Regjeringen går lenger i å avskrekke Russland enn den norske befolkningen ønsker

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har skrevet mange innlegg for å svare på kritikk mot regjeringens sikkerhetspolitiske veivalg den siste tiden. Det dreier seg særlig om amerikanske bombefly på Ørland, en ny forsvarsavtale med USA og nå sist en reaktordrevet amerikansk ubåt – USS New Mexico – som la til kai i Grøtsundet i Tromsø.

Denne kronikken var først publisert på forskersonen.no

I den siste av disse sakene har Bakke-Jensen blitt beskyldt av en «bestemor for fred» for å være en frekkas i møte med lokalbefolkningens frykt og skepsis, mens avisa Nordlys på lederplass ber folk ha to tanker i hodet samtidig.

Økende rivalisering mellom stormaktene

Kjernen i debatten som pågår er den etablerte tosporstilnærmingen til Russland. På den ene siden står avskrekking og den sikkerhetspolitiske forankringen i Nato-samarbeidet, og på den andre behovet for et konstruktivt forhold til Russland som nabo i øst.

Norge er åpne om alliert øvingsaktivitet her til lands og særlig i nordområdene, noe som fra offisielt hold brukes til å forsvare politikken – og til å avvise kritikken fra Russland og påstander om økt fare for konfrontasjoner. Sikkerhets- og forsvarspolitikken skal bygge på tre gjensidige elementer: den nasjonale evnen, den kollektive evnen innenfor rammen av Nato-samarbeidet og gjennom bilateral støtte og forsterkningsplaner.

Norge må nå gjøre sine utenriks- og sikkerhetspolitiske veivalg i en tid med tiltagende rivalisering mellom stormaktene. Når sikkerhetspolitikken i økende grad blir orientert rundt nærområdene, og særlig forholdet til Russland, blir balansegangen mellom det euroatlantiske alliansepartnerskapet og forholdet til naboen i øst enda mer krevende.

Nordmenns syn på utenrikspolitikken

At det blir debatt om politikkutformingen relatert til denne balansen, er ikke overraskende. Basert på funnene fra en meningsmåling vi gjennomførte på NUPI i februar 2020 om nordmenns holdninger til utenriks- og sikkerhetspolitikk, fremstår det som at regjeringen nå går lenger i retning av å prioritere avskrekking av Russland i tospann med USA enn det den norske befolkningen ønsker.

Vi spurte blant annet om Norge burde prioritere en tøff holdning overfor Russland i utenrikspolitiske spørsmål eller om en heller burde prioritere gode økonomiske relasjoner. Det mest aktuelle svaret ville nok – helt i tråd med den offisielle politiske linjen – vært at begge deler må tilstrebes. Da vi likevel ba folk om å velge én av de to, ønsket omtrent 42 prosent en tøff utenrikspolitisk holdning mens omtrent 58 prosent gikk for gode økonomiske relasjoner.

Les også:

Befolkningens tillit er ikke en selvfølgelighet

Myndighetenes tilnærming til denne saken viser dessverre at de ikke stoler på befolkningen, skriver Gunhild Hoogensen Gjørv.

Tar vi mulige feilmarginer ved en slik undersøkelse med i ligningen ser vi altså at befolkningen er delt omtrent på midten i spørsmålet om hvordan Norge bør prioritere i den vanskelige balansegangen, mens de sikkerhetspolitiske valgene som tas har en økende slagside mot avskrekking.

Få opplever forholdet til Russland som truende

Et annet interessant funn i denne sammenhengen er at spenningene i forholdet til Russland ikke skiller seg nevneverdig fra befolkningens vurdering av andre trusler. Faktisk oppga kun litt under ni prosent at de anså spenningene i forholdet til Russland som en svært høy trussel.

Den største trusselen vi har registrert i meningsmålingen kommer fra cyberangrep fra andre land, som riktignok er nært knyttet til russisk virksomhet, men heller ikke denne trusselen gjør enormt utslag i undersøkelsen.

Nato står sterkt, men…

Hvordan står det så til med nordmenns syn på samarbeid med våre allierte? Nato står fremdeles sterkt: Nordmenn flest så positivt på Nato og kun ti prosent oppga at de hadde et negativt syn på alliansen. Samtidig mente 61 prosent at Norge burde jobbe for et Nato med større uavhengighet fra USA selv om det vil medføre en økning i forsvarsbudsjettet.

På spørsmål om Norge burde prioritere tettere samarbeid med USA og Nato eller europeiske land og EU, svarte 33 prosent at de ville samarbeide tettere med USA og Nato og 40 prosent ønsket et tettere samarbeid med europeiske land og EU.

Denne trenden viste seg også når vi spurte om konkrete land. 66 prosent mente for eksempel at vi burde samarbeide tettere med Storbritannia, 61 prosent ønsket mer samarbeid med Tyskland, mens for USA var tallet nede i 37 prosent.

Det er selvsagt nødvendig å sette et stort utropstegn ved det faktum at meningsmålingen ble gjennomført mens Donald Trump fremdeles var president i USA. Samtidig er det ikke uvesentlig at vi fant en tydelig dreining mot europeiske partnere.

Nordmenn ønsker lav spenning

Med funnene fra vår undersøkelse som grunnlag, er det rimelig å anta at den stadig tettere tilknytningen til USA og de påfølgende konsekvensene for forholdet til Russland er i utakt med befolkningens holdninger. En mulig tolkning av funnene er at nordmenn flest ønsker lav spenning i forholdet til omverdenen, noe som også kjennetegner småstaters framferd mer generelt. I den bredere utenrikspolitikken snakker Norge varmt om en regelstyrt verden som er preget av forutsigbarhet og lovmessighet.

Det er derfor både viktig og potensielt konstruktivt å merke seg at regjeringen og befolkningen deler mange av de samme målene. Utakten vokser frem grunnet de politiske valgene på vei mot å nå dem.

Les også:

Ingen atomubåter til Tromsø!

Spørsmålet i denne sammenhengen er hva som skal danne legitimitetsgrunnlaget for Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det gjentas ofte at de lange linjene i denne politikken ligger fast grunnet en konsensus som er forankret i Stortinget. Da regjeringen for eksempel valgte å inngå samarbeidsavtalen med USA før valget, var det et klart politisk valg som binder Norge til masten heller enn å la befolkningen ta stilling til den i den kommende valgkampen.

Norge følger oppskriften

Utfordringen for den delen av befolkningen som i hovedsak ønsker fred og ro – inkludert ved å pleie relasjonene til Russland tross våre ulikheter – er at tettere alliansetilknytning har stor faglig støtte i Forsvaret, departementene og i fagspesifikke teorier om internasjonal politikk.

Internasjonal politikk er et område der den politiske praksisen og teoriene vi bruker er tett knyttet til hverandre. Norges handlinger er på mange måter helt i tråd med forventningene i noen av de mest dominerende teoretiske antagelsene innenfor studiet internasjonal politikk – antagelser og begreper de fleste med en minimal interesse for politikk vil kjenne igjen.

Når Norge lener seg tyngre på USA har dette støtte som en «naturlig» reaksjon i et maktbalansespill. Teorien om maktbalanse, allianseavhengighet for små stater og stadig opprustning grunnet gjensidig frykt for motparten er ikke bare en teori: den danner også et nesten dogmatisk kunnskapsgrunnlag for politikkutforming og militærstrategisk tenkning. De som mener noe annet er i beste fall naive idealister, i verste fall farlige apologeter.

Den nye kalde krigen

Det er ikke nødvendigvis et onde at politiske uenigheter om hvordan Norge skal forholde seg til omverdenen kommer opp og frem i lyset gjennom økende politisering av veivalgene som tas. Det som er sikkert er at en ensidig tilknytning til USA som bidrar til å tilspisse forholdet til Russland ikke er i takt med befolkningens ønsker.

Tiden vil vise om regjering og Stortinget vil ta innover seg folkeopinionen eller om folket vil komme etter inn i den nye kalde krigens logikk.