Hvorfor avskrekking ikke virket

Krigen i Ukraina har rast i over 1000 dager. Lidelsene kringkastes i ulike medier døgnet rundt. Det er i disse dager rundt tre års tid siden Russlands styrkeoppbygging startet. Først som en rekke øvelser og deretter forsterkning av de bakre logistikklinjer og andre nødvendige styrkeoppbyggingstiltak for å invadere et annet land.

I Vesten fulgte vi med som på sakte TV, forberedelser til krig – minutt for minutt.

Ettersom tegnene ble tydeligere jobbet diplomatene overtid. Vesten iverksatte tiltak for å avskrekke Russland fra å gå til krig, og her ligger spørsmålet mange stiller seg i dag:

Hvorfor virket ikke Vestens avskrekking?

Det korte svaret kan være at Ukraina ikke var Nato-medlem og hadde heller ingen sikkerhetsgarantier fra nasjoner som ville komme til unnsetning. I tillegg har Russland et betydelig nukleært arsenal, og dette spilte en stor rolle i avskrekkingen av direkte militær inngripen fra Vesten. En potensiell risiko for atomkrig bidro nok til Vestens forsiktighet med å gå for langt i sin respons.

Likevel tror jeg ikke svaret er så enkelt, og det er verdt å dvele litt ved en del andre faktorer som nok har spilt en stor rolle.

Russisk tankesett

I bakhodet hører jeg professoren fra universitetet som sa at «Russere er ikke som oss, russere tenker ikke som oss. Dere kan ikke bruke vår vestlige logikk for å forstå Russland.»

Det russiske tankesettet er ofte mer kollektivistisk, autoritært og knyttet til nasjonal stolthet og religiøs tro, mens det vestlige tankesettet vektlegger individualisme, demokrati og personlig frihet. Historiske, politiske og kulturelle faktorer har bidratt til å forme disse forskjellene, og de kan fortsatt sees i dagens samfunn på tvers av ulike områder, fra politikk til dagligliv. I Vesten er individualisme mer sentralt. Frihet, personlige rettigheter og individuell suksess er høyt verdsatt. Det er et sterkere fokus på selvrealisering og det å bygge sin egen identitet.

Russland har en lang historie med autoritære lederskap, fra tsarene til sovjetregimet og videre til dagens politiske system. Dette har ført til en dyp respekt for autoritet og en tendens til å akseptere hierarkiske maktstrukturer. I Russland er det ofte forventet at folk skal følge lederen, selv om det kan være en skjult skepsis mot makthavere. 

Prøvde demokrati

Russland testet ut demokrati under Boris Jeltsin like etter Sovjetunionens fall i 1991. Demokratiet under Jeltsin mislyktes på mange måter på grunn av de enorme økonomiske og politiske utfordringene som Russland sto overfor etter Sovjetunionens sammenbrudd. Uten sterke demokratiske tradisjoner, et fungerende rettssystem og et stabilt politisk landskap, ble Jeltsins forsøk på demokratiske reformene undergravd av korrupsjon, maktkonsentrasjon, politisk uro og økonomisk sammenbrudd. Resultatet var at Jeltsins demokratiske visjoner ikke ble realisert, og landet utviklet seg i en mer autoritær retning under hans etterfølger, Vladimir Putin. Russere generelt er derfor mer fornøyd med en autokratisk- enn en demokratisk leder, relativt fjernt for oss vestlige.

Legger vi til at i Russland er det ofte en mer pragmatisk tilnærming til konflikt, hvor maktspill, forhandlinger og til og med kompromiss kan bli sett på som nødvendige for å oppnå mål. Russere har ofte vært vant til at staten spiller en stor rolle i både å forene og kontrollere, og dette kan reflekteres i hvordan individer og grupper forholder seg til konflikter. I Vesten er det større vekt på dialog, åpenhet og forhandlinger for å løse konflikter. Samarbeid og konsensusbygging er idealer som preger mange vestlige stater.

Store forskjeller

Samlet sett ser vi at forskjellene er store i samfunnstilnærmingen, og gitt at universitetsprofessoren har rett, forklarer det kanskje litt hvorfor ikke Russland lot seg avskrekke fra å gå til krig mot Ukraina. Vi snakker bokstavelig to forskjellige språk. Vi forsøkte å overbevise Russland ved bruk av vårt språk og vår logikk ut i fra hvordan vi ville handlet i samme situasjon.

Russland anser Ukraina som en del av sin interessesfære. Ukrainsk territorium er russisk buffersone i tilfelle Nato skulle ønske å angripe Russland. Når man genuint mener at dette er slik verden er, kommer vestlige argumenter om folkerett og nasjoners suveren rett til å bestemme over seg selv til kort. 

Vestens kollektive pekefinger og argumenter om at vi ikke skal påtvinge andre stater vår vilje, preller av som vannet på gåsa hva gjelder russisk oppfattelse.

Lot seg ikke avskrekke

Vestlige makters forsøk på avskrekking ved bruk av økonomiske sanksjoner falt også for døve ører i Russland. Hvis man prøver å se Vestens sanksjonstrusler med russisk øyne, kan vi anta at russerne har lagt tre argumenter til grunn for ikke å la seg avskrekke.

• Europeisk avhengighet av russisk olje og gass tilsa at Europa ikke kunne strupe Russland i den grad som var nødvendig. En maktovertakelse i Ukraina var mulig uten for store økonomiske konsekvenser. Når vi tar med den sterke russiske kollektivismen, og landets historie som inneholder en del lidelse, kan vi nok regne med at ledelsen var villig til å ta en viss økonomisk risiko, da folket er villige til å lide, så lenge den sterke lederen har sagt at det er nødvendig og så lenge de lider sammen.
• Demokrati er en sendrektig prosess. Før vestlige demokratiske nasjoner rakk å reagere ville Ukraina være under Russisk kontroll.
• Russland hadde historien på sin side. Georgia ble invadert i 2008 og Krim ble annektert i 2014 uten at Vesten egentlig gjorde alvor av å utestenge Russland fra det gode selskap.

Sett fra russisk side var det ingen grunn til å tro at vestlige sanksjoner ville påvirke situasjonen i særlig grad. Vestlig avskrekking ved bruk av økonomiske sanksjoner feilet.

Gitt at Russland utelukket Nato-respons til en invasjon, sto landet kun igjen med ukrainske forsvarsstyrker som motstander. Fra russisk side var nok disse vurdert som en relativ enkel motstander for den overlegne russiske militærmakten. Den russiske styrkeoppbyggingen høsten 2021 var også så stor at på en normal dag burde Russland nedkjempe Ukraina relativt hurtig. Alt tyder på at dette var russisk plan, så vet vi i ettertid at dette ikke ble tilfellet.

Store feiltrinn

Russland var ikke avskrekket av Ukraina, heller tvert imot. Russland var heller ikke avskrekket av Vesten, men undervurderte Vestens vilje til å støtte Ukraina. Dette var sannsynligvis Russlands største feiltrinn i forberedelsene til invasjonen, i tillegg til overvurdering av egne evner.

Troverdig avskrekking hviler på tre pilarer, ofte kalt «the three C’s»:

• Capabillity (evne): Russland vurderte til at det var ingen evne på ukrainsk side til å stå i mot Russland.
• Commitment (forpliktelser): Det var ingen Nato-forpliktelse om å komme Ukraina til unnsetning.
• Communication (kommunikasjon): Når Vesten i tillegg mislykkes med sin kommunikasjon ved at vi i praksis snakket til feil publikum på feil språk, er ikke avskrekking lenger troverdig og den feiler.

Det kan være flere grunner til at Russland ikke lot seg avskrekke. Jeg har ikke vært inne på Putin som leder, hans fremtreden, hans psyke, og dynamikken i grupperingene rundt ham. Dette kan ha spilt en rolle, men andre kan antakeligvis si noe fornuftig om dette.

Uansett viser oppbyggingen før invasjonen av Ukraina at Russland ikke lar seg avskrekke med tradisjonelle virkemidler. Russisk historie er preget av maktkamp, lidelse og konflikt. Kanskje er det eneste som virker at de møtes med hard og overveldende makt fra verdens sterkeste militærallianse.

Men er vi villige til å ta den risikoen?

Markant endring på tre år: – Var selve knyttneven

Zelenskyj utpeker ny hærsjef

Vekst i våpenindustrien – solgte for nesten 7000 milliarder