Noen må bli!

Noen må gå, ropes det ofte når noe har sklidd ut. Noen må bli, bør bønnen være nå.

Forsvaret skal få 4600 nye ansatte i langtidsplanen, men hvem skal ta dem imot? 

Det tar, etter det jeg har fått opplyst, i overkant av ti år å «lage» en kaptein, og nærmere 20 år å «lage» en bataljonssjef. Den erfaringen kan ikke erstattes over natten. Samtidig blir det stort behov for erfarne offiserer i den ambisiøse langtidsplanen, blant annet når Hæren skal få to nye brigader og nærmest dobles.

Det brygger opp til en perfekt storm på personellsiden, mener personer med innsikt i fagfeltet. Andre advarer mot å bruke ordet krise. Dersom det er snakk om en personellblødning, er det i alle fall ikke fra hovedpulsåren, blir det sagt.

Kaldkrigskullene forsvinner

Det er færre offiserer på 35 til 42 år, enn i aldersgruppene over og under. I dag har Forsvaret flere offiserer i 50-årene enn i 40-årene. De store kaldkrigskullene når snart Forsvarets aldergrense på 60 år. Med seg ut tar de erfaringene og kompetansen som de har opparbeidet seg gjennom et liv i kongens klær. 

Forsvaret må febrilsk jobbe for å beholde de som er igjen, og som i løpet av langtidsplanens periode skal bekle organisasjonens øverste stillinger. Samtidig ulmer det blant Forsvarets ansatte om avgjørelsen som nå skal opp i Høyesterett, om variable tillegg som øvings- og seilingsdøgn skal være pensjonsgivende. Saken er berammet til februar neste år. For mange er pensjonssaken avgjørende for om de skal fortsette i Forsvaret.

Det kommer på toppen av andre avveiinger, som den vanskelige balansen mellom en jobb som ofte er krevende og langt fra hjemstedet, familieliv og verdivalg knyttet til organsiasjonens håndtering av for eksempel seksuell trakassering.

Verdien av erfaring

Problemet fremover er ikke å fylle kvotene med antall mennesker Forsvaret skal ha. Problemet er at mengdene som fylles på «i bunnen» ikke har erfaringen og kompetansen organisasjonen trenger. Bataljonssjefen med 20 års erfaring kan ikke hentes fra Krigsskolen. De friske årsverkene må tas imot, aller helst av erfarne og kompetente ledere. 

Om ikke drastiske grep tas, kommer det til å mangle 1700 befal og 1000 offiserer om snaue tre år, ifølge forsvarssjefen. Folk tett på prosessen er forsiktig optimister. Det er mulig å komme seg gjennom stormen med skuta i behold, men det er ikke rom for tabber underveis. 

Hvem har skylda? Noen mener det er vi som samfunn, som i tro på dyp fred har kuttet utdanningsplasser på krigsskolene og tatt bort en del av frynsegodene ved å jobbe i Forsvaret. Kanskje. Samtidig har en rekke forsvarsministre hatt et ansvar for å opprettholde Forsvaret som en kompetent og slagkraftig organisasjon. Det ansvaret er forsømt.

Uansett er vi som samfunn som er avhengige av et forsvar med kompetente ledere. Noen må bli!

Førstedamen

Pappas dilemma

Sorterer rekruttene fra raskest til tregest