Kronikk
Tromsø blir et lovlig bombemål
Vi er lite tjent med politikere som i sin tro på sikkerhet ved militære midler er mer lojale mot USA enn mot egen befolkning, skriver Fredrik Heffermehl.
Publisert
Sist oppdatert
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Den lange og kloke tradisjon fra Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli la vekt på lavspenning i forholdet til Sovjetunionen: Ingen utenlandske baser i fredstid, tilbakeholdenhet med øvelser i nord og ingen atomvåpen i Norge eller våre farvann.
Utrolig nok har regjeringen Solberg brukt den amerikanske tankesmia RAND Corporation som konsulent om den fremtidige utviklingen av det norske militæret. Resultatene er sjokkerende. Den norske regjeringen har nylig inngått traktater av en helt ny art med USA, om overføring av kontroll over deler av norsk territorium som baser for amerikansk militært personell og utstyr. Områdene skal nyte immunitet og være underlagt USAs jurisdiksjon.
Tromsø - et lovlig bombemål
Det tillates videre stasjonering av langdistanse bombefly i Midt-Norge, omfattende militære øvelser, samt at atomdrevne ubåter skal få legge til kai i Tromsø havn. Dette gjør Tromsø tiI et lovlig bombemål i en krigssituasjon.
Utenriksminister Søreide og militærminister Bakke-Jensen erklærer: «Vår basepolitikk er uendret». Et spinndoktor-norsk med et slikt forhold til sannhet og fakta er å si farvel til demokratiet slik vi kjenner det. Vilje til redelig og meningsfull debatt er et grunnkrav.
Den norske regjeringen har nylig inngått traktater av en helt ny art med USA, om overføring av kontroll over deler av norsk territorium som baser for amerikansk militært personell og utstyr.
Den nye politikken utgir seg for å være nødvendige svar på et stadig mer aggressivt Russland.
For meg ser det mer ut som det er USAs politikk å øke spenningen langs enda et avsnitt av Russlands vestgrense.
En mulig slagmark
Oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole, Tormod Heier, advarer mot at Norge skal bli «en slagmark i en stadig mer eskalerende rivalisering mellom supermaktene.».
Han etterlyser også en nødvendig politisk debatt. Planene om å motta amerikanske bombefly og atomubåter, ble offentlig kjent bare et par uker før anløpene faktisk skjedde, med en slik overrumpling får vi politikk uten demokratisk forankring.
Avtalene med USA gir oss det motsatte av trygghet. Basene vil gi økt spenning...
Avtalene med USA gir oss det motsatte av trygghet. Basene vil gi økt spenning, de gir ingen garanti mot krig, men øker faren for misforståelser og tekniske uhell, og de skjebnesvangre konsekvensene om det blir krig.
Mangel på beredskap mot pandemier har hatt enorme konsekvenser, men er bagateller i sammenligning med en atomkrig.
Ikke til å stole på
Regjeringen forsikrer at atomvåpen ikke tillates på Tromsø havn. Et slikt løfte ga også militærminister Johan Jørgen Holst i sin tid. Han forsikret at amerikanerne hadde avgitt løfte om at et marinefartøy som opererte i norske farvann, ikke hadde atomvåpen om bord. Da han til slutt ble presset til å fremlegge løftet i Stortinget, fantes det ikke. Løftet besto ikke av stort mer enn det utenriksministeren nå sier: Amerikanerne er gjort kjent med norsk politikk i spørsmålet.
Viktigere er det å være klar over at USA ut fra sitt selvbilde og sin plass i verden ikke er til å stole på. Landet har et løsaktig forhold til lover, løfter og folkeretten. Våre folkevalgte bør sette seg inn i hva den danske journalisten Poul Brink avslørte gjennom ti år etter 1986. Som journalist i Danmarks radio avdekket han yrkesskader hos danske arbeidere på Grønland som fikk kreft fra stråling etter arbeid med å rydde opp etter et havarert amerikansk militærfly på USAs base på Thule, Grønland.
Brinks reportasje utviklet seg til en kamp hvor myndighetene måtte drives fra skanse til skanse. Det verste var ikke at USA hadde brutt forutsetningene i dansk politikk, men at danske statsministere som Hansen og Krag i hemmelige avtaler hadde akseptert atomvåpen på dansk jord. Regjeringene hadde også forpliktet seg til å skjule sannheten for det danske folk. Det viste seg også at det sammen med baseavtalene var inngått hemmelige avtaler som fratok danske borgere deres rettigheter etter dansk lov.
Opphevet i hemmelighet
Danske helsemyndigheter og Kreftregisteret måtte vedgå at statistikken som Brink hadde fått fra en ukjent varsler (lagt i hans postkasse), viste økt dødelighet blant arbeiderne. Like etter hevdet de det motsatte, altså at det ikke var funnet noen økt dødelighet.
Brink greide da å grave frem at danske myndigheter hadde avgitt løfte om aldri å gi opplysninger som kunne skade USAs militærvesen og dets anseelse, eller utsette USA for erstatningskrav. Danske borgeres juridiske rettigheter, for eksempel til yrkesskadeerstatning, viste seg altså å være opphevet i hemmelige avtaler.
Vi er lite tjent med politikere som, lik de danske, i sin tro på sikkerhet ved militære midler er mer lojale mot USA enn mot egen befolkning.
Vi ser her igjen de farer for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter som er uløselig forbundet med militærvesenet, ikke minst på grunn av alt hemmeligholdet.
Kunne dette skje i Danmark, kan det selvsagt også skje her.
Et politisk hamskifte
På det militære område er ingen og intet til å regne med eller stole på. Brinks historie fins nærmere utdypet i min seneste bok, «Medaljens bakside», der jeg har inkludert ham i oversikten over de som egentlig burde ha mottatt Nobels fredspris.
Den nye politikken er et hamskifte, og alle kort må på bordet. Vi er lite tjent med politikere som, lik de danske, i sin tro på sikkerhet ved militære midler er mer lojale mot USA enn mot egen befolkning. Militær opprustning, såkalt sikkerhetspolitikk, er noe av det farligste vi driver med. Baseavtalene må avvises av Stortinget og i det minste utstå til etter høstens valg.
Sikkerhetspolitikken er det viktigste av alle politiske spørsmål, det er bokstavelig talt livsviktig at vi får en full gjennomtenkning og en ny, fri og åpen debatt her.
Dette innlegget er en redigert versjon av en tekst som først var publisert i Klassekampen.
