– En ærlig sak å være uenig, Heier!

Jeg konstaterer at gode kollega Tormod Heier og undertegnede forblir uenige om mange sider ved kildegrunnlaget og fortolkningene av norsk sikkerhetspolitikk i historisk og samtidig perspektiv: Quod scripsi, scribentes. Det er et klassisk latinsk uttrykk som kan passe i en slik situasjon. Det betyr «det jeg har skrevet skriver jeg».

Jeg synes uttrykket også er godt for å få frem at det ikke er «skyttergravskrig» å fastholde at vi har den kunnskapen vi har inntil ny kunnskap dannes ved ny dokumentasjon eller overbevisende nye fortolkninger. Perspektivrikdom står ikke i motstrid til dette.

Berømmer Heier

Poenget er ikke å lukke seg for ny kunnskap, men å utfordre og stille krav til argumentasjon og nye fortolkninger. Jeg vil berømme Heier for at han ofte setter spørsmålstegn ved etablerte sannheter og lanserer alternative forklaringer. Hvis ingen gjør dette, kommer vi ikke videre!

Prisen er å bli utsatt for kritikk i offentligheten, men det må man altså være villig til å tåle. Da jeg stilte noen konkrete spørsmål til Heier, svarte han saklig på mye av det i sin sluttreplikk. Det takker jeg for.

Jeg synes noen svar er riktig så gode og kan bidra til ny forståelse, mens andre forblir mindre overbevisende. Det gjelder særlig svarene knyttet til Heiers påstand som startet diskusjonen:

At amerikanerne er i Norge fordi Norge har prioritert internasjonale operasjoner, og at Norge dermed ødelegger forholdet til Russland og øker spenningsnivå og krigsfare.

Les også:

– Opp av skyttergrava, Bjerga

Vi fortsetter diskusjonen over den kaffen i åpent lende, Tormod. Jeg skal lese meg opp på politisk psykologi igjen, mens du kanskje kan bla tilbake til side 6 i din egen avhandling fra 2006: «As this thesis aims to explain US influence on Norwegian security and defence policy, the analysis may easily slip into situations from where any Norwegian military reform can be interpreted as a consequence of US influence. This would be a serious fallacy.»

Å forske på politikk

Vi synes heller ikke å være helt enige om forskningskriterier -og metodikk, men gjennom denne diskusjonen er det klargjort at vi ubetinget deler syn på hvor viktig det er med skepsis og kildekritikk. I dagens «fake news» og «fake history»-virkelighet, er det kanskje viktigere enn noensinne.

Jeg tillater meg her å minne om viktigheten av rollebevissthet når man opptrer som forsker. Som den amerikanske statsviteren Robert Jervis treffende har illustrert med uttrykket «very political science», er det ofte krevende å skille mellom det å forske på politikk og det å påvirke politikkutforming.

Det gjelder særlig når temaet er brennbart som norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og et «forskningsfunn» ofte vil kunne (mis)brukes som støtte for det ene eller andre syn. Å drive med politikk er selvsagt også en ærlig og viktig sak, bare man er åpen om at det er det man gjør.

Les også:

– Me treng ikkje ein akademisk skyttargravskrig

Ingen «akademisk skyttargravskrig»

Orlogskaptein og doktorgradsstipendiat i sjømakt, Tor Ivar Strømmen ved Sjøkrigsskolen, FHS, avla nylig en visitt til vår diskusjon. Det var Strømmen som introduserte «akademisk skyttargravskrig», og ganske så skråsikkert proklamerte at «me treng ikkje» det.

Jeg ser meg her nødt til å gjøre to ting krystallklart: Da min motdebattant først foretok en avsporing fra ren og berikende faglig uenighet ved å komme med lite verdige insinuasjoner om «konformitet», «gruppetenkning» og manglende «kritisk distanse» ved IFS, var det nødvendig og legitimt for meg å svare klart og tydelig på vegne av vårt forskerkollegium.

Det er uakseptabelt med en slik kollektiv mistenkeliggjøring av selvstendige og kompetente forskere som jobber i spennet fra kinesisk og russisk sikkerhetspolitikk til USA, norsk sikkerhetspolitikk, cybersikkerhet, militærhistorie og veteranpolitikk. Det falt da også på sin egen urimelighet, les f.eks. debatten mellom våre professorer Tunsjø og Dahl Martinsen om norsk kinapolitikk i VG. Heier har nå beklaget sitt utfall, noe jeg og våre forskere er glade for.

Det andre er at debatten mellom Heier og undertegnede altså er det stikk motsatte av å grave seg ned: Å utfordre argumentet og dets grunnlag og delta i en fri og åpen diskusjon om sentrale temaer og metodikk i norsk sikkerhetspolitisk forskning, ja det er selve forutsetningen for å skjerpe og styrke forskningen.

Les også:

– Avledningsmanøveren har feilet

Ut over dette må det tas høyde for krøll på sambandet mellom Bergen og Oslo, da stipendiat Strømmen synes opptatt av mer elevert tematikk enn hva jeg har hatt til hensikt å belyse i mine kronikker.

La debatten gå!

Meningsbrytningens verdi

Strømmen og alle andre som skriver er selvsagt også hjertelig velkommen til å utveksle og bryne synspunkter med forskerne ved IFS. Mange IFS-forskere er stadig ute i samme ærend hos våre gode kolleger i det kompetente sjømaktmiljøet i Bergen – og mange andre steder nasjonalt og internasjonalt. Faglig kvalitet og progresjon fordrer kritikk og meningsbrytning – og klare meldinger, også på tvers av fagmiljøer og kompetanseområder.

Selv har jeg nå gjennom syv år sammen med dyktige kolleger i ledergruppen ved Forsvarets høgskole fått være med på å utvikle FHS som en bred og dynamisk arena for fremtidig FoU i forsvarssektoren. Den inkluderer de tunge land-, sjø- og luftmaktmiljøene på Linderud, i Bergen og Trondheim, Stabsskolens ledelses-, operasjons- og strategiekspertise, et spennende cyberfaglig miljø på Jørstadmoen, et nytt etterretningsfaglig miljø, et nytt felles befalsutdanningsmiljø – og IFS med Sjefskurset og hovedtyngden av forskningen på sikkerhetspolitikk (ref. FHS’ vedtatte FoU-strategi).

Meningsmangfoldet -og brytningene er stort, som det skal være ved en høgskole. Profesjonsnær forskning og utdanning er i sentrum, og sammen utfyller vi og forsterker hverandre. De spesialiserte fagmiljøene bidrar samlet med ny kunnskap og ulike perspektiver til forsvarssektoren og samfunnet.

Det har denne fagdebatten illustrert, og da synes jeg det er greit å sette punktum for denne gang.