Meninger

AVTALE: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminiser Frank Bakke-Jensen presenterte forsvarsavtalen mellom USA og Norge 16. april.
AVTALE: Utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminiser Frank Bakke-Jensen presenterte forsvarsavtalen mellom USA og Norge 16. april.

– Norge trenger politiske ledere som ikke lar seg sjarmere av propagandaen fra den kalde krigen

Forsvarsministeren burde være mer bekymret for de langsiktige konsekvensene av avtalen han vil ha Stortinget med på, skriver Oddmund Hammerstad.

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

I en kommentar 1. juni til mitt innlegg om samarbeidsavtalen med USA 31. mai skriver forsvarsminister Bakke-Jensen at jeg ikke trenger å bekymre meg, for avtalen bryter ikke med Grunnloven. Det er ikke en bekymring, men en påpekning fra min side.

Enten finner Stortinget ut at statsråden og hans departement har balansert de snirklete formuleringene om amerikanernes rettigheter på norsk jord tilstrekkelig bra i forhold til Grunnlovens tekst, eller det får tommelen ned. Som jeg skriver i mitt innlegg er det endringene i vår erklærte basepolitikk som er viktig med den nye avtalen. Om noe skulle bekymre meg måtte det være at Bakke-Jensen er så ubekymret.

Grunn til mistanke

Om noe skulle bekymre meg måtte det være at Bakke-Jensen er så ubekymret.

Det er forresten påfallende hvor ofte det står skrevet i avtaleteksten at det ikke er noe i avtalen som endrer norsk basepolitikk, særlig i artiklene I, III og IV, og hvor ofte Bakke-Jensen og den alltid smilende utenriksministeren vår gjentar dette. Det i seg selv er nok til å anta at det er nettopp det det er; endringer i basepolitikken. Selv om det er en ny tid kan det være grunn til å minne om at den base- og atompolitikk som daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge formulerte og som AP-regjeringen i 1949 vedtok med en egen erklæring til Sovjetunionens ledere om Norges selvpålagte restriksjoner, var en forutsetning for å gå med i Atlanterhavspakten og Nato.

Man tukler ikke med slike forutsetninger. Vil man gjøre endringer får man fortelle åpent hva man holder på med.

Det burde ikke være vanskelig å skille mellom allierte som kommer til landet for å øve for et begrenset tidsrom, og styrker som med juridisk bindende avtale i bunnen og gjør som de vil innen bestemte områder hele året; med et antall personer de selv bestemmer, og som beveger seg inn og ut av, og i praksis over hele landet – også i og over Finnmark.

Lite trolig med forbud

Jeg skulle gjerne sett den norske myndighetsperson som i en gitt situasjon nedla forbud mot en amerikansk enhets bevegelse med hjemmel i den foreliggende avtale. Over alt ellers, i og utenfor Nato-området, kalles dette baser.

Det positive med denne nye avtalen er, som jeg har skrevet i tidligere innlegg, at den legges frem for offentligheten, til og med med ønske fra Bakke-Jensens side om at vi får en debatt om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Jeg skulle gjerne sett den norske myndighetsperson som i en gitt situasjon nedla forbud mot en amerikansk enhets bevegelse med hjemmel i den foreliggende avtale.

De tidligere avtalene fra 1950- og 1960-tallet, blant annet «Co-located Operating Base» (COB), som jeg regner med at den nye skal erstatte, eller modernisere som Forsvarsdepartementet kaller det, ble hemmeligstemplet. De skulle hindre innsyn for en kritisk opposisjon på Stortinget og dempe Sovjetunionens misbilligelse. Både den gang og nå er det USA som ønsker slike avtaler, og der i gården ser man helst at alt er åpent, både for det amerikanske hjemmepublikum og for rivalen Sovjetunionen/Russland.

Behov for krisepsykiatri

I min tid som statssekretær opplevde vi det forsmedelige at sjefen for en skvadron F-16, som kom fra USA til Flesland som del av COB-arrangementet, innkalte mediene for å fortelle om avtalen – ganske sikkert for å få omtale og bilder som kunne brukes for PR-formål på hjemmebane.

Det kunne vært behov for litt krisepsykiatri i embetsverket, om slikt hadde vært oppfunnet på den tiden.

Da Sovjetunionen kollapset og Warszawapakten gikk i oppløsning var de vest-europeiske land raskt ute med å varsle «den evige fred», og kutte kraftig i forsvarsbudsjettene. Et av våre viktige beroligende tiltak vis-à-vis Sovjetunionen under den kalde krigen var å holde Finnmark fritt for allierte øvelser og bevegelser. Jens Chr. Hauge, som førte Norges base- og atompolitikk i pennen pekte særlig på nødvendigheten av å holde alliert aktivitet unna Sovjetunionen i nordområdet: Han nevnte Svalbard og Finnmark spesielt - enda det på den tiden ikke var bygget ut verken flåtestyrker eller strategiske baser av de dimensjoner som kom senere på Kolahalvøya.

Les også: Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er positive, mens venstresiden vender tommelen ned for regjeringens nye forslag til avtale med USA.

Da trusselen fra øst nærmest ble ansett for å være ikke-eksisterende etter 1990, ble denne restriksjonen i praksis fjernet. Men da trusselen ved inngangen til dette århundret ble ansett for å være tilbake, og retorikken til forveksling ble slik den var frem til «Murens fall», ble ikke restriksjonene vedrørende Finnmark gjeninnført.

Det er en betydelig endring, Bakke-Jensen.

Opptrapping og avskrekking

Ser man dette i sammenheng med anbefalingene i RAND-rapporten fra i fjor, som FD hadde bestilt, er det opptrapping av avskrekking på bekostning av beroligelse som dominerer, hvor det til og med anbefales utplassering av langtrekkende presisjonsvåpen i Finnmark som ved hjelp av droner for måloppdagelse skal kunne ødelegge militære mål dypt inne i Russland.

RAND-ekspertene gir til kjenne at de er oppmerksomme på norsk basepolitikk, og foreslår derfor at utplasseringssteder for slike våpen kan flyttes fra sted til sted i Finnmark, slik at de ikke kan sies å være permanente, altså baser.

Det var vel slik man også argumenterte med 700 marineinfanterister i Midt-Norge og Troms, frem til de forsvant – de roterte jo.

Og de forsvant ikke fordi vi ba dem forsvinne, men fordi US Marines gikk over til et annet stridskonsept. Skulle det finnes en slags forestilling hos Bakke-Jensen, utenriksministeren og regjeringen om at stormakten USA og småstaten Norge har sammenfallende interesser, er vi på en farlig vei. Jeg tror kanskje at stortingsflertallet er mer på linje med tenkningen hos folk flest på dette området – i hvert fall håper jeg det.

Horisontal eskalering

Forfatterne av den nevnte RAND-rapporten foreslår ikke bare utplassert langtrekkende presisjonsvåpen i Finnmark, men skriver også om horisontal eskalering av konflikt og krigshandlinger. Dette er amerikansk tenkning fra den kalde krigens epoke, og burde fortelle Bakke-Jensen at norsk territorium også i dag er viktig for USA for å kunne avlaste og avlede press mot amerikansk politikk og militære disposisjoner andre steder hvor USA er i konfrontasjon med Russland, som f.eks. i Midt-Østen eller i Øst-Ukraina.

Les også: Professor Tormod Heier mener Norge må innføre begrensninger på militære øvelser i Nordområdene.

Står det frem toneangivende politikere før høstens valg som mener at vi må stoppe glidningen mot stadig større vekt på amerikansk, militær avskrekking fra norsk jord, og legge større vekt på beroligelse gjennom norske politiske vedtak og handlinger, blant annet økt og forutsigbar militær tilstedeværelse, særlig i nordområdet, bør det eller de partier de representerer få mange stemmer.

Norge trenger politiske ledere som ikke lar seg sjarmere av retorikken, for ikke å si propagandaen fra den kalde krigens tid. Det er usikkerhetspolitikk mer enn god sikkerhetspolitikk. Om fire år kan en republikaner med «America First» som politisk kompass sitte i Det hvite hus. Det kan sågar bli Donald Trump.

Powered by Labrador CMS