Meninger

Forsvaret ansetter ikke folk etter hvor gode de kan bli i den jobben de ansettes i, men etter hvor gode de tror han kan bli i den neste, skriver Harald Høiback.
Forsvaret ansetter ikke folk etter hvor gode de kan bli i den jobben de ansettes i, men etter hvor gode de tror han kan bli i den neste, skriver Harald Høiback.

–Svendsen-utvalget fortjener også litt skryt

Mange i Forsvaret, på ulike nivåer, befinner seg konstant i en jobb de egentlig ikke vil ha, skriver Harald Høiback.

Publisert Sist oppdatert

La meg starte med å si at jeg er skjønt enig med Amanda Bergh Jensen i at Forsvaret har mye å lære av det sivile. Det skulle bare mangle.

Det gjelder alle yrkesgrupper i Norge. En lege kan, i kraft av sin utdannelse, ganske lite om å reparere biler, skifte vinduer eller styre et milliardbudsjett. Min bekymring er altså ikke knyttet til at offiserer skal kunne gjøre alt selv, men at det ikke skal bli noe igjen for offiserer å gjøre. Det jeg kritiserer Svendsen-utvalget for er at det, med god hjelp av departementet, synes å ha glemt hvorfor vi har et forsvar.

Fortjener oppmerksomhet

Bergh Jensen trekker imidlertid fram et viktig poeng som ikke jeg berører i min kronikk, men som fortjener langt større oppmerksomhet enn det får i dag. Jeg støtter Bergh Jensen i at også Forsvaret må bli pålagt å følge kvalifikasjonsprinsippet, men også opplysningsplikten, som gjelder ellers i staten.

Det vil si at: «den som er best kvalifisert for stillingen skal ansettes», som vi finner i Statens personalhåndbok.

I arbeidsmiljøloven finner vi om opplysningsplikten at: «Arbeidssøker som mener seg forbigått i strid med bestemmelsene i dette kapittel, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser om hvilken utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet den som ble ansatt har.»

Med dagens praksis i Forsvaret, er det sjeldent de forbigåtte får en skriftlig forklaring på hvilke «klart konstaterbare kvalifikasjoner» den foretrukne har.

Problemet med dagens praksis i Forsvaret er at man, som Bergh Jensen skriver, tar for stort hensyn til grad og tidligere tjeneste som ikke er relevant for stillingen.

Problemet med dagens praksis i Forsvaret er at man, som Bergh Jensen skriver, tar for stort hensyn til grad og tidligere tjeneste som ikke er relevant for stillingen. Kanskje et like stort problem er at kandidatens potensiale for øvrige stillinger også skal vurderes.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Man forholder seg ikke bare til kravene til den konkrete stillingen som det skal tilsettes i, men til mange andre og mer diffuse faktorer.

Konsekvensen av dagens ansettelsespolitikk i Forsvaret er at folk stadig hopper inn i stillinger på veien oppover de ikke er best kvalifisert for.

Opp og fram

Om for eksempel Hæren ser at de har en major som viser lovende takter, må de finne passende trinn til vedkommende på stigen oppover. I motsetning til statsråd, kan man med dagens praksis ikke bli general som 30-åring. Man må ta steg for steg.

Om vedkommende på veien oppover skulle konkurrere med en som er usedvanlig velkvalifisert for en konkret jobb, men som forsvarsgrenen hennes ellers ikke ser det store potensialet i, vil karriereoffiseren få stillingen.

Forsvaret ansetter ikke folk etter hvor gode de kan bli i den jobben de ansettes i, men etter hvor gode de tror han kan bli i den neste, eventuelt den neste etter der.

Forsvaret ansetter ikke folk etter hvor gode de kan bli i den jobben de ansettes i, men etter hvor gode de tror han kan bli i den neste, eventuelt den neste etter der. Spesielt på mellom- og høyere stillingsnivå kommer det stadig seilende inn folk som bare i begrenset grad bryr seg om hva akkurat den stillingen krever.

Litt skryt

Mange i Forsvaret, på ulike nivåer, befinner seg konstant i en jobb de egentlig ikke vil ha.

Og her skal også Svendsen-utvalget få litt skryt. Problemet med høy rotasjonshastighet har også de oppdaget. Ikke nok med det, de antyder også at problemet bare blir verre med OMT:

«Utvalget har blitt fortalt at rotasjonstakten for offiserene vil øke når antall offiserer skal utgjøre 30 prosent av det militære personellet.Hvis det stemmer, må alle varsellamper lyse og strategisk HR må trekke i nødbremsen. Forsvaret vil fremover trenge langt mer ledelse. Store transformasjoner krever tålmodig lederskap. Det er resultater og effekter som teller og derfor vil Forsvaret trenge ledere som sitter i ro lenger og blir ansvarliggjort for det de oppnår eller ikke oppnår».

Den bekymringen deler jeg.