gang tenker på å bevare en P3 Orion? Klarer direktøren for eksempel å avgrense innsamlingen av F16-fly til ett fly og si klart ifra om det skal stå i Bodø eller på Gardermoen? Jeg venter spent.
Forsvaret har ingen problemer med å ta tilbake det Forsvarets museer ikke lenger vil ha.
Hva med museumsetikken, tenker kanskje noen? Til dem som spør vil jeg svare; ikke noe problem! Den del av samlingene jeg mener må reduseres drastisk er den delen som er overført fra Forsvaret etter 1988. De etiske regler i museene sier at om museumsgjenstander skal avhendes, skal man spørre giveren om han/ hun vil ha det tilbake. Forsvaret har ingen problemer med å ta tilbake det Forsvarets museer ikke lenger vil ha. Forsvarsmateriell har gode rutiner og ekspertise innen salg og avhending som gjerne behandler overskuddsmateriellet videre. Og for dem som drømmer om at Forsvarets museer på den måten skulle få de midlene et mulig salg skulle innbringe er det bare å våkne.
Alle inntekter av salg fra forsvarssektoren tilfaller automatisk statskassen. Noe annet ville være sterkt uetisk.
Dekker uansett ikke behovet
Museumsledelsen snakker om nytt moderne magasin. Det trengs. Det er ingen tvil om det! Men all erfaring fra andre museer og museumssammenslåinger er at størrelsen på et nytt magasin ikke kommer til å dekke hele behovet. Om det skulle bli bygd et nytt magasin vil direktøren stå overfor den samme vanskelige oppgaven med å prioritere i egne samlinger. Det vil ikke være noen vei utenom.
Samlingene må tilpasses det areal som stilles til disposisjon. Det er ingen vei utenom.
Og Forsvarets museer har gjennomført en slik rydding allerede. Forsvarsmuseets bibliotek har de gjennomført en dramatisk avhending av bøker, reglementer og tidsskrifter. Et titalls tonn har gått til Klemetsrud som papiravfall uten at noen på noe vis har merket at kvaliteten på tjenestene de yter har blitt redusert det minste. Kanskje tvert imot. Sammen med en veldig god registrering har tilgjengeligheten økt og publikum blir mere fornøyd. Nå har bibliotekarene mer tid til å betjene dem som kommer for å lære og forstå. Organisasjonen har vist at de kan! De har vist at det føre noe godt med seg å få fokus vekk fra telling, sortering og rydding til å være aktive innen publikumskontakt og kanskje også formidling. For et er sikkert, både de skriftlige- og materiellsamlingene inneholder mange helt fantastiske bøker og gjenstander. De drukner bare i støyen fra alt det overflødige som har hopet seg opp i magasinene.
Må spisse driften
Og det er flere muligheter for å spisse driften. Mengden utlån kan vurderes, og de samlinger som ikke tilhører Forsvaret, men som er innlånt og bevart for andre bør returneres. Kongesamlingen, Bergenssamlingen, samlingen fra Kongsberg Våpenfabrikk og arkivene fra FO IV-arkivene fra England under 2. verdenskrig bør tilbakeføres der de hører hjemme. På den måten kan personell og kostbare magasiner frigjøres til annen og mere publikumsrettet virksomhet.
Redaktør i Forsvarets forum har rett når han sier; «slik kan det ikke fortsette. Dette har Forsvaret ikke råd til. Forandringer må skje, og det haster».
Min løsning er å redusere samlingene og kutte i oppgaver som ikke hører inn under museets vinger. Det er åpenbart store og viktige skritt direktøren kan ta for å komme ut av bakevja. Arbeidet kan gjøres nå, eller en kan vente til museets «fata morgana» (luftspeiling, journ. anm) av et nytt magasin mot formodning skulle materialisere seg.
Min løsning er å redusere samlingene og kutte i oppgaver som ikke hører inn under museets vinger.
Samlingenes omfang må ned. Samlinger som ikke tilhører Forsvaret må bort. Resursene strekker ikke, og kommer ikke til å strekke til, slik situasjonen har utviklet seg fra slutten av 1980-tallet fram til i dag. Direktør, gjør noe nå!
I tillegg ville en samlingsreduksjon bedre kvaliteten og gi gode kort på hånden når direktør Erling Kjærnes skal i nye samtaler med de bevilgende myndigheter. Da kan direktøren legge fram flere argumenter om at de har tatt grep og effektivisert.
Og da kan Forsvarets museer i større grad konsentrere oss om å formidle militærhistorien.
