Nei, Russland er ikke et vanlig (europeisk) land
Gjennom å bringe Ukraina, eller store deler av det, tilbake i folden ønsker Putin å gå inn i historien som en god tsar.
LIVSOPPGAVE: President Vladimir Putin legemliggjør i egne øyne Russlands historie og betrakter det som sin livsoppgave å omstøte Sovjetunionens sammenbrudd. NB: Sputnik er en statlig russisk nyhetskanal.
Foto: Gavriil Grigorov, Sputnik, Kremlin Pool Photo via AP, NTB
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I et debattinnlegg her i Forsvarets forum 6. januar etterspør Torgeir Fjærtoft nøkterne og nyanserte vurderinger av Norges forhold til Russland. Ja, vi trenger slike vurderinger, men i god vitenskapelig tradisjon bør de underbygges av faktabaserte analyser.
Og fakta er at Russland, etter å ha garantert for Ukrainas grenser gjennom Budapest-memorandumet av 1994, invaderte landet i 2014 og har vært i krig med sitt slaviske broderfolk siden da.
Hundretusener har dødd på slagmarken, og sivilbefolkningen lider grusomt. Slikt holder ikke et vanlig europeisk land på med i det 21. århundre. Ei heller truer de med bruk av kjernevåpen.
Ingen kjenner president Putins innerste motivasjon og vilje. Derfor må vi basere oss på hans uttalelser og skrifter. Manglende fakta må erstattes med antakelser.
Uten å gå detaljert gjennom hele Putins presidentskap, kan vi, med rimelig grad av sikkerhet, konkludere med at han – som mange av Russlands tidligere herskere – er en imperiebygger. Verken mer eller mindre.
En god tsar
Antakelig mener presidenten at han representerer den sanne vestlige sivilisasjonen, og ja, gjennom desinformasjon og påvirkning søker han venner og allierte i Vesten, men det er ikke dette som driver han. Hvis Fjærtoft tillater meg å filosofere litt:
I en tidligere kronikk her i bladet har jeg sitert Dr. Marina Aleksandrova, professor ved The University of Texas at Austin som i Netflix-serien «The Last Czars» uttaler: «En god russisk tsar skal produsere en mannlig arving. Det er jobb nummer én. Jobb nummer to er å erobre land. Mislykkes han med en av dem, regnes han ikke som en god tsar.».
President (tsar) Putin legemliggjør i egne øyne Russlands historie og betrakter det som sin livsoppgave å omstøte Sovjetunionens sammenbrudd, noe han allerede i 2005 omtalte som «det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe».
Gjennom å bringe Ukraina, eller store deler av det, tilbake i folden ønsker han å gå inn i historien som en god tsar. Den omtalte Netflix-serien er omdiskutert, men forestillingen om at imperiet blomstrer så lenge det ekspanderer, og motsatt, har dype røtter i den russiske folkesjelen.
Nå henvendte Fjærtoft seg direkte til kommandørkaptein Berg, men etter mange års russlandsstudier og jobb som forsvarsattaché i Moskva under fullskalainvasjonen i 2022, føler jeg behov for å kommentere enkelte av hans «motforestillinger».
Den rette medisinen
Først litt om høna og egget. I februar og mars 2022 opplevde jeg stort sett bare sunne reaksjoner på fullskalainvasjonen rundt om i Moskva. Selv etter mange års forherligelse av den sovjetrussiske krigshistorien og militærmakten, var folk flest tydelig desorienterte og sjokkerte. Nå har et velsmurt propagandaapparat rukket å bearbeide folket i snart tre år, noe som selvsagt gir resultater.
Dersom Russlands aggresjon er et symptom (Fjærtoft unnlater å opplyse på hvilke kollektive opplevelser av trusler og tap), og vi med humanitær ømhet skal kurere sykdommen, foreslås diplomati og politisk kontakt. I prinsippet er jeg enig, men slik medisin virket dårlig i perioden desember 2021 til februar 2022, og vil med stor sannsynlighet feile igjen.
Avskrekking, derimot, fungerer stort sett alltid godt – så lenge den baseres på reell styrke og demonstrert vilje. Akkurat nå må Moskva oppfatte Nato som uovervinnelig uansett hvilke tiltak som iverksettes, og prisen for overgrep mot Norge må vurderes som altfor høy. Krenkelser må straffes hardt.
Bomber sine nærmeste
«Russland verken kan eller vil føre krig mot Vesten.». Er dette et faktum eller en antakelse, Fjærtoft? Basert på min egen kunnskap og erfaring med Russland, tør jeg på ingen måte trekke en slik konklusjon.
Mye kan skje på noen år. Derfor er jeg hjertens enig i at vår forstand må forsvares mot feilvurderinger: Nå er det forsikringer som gjelder!
Jeg forstår ikke hva Fjærtoft mener med at militære strategier alltid er urealistiske, men er enig med han i at angrepskriger alltid er feil. For å radbrekke en av Alf Prøysens mest kjente visetitler: Få nordmenn har et søskenbarn på Gjøvik, men veldig mange russere har en slektning i Ukraina. Det er sine nærmeste den russiske militærmakten nå bomber daglig.
Til slutt vil jeg minne om at Russland angrep Ukraina i 2014, og ikke etter at Vesten trakk seg kaotisk ut fra Kabul sensommeren 2021. Fullskalaangrepet et halvår senere var på dette tidspunktet allerede ferdig forberedt.
