Meninger
I Forsvaret er det ikke rom for ledere uten tillit
Jeg har ikke tillit til et system som velger å glemme at militære ledere eller ansatte er dømt for voldtekt, seksuell trakassering og misbruk av makt.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Et varslingssystem som tilsynelatende ikke fungerer, ukultur og krise. Jeg søker sjefer som utviser handlekraft og etterlever egne formaninger. Jeg ønsker sjefer som lever opp til kjerneverdiene vi prioriterer så høyt. Når dette ikke gjøres, forventes det konsekvenser.
Forsvarsledelsen fokuserer på enkle rutiner og prosedyrer, men er det virkelig det som er problemet? Jeg mener menneskene bak systemet er både problemet og løsningen. Jeg tror vi ikke har tatt godt nok inn over oss hva kjernen i disse sakene faktisk handler om. Forsvarsledelsen prøver å løse et problem, men ikke det riktige.
Deja vu
Da første bølge av me-too varslingssaker kom i 2017, ble Forsvaret i likhet med andre virksomheter truffet. Bølgen kastet lys over tematikk som kjønnsforskjeller, misbruk av makt og trakassering på arbeidsplassen. Som tiltak skulle Forsvaret gjennomgå rutiner, og fokusere på verdier og holdninger. Fem år etter er vi tilbake til start. Hvorfor?
Forsvarssjefen har gjennomført samtaler, ettergått varslinger, iverksatt rutiner, og operasjonalisert nye tiltak. Men er det nok? Svaret er nei. Hvordan kan vi forvente annerledes resultat når vi fortsatt prøver å løse det samme problemet med samme tiltak?
Jeg mener det er noe dypere, mindre håndfast og vanskeligere å kvantifisere som er kjernen i problemet. Vi behandler et symptom. Sykdommen er stadig ubehandlet.
Det vi ikke vil si høyt
Jeg tror ikke løsningen finnes i brifer om hvordan man skal varsle. Løsningen ligger ikke i at ledere må ta et e-læringskurs om uønsket seksuell oppmerksomhet. Jeg tror løsningen ligger i å anerkjenne at dette er en utfordring som handler om mer enn varslingssaker.
Jeg har jobbet i Hæren i mer enn elleve år og har hatt mange gode sjefer. Likevel ønsker jeg å utfordre nettopp disse sjefene – er enkle ugress det virkelige problemet, eller er det systemet i seg selv?
Jeg tror at en av utfordringene omhandler ledelse, ja-menneske-kultur, passivitet og et ønske om å tilfredsstille sine nærmeste sjefer. Dette tror jeg kommer fra et indoktrinert hierarkisk karrieresystem, som belønner opp-og-frem og innenfor-boksen-offiserer, samtidig som verdier glemmes i en krevende hverdag.
I en hektisk hverdag der en aldri har tid til å gjøre det en skal gjøre, kan valget om å prioritere usynlige saker versus å spille seg selv god med synlige, gjøre oss handlingslammet og passive. Jeg tror dette er grunnen til at varslingssaker blir kostet under teppe.
Vi verner om hverandre, på godt og vondt - kameraderi og systemlojalitet eksisterer. Utfordringen er når lojalitet gjør oss blinde. Din sjef er din nærmeste venn. Klarer vi å være habile i saker? Kollegaer som har tjenestegjort sammen i flere titalls år, er venner fra Krigsskolen, deretter forlovere, – og så plutselig en part i en varslingssak en selv skal behandle.
Ukultur
Det er bekymrende at enkelte ikke erkjenner at dette eksisterer en ukultur. Er kulturen for etablert, er det naivitet, har ledelsen mistet bakkekontakten? Eller er det slik som forsvarssjef Eirik Kristoffersen sier, at det ikke eksisterer en ukultur i Forsvaret?
Gjennom Forsvarets uttalelser virker det for meg som at ledelsen ikke forstår det virkelige problemet. Stabssjef i Forsvarsstaben Elisabeth Natvig uttalte i forbindelse med saken Obersten og kvinnene, at de «ikke fant ikke noen kritikkverdige forhold i hvordan saken har blitt behandlet i varslingskanalen».
Det er bekymrende at viseadmiralen tilsynelatende er komfortabel med å la den omtalte få videre opprykk og prestisjetungt kurs. Varslingssakens natur er graverende. Tilliten er brutt hos alle involverte.
Den tause majoritet
Tillit til system, hverandre og militære ledere er bærebjelke i en militær avdeling. «Verdibasert ledelse er helt avgjørende for at Forsvaret skal ha den nødvendige tilliten både i befolkningen og hos våre oppdragsgivere. Denne tilliten er selve grunnlaget for at Forsvaret, statens ytterste maktmiddel, har legitimitet», skriver Kristoffersen i publikasjonen Forsvarets grunnsyn på ledelse. Vi skal kunne stole på at lederens vurderingsevne er god og lederen skal representere, gjennom sine handlinger, de verdier vi formaner.
I ytterste konsekvens, basert på vår vurderingsevne, beordrer vi våre soldater til å ta liv, eller ofre eget liv. Det er essensielt at vi har tillit til lederens vurderingsevne. Manglende tillit til lederen har en direkte konsekvens for hvor effektive vi er i strid. Hva gjør vi når det sås tvil om integriteten til lederen? Hvordan kan vi ha tillit til noen som direkte trosser de samme verdiene som dem formaner?
Jeg tror den tause majoriteten må tre frem i lyset og ta et fast standpunkt i denne saken. Som i skolegårdens mobbesirkel, har vi mobberen, offeret og alle som ser på. Vi har et valg. Velger vi passivitet er vi en del av problemet. Velger vi å bryte inn kan vi risikere å skille oss ut, men stanse mobbingen. Samfunnet forventer det, soldatene forventer det. Vi vet alle hva som er rett, men klarer vi å gjøre det?
Eksempelets makt
Ledere på alle nivåer krever at underordnede følger Forsvarets kjerneverdier respekt, ansvar og mot. I mine øyne utviser sjefen for Hans majestet kongens garde handlingskraft, oberstløytnant Trond Robert Forbregd, og operasjonaliserer respekt, ansvar og mot når 30 soldater blir dimittert etter narkotikamisbruk.
«Jeg har ikke tillit til de 30 som innrømmer bruk av ulovlige rusmidler», uttalte Forbregd til NRK.
Forbregd er for meg eksempelets makt. Det vekker tillit, ikke kun til gardesjefen, men til Forsvaret. Hos forsvarsledelsen ser jeg ikke viljen til å gjennomgå noe annet en formelle prosesser og byråkratiske systemer. Jeg tror det handler om kultur.
Jeg har ikke tillit til et system som velger å glemme at militære ledere eller ansatte er dømt for voldtekt, seksuell trakassering og misbruk av makt. Jeg har ikke tillit til ledere som forfremmer, gir skoleplasser, opprykk og karrierefremmende stillinger til overgripere og maktmisbrukere. Jeg har ikke tillit til ledere som står foran en forsamling og formaner verdier, men samtidig trakasserer og misbruker stillingen sin for seksuelle tjenester.
Forsvarssak
Ved å gi ugresset opprykk, skoleplasser og andre goder, er det ikke bare aksept, men belønning. Dette er uakseptabelt og jeg ber Forsvarets øverste ledelse å etterleve våre kjerneverdier. For å starte gjenoppbygging av tillit trenger forsvarsledelsen å vise handlekraft og gjøre konsekvenser av brudd med kjerneverdiene våre. De som har trosset, må vekk.
Dette er ikke en kvinnesak. Dette er en forsvarssak. Samfunnet sår tvil om Forsvarets verdier. Vi responderer med å behandle varslingssaker korrekt i henhold til egne uniformerte krav og føringer.
Det handler ikke bare om varslingssaker. Det handler om hva vi representerer når vi tar på uniformen og bærer flagget på skulderen. Det handler om vår tillit til Forsvaret og det handler om samfunnets tillit til oss. Hvis vi ikke ser det har vi allerede tapt.
Makt til å endre
Jeg oppfordrer alle til å engasjere seg, fordi jeg tror dette handler om det viktigste vi forsvarer: norske verdier. Jeg tror at vi på lavt nivå kan påvirke systemet, ha makt til å endre – ved å ikke akseptere. Vi må vise at respekt, ansvar og mot ikke er noe ledere snakker om når det passer oss. Det er noe vi må etterleve, alltid, ikke bare når det passer oss.
Vi jobber ikke som offiserer. Vi er offiserer. Det stilles høye krav til soldater, befal og offiserer som del av den militære profesjon. Hvis du ikke når opp til disse kravene, da har du ingen plass i denne profesjonen. Det er ingen menneskerett å være yrkesmilitær. Hver gang vi senker krav, svekker vi også vår egen yrkesstolthet og integritet.
I Forsvaret er det ikke rom for ledere uten tillit.
