Putins Barn 

Denne teksten ble først publisert i Foreign Affairs. 

Mer enn to og et halvt år etter at Russlands president Vladimir Putin innledet sin «spesielle militæroperasjon» i Ukraina, har de uforholdsmessig store effektene på unge russere blitt tydelige. Hjemme er de unge utsatt for en allestedsnærværende indoktrinering og for større begrensninger på sin frihet. 

Mange forsøker å distrahere seg selv fra denne nye realiteten og forsøker å ikke gi den så mye oppmerksomhet. 

De få som uttrykker sin misnøye åpent, som å sette fyr på militære rekrutteringssentre, blir i noen tilfeller straffet med strenge fengselsstraffer, til tross for sin unge alder. 

Militærtjeneste er pålagt de aller fleste russiske menn mellom 18 og 30 år og er spesielt fryktet. 

I motsetning til frivillige, soldater som er vervet på kontrakt og de som er mobilisert på spesielt grunnlag, skal ikke verne-pliktige kunne ende opp i krigssoner. 

Dog er det ikke alle som lenger tror at militære myndigheter forholder seg til den begrensningen. 

Med andre ord er en fundamental faktor i denne konflikten at Putin og hans aldrende Politburo ikke bare bestemmer hvordan den yngre generasjonen skal leve, men også hvordan den skal dø. 

Observatører utenfor Russland har ofte antatt at unge russere er tøylet under Putin-regimet, og at en reell forandring vil kreve et generasjonsskifte i maktstrukturen. Disse ungdommene har aldri opplevd livet i Sovjetunionen, er tankegangen. De har vokst opp med ne grenser og markedskapitalisme i en tid der individuelle rettigheter og frihet var normalisert. 

Dersom unge mennesker bare kunne tatt over makten, ville alt vært annerledes. Realiteten er mye mer komplisert. For det første har unge russere aldri kjent til noe annet enn Putin. De har ikke opplevd et normalt demokrati eller i det hele tatt et kvalitativt annerledes lederskap. De har også lært seg at konformitet har sine fordeler. 

Parallelt med stadig mer undertrykkelse har Putin-regimet brukt et bredt spekter av belønninger for å beholde unge russeres lojalitet. Det inkluderer spesielle privilegier for dem som tjenestegjør i hæren, jobber i forsvarsindustrien eller på andre måter viser at de følger regimets linje. 

Det har også gått inn for å bruke patriotiske ungdomsbevegelser og sosiale medier til å forme holdninger og bygge lojalitet. Den kumulative effekten på unge mennesker av denne blandingen av brutal undertrykkelse og aggressiv kurtisering er, i det minste foreløpig, taushet. Blant unge russere i dag er det få tegn på noen meningsfulle motstandsbevegelser. 

I stedet ser det ut til å være mange passive eller aktive konformister, som benytter seg av mulighetene som den fortsatt tilstedeværende markedsøkonomien eller større bedrifter tilbyr unge karrierejegere. 

De er til tider langt fra idealene til Kreml, som mener unge mennesker bør være lydige arbeidere i forsvarsindustrien, soldater og mødre med mange barn, som følger tradisjonelle verdier. 

Til og med disse arkaiske prospektene virker ikke helt bak mål for mange. Dog er den utadvendte oppførelsen bare en del av historien og gir et bilde på hvor vanskelig det er å bryte med putinismen. 

Ufrivillige lojalister

Historien om russiske unge i de to, og det halve tiåret siden Putin kom til makten, er på mange måter fullt av motsetninger. Inntil rundt 2018 var yngre russere, og spesielt unge voksne i alderen 18 til 24, generelt de mest lojale til regimet, ifølge data som er samlet inn av det uavhengige Levadasenteret. 

Dette funnet er bare paradoksalt på overflaten. Ved begynnelsen av Putin-regimet, da dagens 20- og 30-åringer var små, fikk Russland store fordeler av den sterke økonomiske veksten. 

Den var et resultat av markedsøkonomien som ble bygget på 90-tallet, og høye energipriser i de tidligere årene av dette århundret. 

Dermed vokste de opp i en mer komfortabel tid med voksende markeder, nye kommunikasjonsmidler, åpne grenser og høyere forbruk. Likevel kjenner denne generasjonen nærmest ikke til demokrati, som hvileløst ble sablet ned av regjeringen. S

elv om de hadde blitt ultramoderne konsumenter, ble aldri unge russere og mange av deres eldre motparter fullstendig moderne borgere. De forsto ikke verdien av at makthaverne skulle skiftes ut og dermed frie valg. 

Regimet leverte allerede fordeler til konsumenten slik det var. For de fleste russere var ikke lojaliteten til systemet uttrykt i deres aktive støtte til putinismen, men heller i form av deres likegyldighet til politikk. 

Men så kom det et merkbart skifte som startet rundt 2018. Russland ble mer og mer lukket, og dette var bekymringsfullt for en generasjon som hadde vokst opp i et modernisert og relativt åpent samfunn. Måten regjeringen og Putin opererte på, begynte å bli betegnet som gammeldags og virket håpløst utdatert. 

Unge mennesker ble mye mer oppmerksomme på det stadig skrumpende politiske handlingsrommet og ble mer skeptiske overfor regimet. De endrede holdningene ble også påvirket av en ny form for protest, som slo rot blant de unge. 

«De er til tider langt fra idealene til Kreml, som mener unge mennesker bør være lydige arbeidere i forsvarsindustrien, soldater og mødre med mange barn, som følger tradisjonelle verdier. »

Da bygget han en effektiv organisasjon og begynte å sette tonen for en ny type politisk ansvarsfølelse. Heller enn bare et symbol for Russlands fremtid fungerte han som en modell for hvordan opptre og diskutere. Han talte på en moderne, uformell måte og med enklere språk, som sto i kontrast til de byråkratiske talene til Putin og den ledende klassen. 

Han tok opp problemer, deriblant korrupsjon, som mange kunne kjenne seg igjen i, og han navnga og hengte ut navngitte medlemmer av regjeringen. 

Samtidig var det mange unge russere i Moskva, St. Petersburg og andre større byer som gjennom spredningen av en videreutviklet kapitalistisk økonomi og eksponering for globale kulturer og ideer som fremmet et mangfold av meninger og oppførsel, også innen politikken. 

Dette gjorde at de i større grad stilte spørsmål ved verdiene som staten fremmet. For regimet var ikke denne utviklingen en umiddelbar trussel. Russlands demografi, med en stadig eldre befolkning, innebar at medlemmene i de eldre generasjonene var mer tallrike enn de yngre, og de deltok i større grad i valg. 

Det som var mer bekymringsfullt, var potensialet som lå hos de unge for å lede politiske aksjoner. Etter 2018 har sosiologiske studier vist at yngre russere, spesielt tenåringer og unge voksne, tenkte annerledes om staten. 

De viste mindre støtte til regjeringen, de var mindre bundet og mer åpne for verden og ny informasjon, og de støttet i større grad den type opposisjon som Navalnyj representerte. Kreml, som ble stadig mer autoritært, kunne ikke la denne ungdomskulturen blomstre. 

Det tok opp kampen mot opposisjonen fra den nye generasjonen gjennom blant annet å indoktrinere patriotisme og tilby verktøy for selvutvikling i ungdomsorganisasjoner og stimulere interesse for militærtjeneste som et springbrett for en fremtidig karriere. Og i de tilfeller der de ikke fikk de unge med seg, tydde de til makt. 

Kreml har ført en brutal nedsabling av protester og fri presse, som fortsatt var aktiv på den tiden, og den direkte innstrammingen av motstand gjorde en hver protestaktivitet farlig. Etter at den «spesielle militære operasjonen» ble innledet i 2022, tok regimet disse grepene enda lenger. 

Myndighetene blokkerte eller forbød uavhengige medier, slik som Novaya Gazeta, Meduza, Ekho Moskvy og TV Rain, så vel som sosiale medieplattformer som Facebook og Instagram. I 2024 grep de også delvis inn i YouTube. 

Russere kan nå bare komme seg inn på disse plattformene ved å bruke private nettløsninger. Og perverst nok har emigrasjonen av de mest politisk aktive unge menneskene i landet gjort det enklere for russiske myndigheter å håndheve munnkurven.

Fengslede sinn

Krigen i seg selv har gitt regimet en ny grunn til å kultivere sine unge. Russland trenger soldater, IT-spesialister, arbeidere til forsvarsindustrien og en lydig kommende generasjon som er blitt indoktrinert i den revansjeorienterte og forenklede historien som fremstilles i de nye lærebøkene. 

Kreml er nå mindre opptatt av å nå eldre generasjoner med propaganda, det tar statlig TV seg av. En betydelig del av innsatsen og makten er til nå rettet mot barn. Resultatet er at mens yngre kohorter ikke er spesielt entusiastiske over krigen, så aksepterer de den stort sett. 

Tenk på de militære avdelingene som består av frivillige og vervede soldatene som nå går i skyttergravene for penger eller en falsk pliktfølelse overfor hjemlandet. Bare i første halvdel av 2024 var det ifølge offisielle tall 190.000 mennesker som vervet seg. 

Selv om tallene ikke er brutt ned på alder og det er mange eldre menn som melder seg, er det grunn til å anta at det er mange unge mennesker blant de frivillige. 

Siden sommeren har regioner i Russland overgått hverandre i hvor store summer de utbetaler til nye vervede. I den rikeste byen, Moskva, kan den som melder seg frivillig, nå motta opp til 5,2 millioner rubler sitt første år i militærtjeneste, noe som utgjør rundt 55.000 dollar. 

Dette inkluderer en bonus når man inngår avtale, og en månedlig utbetaling på rundt 2700 dollar. For unge eventyrlystne eller unge fedre er det veldig mye penger. Men de økende summene som utbetales, er også en indikasjon på at mennene ikke er villige til å selge kroppen sin billig. Skolebarn og studenter har også blitt dratt inn i krigsinnsatsen. 

Mange får i oppgave å veve kamuflasjenett og støpe stearinlys til bruk i skyttergravene.Noen russiske videregående skoler har nå begynt å sette sammen droner, noe som innebærer at unge lærer denne ferdigheten fra de er rundt 16 år gamle (Putin møtte nylig noen av dem). 

«Mange holder lav profil og fortsetter å arbeide for regimet, mens de insisterer på at de følger ordre. »

Noe av det som peker seg ut, er de store ungdomsorganisasjonene som staten har etablert for å samle unge bak regimet. Disse inkluderer studentklubbene Unges hær (Yurarmia), De førstes bevegelse og Jeg er stolt. 

Disse har nå millioner av unge og veldig unge russere i medlemsmassen. Yurarmia ble etablert to år etter annekteringen av Krym i 2014, da Putins Kreml hadde startet sin totalitære dreining. Denne prosessen ble akselerert med innledningen av «den spesielle militære operasjonen». I 2022 ble De førstes bevegelse etablert. 

Det er ikke påbudt for unge russere å melde seg inn, slik det var under sovjettiden, men mange av disse organisasjonene er opprettet etter samme modell som sovjetorganisasjonene Unge pionérer og Oktoberbarn, som hadde som mål å involvere og indoktrinere all ungdom. 

Selvtilfredse kamerater

Hvis den yngre russiske generasjonen har fått en større plass i statens patriotiske fremstilling, har den inntil videre merkbart styrt unna motstandsaksjoner. Yngre skuespillere, skribenter og artister har forblitt tause, mens staten systematisk har ødelagt gamle teatre, gamle kinoer og uavhengig litteratur. 

De har stått der mens utdanningssteder, kulturelle institusjoner og skoler som tok årevis å bygge opp, rives ned. Og når prominente fagfolk som har vært høyt ansett i tiår, blir stigmatisert og straffeforfulgt. 

Yngre skuespillere forble tause våren 2023 da myndighetene tvang den 86 år gamle legendariske skuespilleren Lija Akhedzjakova til å si opp sin stilling ved det én gang så kjente Sovremennik-teateret, der hun hadde stått på scenen i flere tiår, fordi hun uttalte seg kritisk om krigen. 

De protesterte heller ikke i juli 2024 da staten dømte regissør Jevgenia Berkovitsj og dramatikeren Svetlana Petrijtsjuk til strenge seks års lange fengselsstraffer for angivelig å ha frem-met ekstremisme i et stykke som vant lan-dets høyesthengende teaterpris bare to år tidligere. 

Det samme gjelder næringslivet og offentlig sektor for øvrig. Det er nærmest ingen unge mennesker som er ansatt i statlige selskaper, domstoler, departementer eller byråkratiet, som tør å utfordre den øverste ledelsen når det gjelder politiske føringer. 

Mange holder lav profil og fortsetter å arbeide for regimet mens de insisterer på at de følger ordre. Det er foreløpig bare én person som offentlig har stått opp mot staten: den russiske diplomaten Boris Bondarev. 

Han forklarte hvorfor han er uenig, i Foreign Affairs i 2022. Bondarev er i 40-årene, altså allerede over det sosiologene definerer som «unge», som er kohortene 18–24 år og 25–39 år. Det er et paradoks at mange unge mennesker kledde klødde seg i hodet og hvisket om krigen i dens innledende dager, mens de nå tjener regimet. 

Og jo lenger den varer, jo mer virker det som den kommer til å vare uendelig, og jo mer giret virker de på å tjene. Det var en gang, i Putin-økonomiens glansdager, at mange unge drømte om å få en jobb i Gazprom, det statlige energiselskapet, eller en tilsvarende mektig bedrift, der de kunne jakte på karriere og formue. 

Dette var den økonomiske konformismen som dominerte i den relativt fredelige perioden da den fossile energiens økonomi regjerte overlegent. For å få en ettertraktet jobb i dag, derimot, er det ikke lenger godt nok å være en god eller helt ordinær arbeidstaker, det er også nødvendig å være absolutt politisk lojal og til tider vise det offentlig. 

Slik mange unge mennesker ser det, er det bedre å skåne seg fra sann informasjon og heller omfavne logikken rundt tillært likegyldighet. Siden 2022 har Putin stadig vekk fått i stand møter med hyggelige unge patrioter rundt om i landet, deriblant kjernefysikere, oppfinnere, arbeidere tilknyttet forsvarsindustri, entreprenører, studenter og til og med skolebarn. 

Disse oppvakte unge menneskene er på sin side ikke beskjemmet over den de møter. De tillater ikke seg selv å tenke for mye på hva presidenten deres har gjort mot landet og verden. Ta for eksempel dommer Juri Massin, som dømte regissør Berkovitsj og dramatiker Petrijtsjuk. Massin var to år gammel da Mikhail Gorbatsjov kom til makten og begynte å åpne Sovjetunionen. 

«Unge mennesker var også generelt mer for å holde fredssamtaler for å få en slutt på krigen. »

Han var ni år gammel da reformene som bygde det russiske markedet og endelig brødfødte nasjonen ble innført, og 13 år gammel da Putin kom til makten. Da Putin igjen kom til makten i 2012, etter presidentperioden til hans nære allierte Dmitrij Medvedev, var den kommende dommeren Massin 29 år gammel. 

Siden han var i tenårene, har han vært et produkt av Putins system. Og det er millioner andre slike dommere, etterforskere, byråkrater, arbeidstakere i næringslivet og andre som enten er likegyldige eller voldsomt lojale unge mennesker. Mange av dem er ikke unge nok til å huske Sovjetunionen.

Siden høsten 2023 har regimet blandet seg mer direkte inn i utdanningssystemet, med sin nye historielærebok for ungdomsskolen og det obligatoriske kurset Den russiske statens fundament for høyskolestudenter. Likevel er det noen ideologer som ikke synes at det er nok. 

Aleksander Dugin er den ultrakonservative lederen ved Ivan Ilyin skole for politikk, en institusjon som ble etablert ved det russiske statlige universitetet for humaniora i 2023. 

Han påstår at de fleste russiske universiteter følger en læreplan som ble etablert under «direkte kontroll» av Russlands vestlige fiender på 80- og 90-tallet. For å kvitte seg med dette liberale viruset har han tatt til orde for intet mindre enn en fullstendig militarisering av utdanningen. 

Undertrykkelsens grenser

Trass alle bekymringsfulle bevis er det farlig å generalisere om Russlands unge. Det er millioner av vidunderlige unge mennesker i landet som ikke aksepterer Putins unaturlige politiske beslutninger, og som er forferdet over krigen. De forstår at de blir bedt om å dø for hjemlandet fremfor å leve for det, at de lærer å hate sine naboer fremfor å være venner med dem. 

De lengter etter et annerledes liv. Og noen ganger viser de ekte heltemot, selv når det å ta et standpunkt innebærer å ødelegge mulighetene sine og å bli sendt i millitæret eller i fengsel. Det er til og med noen tilfeller av sivil ulydighet, som viser at kollektiv handling er mulig til tross for den dypt undertrykkende virkeligheten de lever i. En slik episode er knyttet til Dugins Ivan Ilyin skole. 

Den er navngitt etter en velkjent filosof fra 1900-tallet med ultra-nasjonalistiske og til og med fascistiske synspunkter, som Putin liker å referere til. I april 2024, mindre enn ett år etter at skolen ble etablert, har flere enn 5000 mennesker, hovedsakelig studenter, men også provoserte intellektuelle i alle aldre, signert et opprop mot navnet. 

Da nyheten om oppropet spredte seg, og folk utenfor fakultetet og universitetet sluttet seg til, økte antallet signaturer raskt til over 25.000. Responsen fra rektoren ved universitetet og Dugin var forutsigbar og i tråd med de politiske strømningene: De ble irritert og spekulerte i om oppropet var orkestrert av pro-ukrainske krefter, fremmede agenter og støttespillere av uvennlige land. 

Selv om unge russere fortsatt støtter den «spesielle militære operasjonen», gjør de det til en mindre grad enn de eldre. I juli, for eksempel, meldte Levadasenteret at 80 prosent av respondentene som var 55 år eller eldre, støttet det russiske militærets aktiviteter, mens 66 prosent av dem mellom 18 og 24 år gjorde det samme. 

En av fire i den siste kategorien svarte at de ikke støtter militærets aktiviteter. Unge mennesker var også generelt mer for å holde fredssamtaler for å få en slutt på krigen. I Levadas august-undersøkelse svarte 64 prosent at de var for. 

Til sammenligning var det nasjonale gjennomsnittet 58 prosent. Man kan gjøre noen forsiktige generaliseringer, men unge russere, slik som hver generasjon, har åpenbart et bredt spekter av synspunkter og holdninger. Denne generasjonen omfatter de som har dratt fordel av putinismen, men også de som har mistet alt, inkludert friheten sin. 

Men dette er udiskutabelt: Et generasjonsskifte i Russland kommer ikke til automatisk å endre den politiske atmosfæren i landet eller måten lederskapet utøves på. Det hadde vært for lett. Endringen som er nødvendig, går mye dypere enn bare på alder. Det hand-ler om tenkning og handling. Det handler om det med-menneskelige miljøet. 

I de to og et halvt årene denne håpløse situasjonen har vart, har regimet tatt Russland tilbake til vanene og tankesettet fra Stalins tid. Men Putins regime vil aldri være i stand til å få full kontroll over de yngre generasjonene i Russland, inkludert de som er skolebarn i dag. 

Det mest realistiske håpet er at mange unge russere lærer å gjøre to ting samtidig, tilpasse seg reglene i systemet, men fortsatt tenke på alternative måter. Til slutt kommer det eksterne politiske miljøet til å endre seg, og når det skjer, vil denne doble bevisstheten tillate dem å støte bort det kvelende systemet de har kjent. 

Selv om dette scenariet virker rosenrødt og fjernt akkurat nå, er det sannsynligvis mer plausibelt enn noen forenklet teori om et generasjonsskifte. Én dag kan det muligens også føre til en normalisering, om ikke en demokratisering, av Russland. 

© 2024 Council on Foreign Relations, utgiver av Foreign Affairs. Alle rettigheter forbeholdt. Distribuert av Tribune Content Agency. Teksten er oversatt av Andrea Rognstrand.

Vil ha Forsvaret inn på Bodøs nye flyplass

Mener de ble presset ut av Forsvaret – krever 15.000 i erstatning

Kritisk til nytt ubåtbygg: – På grensen til latterlig