Meninger

PROTEST: Russere som er mot Russlands krig Ukraina demonstrerer utenfor Stortinget 12. juni.
PROTEST: Russere som er mot Russlands krig Ukraina demonstrerer utenfor Stortinget 12. juni.

Vi trenger politiske ledere nå, ikke populister

Dagens situasjon setter småligheten og populismen i norsk politikk i grell kontrast til virkelighetens alvor. Russland har med sitt angrep på Ukraina ikke bare utfordret den globale orden, men smadret den - ettertrykkelig, skriver Oddmund Hammerstad.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Det er krig i Europa. Verdens nest største militærmakt har angrepet et naboland. Vi har et naboforhold til samme militærmakt. Hundrevis av soldater og sivile dør hver dag i Ukraina. Humanitær bistand og våpenhjelp strømmer inn til ukrainerne. Norge bidrar. M-72 panservern, Mistral luftvern og M-109 selvdrevet tungt artilleri er sendt til fronten i Ukraina.

Flyktninger og sårede ukrainske soldater tas imot med åpne armer. Likevel - her hjemme ønsker opposisjonen i Stortinget å bruke sin egen og statsministerens tid på en granskning av hvordan sistnevnte håndterte en anmodning fra ukrainske myndigheter om å få donert norske ambulanser. Det gikk visst cirka fjorten dager mer enn ønskelig.

Fra utsiden kan det se ut som rot, sa lederen i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og så fikk han et flertall på Løvebakken med på granskning.

Hva er det vi egentlig ser her?

I retning populisme

Vi ser et eksempel som tydeliggjør hvor langt utviklingen er kommet i retning populistiske innslag i norsk politikk.

Mediene og de politiske partiene som fortsatt fremstår som overveiende seriøse og ansvarlige peker som regel på fløypartiene som populistiske. Dette blir nå vanskeliggjort ved at et parti som for tiden er regjeringsparti er mer populistisk, etter mitt syn, enn de tradisjonelle fløypartiene FrP og SV – og Rødt, selvsagt.

Senterpartiet viser klare populistiske trekk, og det er positivt at partiet blir straffet for det av velgerne etter hvert som luftige løfter blir avdekket som det de er.

Les også: Det er en mer enn 500 år lang rød tråd i russisk brutalitet

At det er verre i land med ulike grader av autokratiske styringsformer er ingen trøst. Det er ofte et faretruende lavt gjerde mellom demokrati og autokrati.

Ungarn, Polen og Tyrkia er de mest iøynefallende eksempler på vårt eget kontinent. Den tyrkiske president har vært ærlig om dette; han skal ha uttalt at demokrati er som en trikk; på hver holdeplass (les: valg) kan forfatningen endres, og til slutt - på endestasjonen – har presidenten den makt han trenger for å få det som han vil. (Erdogan mener for øvrig at han kan bestemme hva renten skal være til enhver tid.)

Det er utdanningsnivå og tillit til medier og myndigheter i befolkningen som avgjør hvor høyt eller lavt gjerdet er.

Natos støttemakt

Det ville være nærliggende i denne sammenheng å gå inn på den utvikling vi ser i USA; Norges og hele NATOs største og viktigste støttemakt gjennom snart åtte tiår. Men det vil kreve mer spalteplass enn debattredaksjonen mener er lurt for å holde leserens interesse.

Jeg får nøye meg med å minne om at vi 20. januar 2025 med stor sannsynlighet vil se en republikansk president i Det hvite hus som ikke har sjenerende mange demokratiske tanker i hodet.

Hør Forsvarets forums podkast: Putins imperiedrøm

Grovt sagt er det vi ser en profesjonalisering av politikken. Det blir yrke og arbeidsplass med karrieremuligheter mer enn ombud. I tillegg kommer internettets etter hvert overveldende tilgang for alle på alt fra rent søppel til nyttig, faktabasert informasjon og kunnskap.

Det blir stadig vanskeligere å skille sant fra usant og fakta fra fiksjon. Det blir lettere å komme unna med en bløff, for å si det slik.

Canossalignende gange

Det er stas å være del av et regjeringsapparat og å være folkevalgt på Løvebakken. Jeg har vært begge deler.

Mange biter seg fast i bordkanten fordi livet i slike posisjoner og miljøer er spennende, givende og godt å leve. Det er ikke overraskende at perspektiv og fokus for mange blir frem mot neste valg, og at aviser, etermedier og allehånde digitale kommunikasjonskanaler blir brukt for å nå målet, som er gjenvalg.

Å være kreativ, å ta initiativ som skaper oppmerksomhet blir en del av den politiske adferd for å lykkes. Å bringe en statsminister til høring, helst i canossalignende gange, kan med politisk fasettblikk være et skikkelig scoop.

Den globale orden

Jeg hadde ikke tatt opp dette i Forsvarets Forums spalter om det ikke var for at dagens situasjon setter småligheten og populismen i norsk politikk i kontrast til virkelighetens alvor.

Russland har med sitt angrep på Ukraina ikke bare utfordret den globale orden, men smadret den - ettertrykkelig. Det er grovt sett den USA-ledede økonomiske og militære «orden» siden avslutningen av 2. verdenskrig som har rådet grunnen, samt etableringen av FN og et alminnelig akseptert lov- og regelverk for staters relasjoner til hverandre, for menneskerettigheter og behandling av flyktninger og krigsfanger.

Les også: Putin innser ikke hvor mye krigføring har endret seg

Russland under Vladimir Putin har ingen respekt for noe av dette byggverket. Som ung KGB-/FSB-offiser studerte han internasjonal rett ved Universitetet i St. Petersburg, men anvender kunnskapene på ganske skrudd vis.

Han vet hvordan statsledere, politikere, militære og diplomater i vestlige demokratier og rettsstater tenker og handler, og utnytter det i sin egen politikk. I hans hode er tildekning av reelle hensikter, villedende aktiviteter og direkte løgn viktige ingredienser. Hans forakt for FN ble tydelig demonstrert da han beordret missilangrep mot Kyiv da FNs generalsekretær oppholdt seg der 29. april. Antonio Guterres kom for øvrig fra møte med Putin i Moskva da han besøkte president Zelensky i Kyiv.

Styrke Nato og EU

Det er trist å være vitne til FNs maktesløshet. Det blir da også litt trist når vår utenriksminister i en redegjørelse til Stortinget 22. mars fremholder at «det er tiden for å gjenta budskapet om at FN-pakten er det viktigste grunnlaget vi har å bygge på for en fredelig og bedre verden», uten å si noe om behovet for å styrke NATO og EU, som er de to organisasjonene som virkelig betyr noe for vår sikkerhet – militært og økonomisk.

Nå trenger vi politikere som kan vise lederskap; heve seg over formuleringer i partiprogrammer (som er skrevet før 24. februar), våge seg ut av gamle posisjoner, og snakke til det norske folk om hva som er de viktigste saker og utfordringer å være opptatt av i årene fremover.

Vi lever i et av verdens mest liberale demokratier med alle de friheter som hører med. Ambisjonsnivået for det militære forsvar har stortingsflertallet valgt å legge under det dårligste av tidligere forsvarssjefs anbefalte alternativ i hans fagmilitære råd til den gjeldende langtidsplan for Forsvaret.

Det kommer nye signaler nå, men det vil ta flere år å styrke forsvarsstrukturen på effektivt vis.

Nå blir den russiske militærmaskin så kraftig desimert i Ukraina at vi har noen år på å bygge både vårt eget forsvar og det nordiske – heldigvis. Vår nåværende forsvarssjef har uttalt at russernes militære kapasitet er satt i hvert fall fem år tilbake. I et tettere nordisk forsvarssamarbeid har vi en del å lære av finnene.

Det norske folk er tregt til å ta på seg ofrene for å verge freden; det skal god rygg til å bære gode dager, sa Fridtjof Nansen i en av sine taler i mellomkrigstiden («Nansens Røst II, s. 467). Liberale demokratier er under press og mange steder i verden er de under direkte angrep, og de er sårbare.

Dette må våre politikere snakke høyt om til befolkningen. Verdens beste land å leve i må tas bedre vare på enn det som har vært tilfelle de siste tiårene.

Powered by Labrador CMS