– Opp av skyttergrava, Bjerga

Kjell Inge Bjerga løfter frem mange poenger i sitt siste innlegg, med varierende presisjon. I avslutningsinnlegget mitt får jeg derfor avgrense meg til et par poenger som tar opp debattens utgangspunkt – mine uttalelser i media. Bjerga har helt rett i at forskningens viktighet og troverdighet ikke henger sammen med hvor kontrær den er. Sånt sett er ikke poengene mine spesielt kontrære. Verken samtidighetsproblematikken hjemme-ute, den langvarige slitasjen som ikke er bærekraftig, den økte avhengighet til USA og Nato, tapet av nasjonal kontroll i egne nærområder, eller færre sikkerhetsmarginer overfor Russland.

Dette er uttalelser fra primærkilder og slutninger fra et vedvarende tema som har preget norsk forsvarsdebatt siden 1990-tallet: Ubalansen mellom struktur, oppgaver og budsjett, som blant annet er ført i pennen av tidligere FFI-direktør Nils Home og ulike NOU’er. Så lenge denne ubalansen vedvarer vil også disse problemene komme og gå med jevne mellomrom. Særlig når det spisser seg til i nord. Primærkilder kan blant annet hentes fra uttalelser av Eriksen Søreide (2010, 2014), Sverre Opedal (2010), Haakon Bruun-Hanssen (2014, 2018, 2019), Frank Bakke-Jensen (2020), med flere.

I tillegg kommer et utall av reportasjer og medieutspill fra andre opposisjonspolitikere, militærfaglige råd, forsvarsgrensjefer, arbeidstakerorganisasjoner, forsvarsforeninger og journalister.

Les også:

– Me treng ikkje ein akademisk skyttargravskrig

Ikke bærekraftig

Kildene gir inntrykk av at det militære overforbruket som det lille innsatsforsvaret har blitt utsatt for ikke har vært bærekraftig. Mange av kildene er sågar brukt i forskningen ved IFS. Om noen føler seg støtt over påstander om manglende kritisk distanse er jeg selvfølgelig den første til å beklage det. Men det jeg er opptatt av er kildekritikken til mye av forsvarsforskningen. Særlig overfor kilder med politisk opphav. For vel så viktig som hvilke versjoner av virkeligheten som presenteres, er alle versjonene av virkeligheten som ikke presenteres. Dette er ett av flere viktige grunnprinsipper i all forskning, og i historiefaget især.

Som historikeren Ottar Dahl hevdet, så må vi forsøke å forstå hensikten med informasjonen som kommer fra kilden. Dette er fordi politiske kilder især har bindinger. Og dette gjør at vi alltid må sette et berettiget spørsmålstegn ved sannferdigheten. For i forsvarsforskningen især er det mye som ikke kommer frem. Særlig i måten myndighetene praktiserer Nato-medlemskapet på. Men også forholdet til USA og forholdet til Russland.

Mange vurderinger skyves under teppet.

Det samme gjelder den operative statusen i de væpnede styrkene; hvor ofte har vi ikke snakket med stabsoffiserer som studerer på Forsvarets høgskole, som i frustrasjon snakker om trafikklys som er røde på avdelingsnivå i Hæren. Men som altfor ofte ender opp som gul-grønne eller helt grønne lys i Forsvarsstaben og departementet?

Vi må bli flinkere til å forstå at mange kilder i forsvarssektoren har en tendens til å trekke frem positive forhold, som reaksjonsevne og kvalitet. Mens andre forhold, som manglende utholdenhet og økende avhengighet til USA, tones ned. Atter andre problematiske forhold skyves systematisk i bakgrunnen og underkommuniseres. Som for eksempel hvilke strategiske konsekvenser som følger av slitasje, overforbruk og langvarige operasjoner i utlandet. Eller hva denne slitasjen har å si for norsk evne til å ha kontroll i egne nærområder, i evnen til å stå imot amerikanske ønsker om å etablere flere støttepunkter i Norge, eller i naboskapet med Russland.

Et demokratisk problem

Siling, farging og utelatelse av viktig informasjon fra myndighetenes side er ikke bare et problem i forskningen. Den er også et demokratisk problem som flere på Stortinget strever med, blant annet fordi informasjonstilgangen fra forsvarssektoren er mangelfull. Dette skyldes ikke bare hensyn til «rikets sikkerhet». Den demokratiske blindsonen i vår egen sektor har sågar blitt påpekt av Riksrevisjonen. Forsvarsdepartementet især er blant de verste i klassen til å unnta offentlige dokumenter fra offentlig innsyn. Ifølge riksrevisoren selv har det utviklet seg en redselskultur for åpenhet i statsforvaltningen.

Les også:

– Avledningsmanøveren har feilet

Bjerga har derfor rett i at kvalitet hviler på de litt rare ordene validitet og reliabilitet. Min validitet ligger i at jeg forsøker å gjøre den nevnte ubalansen til et mer konkret og målbart uttrykk, gjennom blant annet evne, eller mangel på sådan, til å vise norsk synlighet og tilstedeværelse i nord. Reliabiliteten kommer til uttrykk gjennom kritiske diskusjoner av politiserte kilder som bevisst og ubevisst holder vurderinger og konsekvenser tilbake. For det er jo dette som er mye av forskningens rolle; å trenge igjennom politisk retorikk; å finne frem til kunnskap som kanskje er vel så sannferdig, eller helst enda mer sannferdig. At dette skaper politisk støy, og at det kommer kritikk fra forskere som selv mener egen skoleretning og tolkning ligger nærmere sannheten, er helt naturlig.

Men jeg holder fortsatt en knapp på perspektivrikdom. Og jeg mener utfall om konspirasjonsteorier og Da Vinci-koden mer minner om følelsesutbrudd enn av åpenhet og undring. Bjergas fortolkninger «om noe er riktig eller ikke» er jeg følgelig litt avmålt til.

Ikke absolutte sannheter

Les også:

– Nei, forsvarsdebatten er ikke på ville veier

For i forholdet mellom avskrekking og beroligelse i nord handler det ikke om absolutte sannheter. Situasjonen i nord handler, slik jeg ser det, mye om persepsjoner, tolkninger og særegne oppfatninger av motparten. Dette åpner opp for et større tolkningsrom enn hva Bjerga kanskje mener. Norske, amerikanske og russiske myndigheter tolker sine egne forsvarstiltak som legitime og defensive sett i forhold til hva motparten gjør. Dette forklarer selvfølgelig ikke alt, men har etter min mening mye for seg.

Et velmenende tips til Bjerga kan være å se nærmere på den rikholdige forskningslitteratur innen politisk psykologi, fra blant annet den amerikanske statsviteren Robert Jervis, som skriver om Perception and misperception in international politics. Dette mangfoldet vil gi mer kvalitet i forskningen enn endimensjonale oppfatninger om at «slik er det».

Men uansett, takk for debatten. Dette har tidvis vært skarpt og litt for konfronterende.

Jeg har lært mye. Det håper jeg også leserne av Forsvarets forum har. Med lukten av kaffe inviteres Kjell Inge Bjerga til åpent landskap der vi kan fortsette i fred og fordragelighet. Kanskje kan vi sågar skrive et felles tverrfaglig prosjekt på dette!

For som vi sier i Hæren, det er fiender nok til alle.