Illevarslende om varsling

Med det jevne tilsiget av nye varslingssaker, med unnfallende, fraværende eller milde reaksjoner, står Forsvaret i en krise. Det er alle enige om. Mange, inkludert oss, mener omfanget dessverre avdekker en systematisk ukultur.

På det punktet har forsvarssjefen gått i forsvarsposisjon og snakker heller om spredte tilfeller og ugress. Dette er lite produktivt. Kriser er definert i tid, men kulturendringer tar lang tid. Forsvarets ledelse må på offensiven i å løse problemene, snarere enn å bruke tid og energi på å snakke ned omfanget av dem.

Varslerne

Vi gikk gjennom 170 varsler og dommer. Dette fant vi

Vi var derfor dessverre lite imponert da et av mottiltakene nylig ble iverksatt med leserinnlegg fra Forsvarsstabens nyansatte kulturviter. Det er – igjen dessverre – langt fra første gang i denne misæren at Forsvarsstabens krisehåndtering har vært godt under det jevne. Forsvarssjefen har selv her i Forsvarets forum fremmet spesialrådgiver Hanne Eggen Røisliens ansettelse som en del av tiltakspakken. Da blir forventningene høye. De er foreløpig ikke innfridd.

For i Røisliens innlegg i Forsvarets forum blir vi forklart at det ikke er en ukultur i Forsvaret, blant annet fordi det er vanskelig å definere en ukultur, normativt sett. Til dette må det sies at som faglig begrep er definisjon av de fleste termer en krevende eksersis. Men kaller vi en spade for en spade, så klarer vi ganske ofte å gjenkjenne ukultur når vi treffer på det. Definisjonsdebatter har sin sjarm. Men alt til sin tid. Nå må Forsvarets ledelse reagere. De må lede.

Trenger bra kultur

Begrepet ukultur er ikke vanskelig å forstå i politikken, og brukes jevnlig i samfunnsdebatten, med et hverdagslig meningsinnhold for å beskrive utbredt uønsket adferd i en organisasjon. Ukultur er etter vår mening vanskeligere å kurere enn å definere. For kulturen i Forsvaret trenger å være bra!

Men også her problematiseres termene unødig av Røislien: «Hva som er godt og dårlig, er kontekstuelt.» I tvilstilfeller kan slik nyansering fange noe viktig. Men trekkes argumentasjonsrekken helt ut, så er Forsvarets ledelse virkelig ille ute. For da kan logisk sett hverken god eller dårlig kultur oppstå i Forsvaret.

Hjelper relativiserende innsikter som dette oss noe på veien? Neppe. Du trenger ikke all verdens med kontekstualisering for å si om det er bra eller dårlig å få underordnede til å lyve under ed om overordnedes fyllekjøring.

En overordnets uønskede beføling har en viss distanse å tilbakelegge før det beveger seg ut av «det dårlige». Ingen har noensinne blitt snikfilmet i dusjen på en bra måte. Men beholde jobben? Det vil de.

Unnvikende holdning

En separasjonsangst fra Forsvaret fører kanskje til at mange som blir varslet på tviholder på sine stillinger, godt flankert av fagforeninger og advokater. «Det er ikke det å bytte ut noen mennesker som skal til for virkelig å få til endring», mener Røislien.

Kanskje ikke. Men den tankegangen er igjen et uttrykk for ukulturen med milde reaksjoner overfor grove overtredelser. Dyktige folk kan gjøre feil. Men i viktige jobber er det begrenset hvor mange eller hvor grove feil du kan tillate deg. Og Forsvaret er fullt av veldig viktige jobber.

Forsvarets oppleste strategier mot mobbing og trakassering er dessverre ikke rette stedet å gå hvis du vil vite hvordan Forsvaret håndterer slikt. Det er heller medienes gravesaker som tegner det reelle bildet av ståa i Forsvaret. Og den er milevis under pari.

Fyndord på papiret om nulltoleranse betyr lite. Vi leser ut av detaljene og antallet caser en unnvikende og defensiv holdning i å gi karrierestaggende eller terminerende konsekvenser på grov oppførsel når det angår høyt betrodde offiserer. Er du situert nærmere gjørma, er det mindre kjære mor. Ulikheten i reaksjonsmønster utgjør en illevarslende tendens i seg selv.

Kameratskap og kameraderi

Det kan være bekvemt for alle impliserte å feie enkelttilfeller under teppet. Både for varslerne, Forsvaret og fremfor alt overtrederne. Å varsle er ubehagelig, men viktig. Kudos til de som gjør det. Men når Forsvaret unnviker konfrontasjon mange nok ganger, akkumulerer det til en stilltiende aksept og uuttalt policy for hvordan man løser slike problemer i organisasjonen.

Vi vet nå, via mediene, hvordan Forsvaret pleier å håndtere denne typen saker. Og det tåler dessverre dårlig dagens lys. Minste motstands vei i for mange saker gir en voldsom blowback-effekt til slutt, når det som skulle skjules åpenbarer seg.

Godt kameratskap gjennomsyrer mye av Forsvaret. Men medaljens bakside ligger i at det gjør kameraderiet også. En særegen disposisjon i Forsvaret er makkertjenesten og den klare plikten til å ta vare på hverandre i ekstreme (strids)situasjoner. Men samme logikk må ikke gjelde når ledere i Forsvaret møter varslere og deres advokater.

At den som varsles på gikk sammen med deg på krigsskolen og var helt topp da, er ikke en formildende omstendighet. Den samme logikken kan ikke gjelde når det kommer til å tørre å stå i ubehaget og si ifra når kolleger eller ansatte gjør og sier ting som ikke er i tråd med Forsvarets verdier: Respekt. Ansvar. Mot.

Leder: Forsvarssjefen må iverksette nulltoleranse i praksis

Skjeletter

Forsvarssjefen og Røisliens henvisninger til ugress og enkelte råtne epler, samsvarer ikke med resultatene av Forsvarets undersøkelse om mobbing og seksuell trakassering. Ikke når 46 prosent av kvinnene melder om seksuell trakassering. Dette er systematiske problemer som har fått lov til å utvikle seg over tid.

Undersøkelsene avdekker flere problematiske forhold i Forsvaret som ikke kan tilskrives noe annet enn at det er en (u)kultur hvor dette, om ikke direkte tillates, gjemmes bort, dysses ned, og bagatelliseres.

Slik neddyssing er ikke unikt for Forsvaret, og finnes også i andre organisasjoner. Forsvaret er en fin arbeidsplass, men vi har et problem. Forsvarsledelsen erkjenner bare deler av dette problemet.

Diagnosen er stilt, men det krangles om årsaken til den og medisinen som kreves for å bli frisk. Forsvaret bør erkjenne at vi har en ukultur, for så å jobbe systematisk fra topp til bunn for å terminere den. Som et minimum bør sminking av problemet opphøre.

Debatt: Sersjantens anbefaling til forsvarssjefen

Til sist: Det er de fornærmede som skal ivaretas først, før man også på adekvat, men ikke unnfallende vis, ivaretar de som varsles på. Vi stiller oss bak Røisliens avsluttende parole om at Forsvaret må igangsette et «nitidig arbeid der hele fellesskapet sammen går inn i en prosess om å skape et fellesskap der alle trives og verner om hverandre».

Foreløpig sliter Forsvarsstaben med å overbevise både organisasjonen og samfunnet rundt om at de vet veien ut av uføret. Skuta får lite framdrift når det stadig raser skjeletter ut av skapet.