Vi kjenner USA bedre etter Afghanistan

Det blir kastet stadig mer lys over årsakene til kollapsen i Afghanistan etter hvert som journalister og andre uavhengige observatører og analytikere tegner bildet for oss. Ansvaret ligger tungt på USAs politiske ledere fra begynnelse til slutt i de tjue årene krigen varte. De som liker bildet minst her hjemme er nok politikere, byråkrater og militære ledere som har hatt ansvaret for at sikkerhets- og forsvarspolitikken har ført oss stadig lengre inn i et avhengighetsforhold til USAs militærpolitiske disposisjoner.

Med ny regjering får vi en ny forsvarskommisjon. Oppnevnelsen ble trenert av Solbergregjeringen. Det kan få som følge at mandatet nå vil bli utvidet til å favne sikkerhet og beredskap ut over det rent militære, siden Senterpartiet har programfestet dette.

Det er positivt.

Les også:

Etter 20 år i Afghanistan burde ikke kollapsen slått ned som en bombe

Må bygge på mer

Det er å håpe at kommisjonen kan finne faglig og politisk fotfeste for å utrede og foreslå en langsiktig sikkerhets- og forsvarspolitisk linje som kan bygge på flere pilarer. Det mest nærliggende er en sterkere nasjonal innretning av Forsvaret og et tettere samarbeid med Sverige og Finland, samt å trekke europeiske Nato-land mer med i tilstedeværelse og øvelser i nordområdene. I tillegg må kommisjonen vektlegge forsvar mot asymmetriske trusler, særlig de trusler som vi allerede ser materialisere seg som forsøk på å undergrave vårt politiske system og de verdier som vi samler oss om som nasjon.

Les også: Norge er ikke tjent med en venstrevridning i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det kan skade forholdet til USA, mener Frank Bakke-Jensen.

Det synes få være like relevant i dagens situasjon å peke på at vi ikke forstår det amerikanske samfunn og den kultur som råder der, som å peke på at amerikanerne ikke forstår de samfunn og de kulturer hvor de involverer seg med militærmakt. Det er for eksempel viktig å ta inn over seg at USA er et voldelig samfunn, både utad og innad. Terskelen for å ty til bruk av militærmakt som del av utenrikspolitikken er lav, og antall drap med våpen viser uhyggelige tall; 2020 var det verste året for masseskytinger og drap med våpen på flere tiår i USA, og så langt har 2021 vist seg å være enda verre.

Flertallet av amerikanere er tradisjonelt positive til de kriger president og kongress vedtar å innlede. Patriotismen dabber imidlertid fort av når antall soldater som kommer hjem i kister blir høyt og krigen drar ut uten seier. Som i Vietnamkrigen. Som nå i Afghanistankrigen.

Total kollaps

Når president Joe Biden etter tjue års krig i Afghanistan, med total militær kollaps i løpet av et par uker i sluttfasen, omtaler det som en stor seier for USA – ja, da blir det ikke trodd verken på hjemmebane eller bortebane. Hele verden har jo vært vitne til det kaos og den tragedie som utfoldet seg.

Da Kongressen i USA fattet sitt vedtak 14. september 2001 om «global war on terror», hadde det gått bare tre dager fra terrorangrepet som drepte nærmere 3.000 amerikanere. Da bombene begynte å falle over Afghanistan 7. oktober forelå ingen konsekvensanalyser av hva angrepet ville kunne føre til, eller hva som var kriterier for å kunne avslutte den.

Én ting var å knekke al-Qaida i landet – det ble gjort - men de ansvarlige med Osama bin Laden i spissen kom seg unna. En annen ting var å fjerne Taliban-regjeringen – det ble også gjort – men da ble det nødvendig å få en ny regjering på plass som måtte støttes militært mot et hevngjerrig Taliban og et al-Qaida som man burde forstå hadde ambisjoner om å re-etablere seg i landet. I tillegg kom IS-Khorasan. General Kenneth McKenzie, Jr., sjef for USAs Central Command, sa til The New Yorker 23. august: «I think it will be very hard for the Taliban to act against Al Qaeda, to actually limit their ability to attack outside the country.».

Les også:

Hvor effektiv var egentlig den norske og allierte militære opplæringen i Afghanistan?

USA stemplet Taliban som terroristorganisasjon, og kuttet derved per definisjon alle forhandlingsmuligheter med denne voksende religiøse og politiske bevegelsen. Man ble sittende i en hengemyr sammen med allierte som stilte opp etter at USA hadde fått Nato med på at artikkel 5 i pakten skulle utløses: én for alle, alle for én. FN engasjerte seg også etter hvert på det humanitære område.

Så en annen vei

Amerikanerne så gjennom fingrene med at krigere fra Nordalliansen, som bisto dem i de innledende kamphandlingene, herset med afghanere fra andre klaner. De brukte sin maktposisjon til blant annet å sette opp sjekkpunkter og forlange «gebyrer» for passering, og banke opp dem som protesterte.

Den korrupsjon som snart skulle tilta i det nye regjeringsapparatet, i politiet og i hele den afghanske forvaltning og tjenesteyting, fikk utvikle seg i nesten et tiår før anti-korrupsjonsprogrammer ble initiert. Den afghanske regjeringen måtte presses av ISAF og FN i 2009 for å sette i verk og følge opp programmene. President Hamid Karzai viste seg å være blant de mest korrupte.

Da USA omsider krøp til korset og forhandlet med Taliban om uttrekning av egne og allierte styrker er det utenkelig at amerikanerne ikke vurderte effekten på de afghanske styrkenes lojalitet.

2. juli opplevde afghanske soldater at amerikanerne snek seg ut av Bagram-basen i det sørlige Afghanistan i løpet av natten uten å varsle dem. Bagram var den største basen USA hadde i Afghanistan. Hvordan man kunne ha en forventning om at de afghanske sikkerhetsstyrkene, som så denne sekvensen av handlinger fra USAs side, skulle slutte rekkene og kjempe med livet som innsats mot de fremrykkende Taliban-styrkene for å forsvare et korrupt regime, som attpåtil stakk av til utlandet da det snørte seg til, går over min forstand.

Omfattende etterretning

USAs etterretningsapparat i Afghanistan var omfattende, med kapasitet og utstyr til å lytte på stort sett alt av Talibans kommunikasjon og å følge bevegelsene på bakken via satellitter og droner. Det lå etter min mening i kortene for alle som ville se i kortene at kollapsen ville komme, og komme raskt. USAs ledelse ville spare amerikanske soldaters liv ved å prøve å etablere et skjold av afghanske militære styrker. En illusjon som brast.

Det er godt å kunne konstatere, midt oppe i denne elendigheten, at norske spesialsoldater og annet militært personell, ikke minst de som bemannet feltsykehuset i de kritiske dagene under evakueringen på flyplassen i Kabul, har løst sine oppdrag på mønstergyldig vis gjennom tjue år i Afghanistan.

Det kom for øvrig ikke et takkens ord til allierte i Bidens tale etter at de siste amerikanske soldater var fløyet ut fra Kabul.