Førstedamen

«Nå slutter jeg. Nå orker jeg ikke mer.»

Louise Dedichen sitter sammen med ektemannen, Per Høiby. Hun har akkurat fått vite at hun har tapt. I over fem år har hun tvunget seg selv til å gå rakrygget på jobb som sjef for Forsvarets høgskole, vel vitende om at flere av hennes medarbeidere mener at hun aldri skulle hatt jobben til å begynne med. Tingretten har avvist påstanden, men nå har lagmannsretten gitt saksøkerne rett: Hun fikk jobben foran en bedre kvalifisert mann. Å ansette henne, var brudd på likestillingsloven.

For Dedichen er dette det absolutte bunnpunktet.

Det er da han kommer inn, ektemannen, og redder henne. Trygg og sikker sier han, på sørlandsdialekten sin:

«Du måkke gi dæ vettu.»

Til da har hun ikke vært part i saken. Det er staten som har ansatt henne, og staten som er saksøkt. Med støtten fra ektemannen i ryggen, bestemmer hun seg for en siste kraftanstrengelse. Hun tar kontakt med advokat Jan Fougner. Han har bare hørt på henne i noen minutter før han sier: «Her må det ankes, og her må det søkes om partsrettigheter».

Endelig. Endelig kan hun gjøre noe.

– Girskiftet fra avmakt til å være part i saken, det var to forskjellige verdener. Tenk så mye energi det er i sinne, sier Dedichen i dag.

Uniformert sitter hun ved et møtebord i lokalene til forsvarsledelsen i Oslo. Det er bare noen måneder siden hun kom tilbake til Norge etter nesten fem år som sjef for den norske Militærmisjonen i Brussel, og 1. januar fratrer hun sin stilling i Forsvaret. I april i år fylte hun 60.

Da hun fikk jobben i Brussel, var hun den første kvinnen i verden til å inneha den stillingen. Hun var også den første kvinnen i Norge som ble utnevnt til admiral.

Senere skal hun fortelle at dette med å være «første kvinne» ikke er det viktigste for henne, men akkurat nå er hun ikke ferdigsnakket om striden som fulgte ansettelsen av henne i 2008. Hun har bestemt seg for å dele erfaringene sine fra den mange år lange rettsbehandlingen av ansettelsen av henne.

Sammen med Befalets Fellesorganisasjon, gikk han som forsvarssjefen hadde innstilt som ønsket kandidat for stillingen, til søksmål mot staten for å ha ansatt Dedichen. De mente at hun var ansatt fordi hun var kvinne, selv om den mannlige søkeren var best kvalifisert.

– Å stå i det var alt annet enn ålreit. Det var den største fagforeningen i Forsvaret som gikk til sak. Det å gå rakrygget på jobb hver dag, og møte medarbeidere samtidig som jeg fikk vite at jeg var en snakkis, i tillegg til at jeg var i en avmaktsposisjon, det var bare veldig krevende. Jeg opplevde at jeg ble forsøkt krympet i enkelte sammenhenger.

– Av enkeltpersoner?

– Absolutt av enkeltpersoner. Det var veldig, veldig vondt. Det ble gjort noen stygge taklinger. Blant annet ble det gjort forsøk på varslingssaker mot meg, som strandet på sin egen urimelighet.

– Til å begynne med var kanskje ikke presset og tonen så fæl, men det tiltok i styrke.

For å komme seg gjennom disse årene, lente hun seg på ektemannen, døtrene, noen få betrodde medarbeidere - og hunden. Den første de hadde het Nero, og Dedichen småler da hun forteller om hvordan hun kunne gå og betro seg høylytt til Nero mens de var ute på tur.

Etter tapet i lagmannsretten, anket staten til Høyesterett. Nå var også Dedichen part i saken, som gjorde at også hun kunne kjempe for seg selv.

– For første gang ble min side av saken hørt, på en ordentlig måte, sier hun.

– Den perioden, fra høsten 2013, frem til 29. april 2014, det var nesten gøy, vet du.

Hun var på jobb og satt i et møte da tekstmeldingen fra regjeringsadvokaten tikket inn på telefonen hennes:

«GRATULERER, LOUISE!»

Dommen fra Høyesterett var krystallklar. Hun var den best kvalifiserte for jobben, og det at hun var kvinne, var bare et positivt tilleggselement.

– Jeg skrek av glede, ler hun.

– Det var som en eksplosjon av… Det var eufori, rett og slett. Jeg husker ikke en gang hvem som var der. Det var fantastisk!

– Har du konfrontert noen av dem som gikk imot deg?

– Ja, jeg har det, sier hun, og forteller, uten å ville nevne navn, om da hun tok en hun tidligere hadde hatt stor respekt for til side og sa at hun ikke ønsket å ha noe med ham å gjøre igjen.

– Den satt, tenker jeg, sier hun.

– Det gikk en del respekt tapt i den perioden.

Kanskje kunne det være lett å bli usikker på seg selv, i en jobb der flere av de du var sjef for mente at du ikke var kvalifisert til jobben din. Ikke Dedichen. Hun har et enkelt svar på hvordan du unngår å bli stotrende

– Det er en teknikk jeg har brukt i mange år, sier hun.

– Og det er å stille godt forberedt.

Nato er ikke det samme i dag som da hun kom dit i 2020, mener Dedichen.

– Hele verden har endret seg på fem år, sier hun.

– Først var det den dramatiske uttrekningen fra Afghanistan, og så kom Ukraina. Mange tror at ting går sakte i alliansen, at alt er så omstendelig, men det har skjedd et speedskifte i alliansen etter Russlands overfall på Krym i 2014. Alt med totalforsvar har fått en helt annen betydning, viktigheten av forsvarsindustrien er kjent på en annen måte, og der har vi fått et helt annet samarbeid, sier hun.

– Hybride trusler tas mer på alvor, og på toppen har vi en klimakrise. Alle disse problemene er for store til at enkeltnasjoner kan håndtere dem alene. Vi trenger internasjonalt samarbeid.

Hun er full av gode ord om Jens Stoltenberg, som også flyttet hjem til Norge i høst, etter ti år som Nato-sjef.

– Han har gjort en fantastisk jobb. Å være norsk ga en egen stolthet når vi hadde en så flink generalsekretær. I alle fall indirekte fikk Norge en standing i Nato på grunn av det. Og å møte på ham i gangen er alltid hyggelig.

– Kanskje spesielt for dere som var norske?

– Nei, jeg tror alle vil si det samme. Han har en egen evne til å få den han snakker med til å føle seg spesiell. Det er en veldig god egenskap.

Et virkelig høydepunkt for Dedichen under årene i Brussel, kanskje det største av dem alle, var da Sverige og Finland ble medlemmer av Nato.

– Da protokollen ble skrevet under… Det å være vitne til at de signerte, og applausen som fulgte i etterkant, det var ikke mange øyne som var tørre da. Det var stort. Det samarbeidet jeg har og har hatt med mine finske og svenske kolleger, det har utviklet seg til dype vennskap.

Det var noe av det som var vemodig med å skulle flytte hjem etter fem år - vennskapene hun hadde fått.

– Jeg blir jo alltid glad i dem jeg jobber med, men det er jo sånn for alle, at man er der bare i en periode, så de jeg forlot skal jo selv dra om kort tid. Nøkkelen er å holde fast ved dem du knytter best bånd til.

– Prioriterer du det?

– Jeg bruker tid på det, ja, smiler hun.

De siste årene har det vært en massiv opprulling og opprydning av det som er kalt en ukultur i Forsvaret, der det har kommet frem en rekke tilfeller av trakassering og overgrep, mangelfull oppfølging av ofre og varslere, og en varierende praksis for konsekvenser.

Dedichen har tidligere fortalt om en hendelse fra da hun gikk på Sjøkrigsskolen. Hun var i 20-årene, og på en lengre seilas under sommertjeneste. Hun forteller.

– Det var en utilgivelig oppførsel fra en høytstående offiser om bord, begynner hun.

Det var kveld.

– Jeg hadde vært på vakt, og hadde lagt meg på lugaren min for å sove. Offiseren hadde drukket seg dritings på messa, og bestemte seg for å komme inn til meg på min lugar mens jeg sov.

Ettersom de lå på bøye - ikke lå til kai - hadde ingen lov til å låse lugarene sine.

– Han braste inn på lugaren min, dro forhenget til side og forsøkte å legge seg i sengen min.

Hun stivnet. Heldigvis var det en kollega i gangen utenfor, som hadde holdt et øye med denne offiseren. Kollegaen kom inn og røsket vedkommende ut. Dagen etter hang det røde roser på døren hennes. Offiseren sa aldri unnskyld.

– Jeg var veldig opprørt, og fortalte det til vaktsjefen min, men jeg anmeldte aldri.

I dag er hun klokkeklar på at hun ville anmeldt det.

– Nå er det mange flere å rådføre seg med, det har vært en kulturendring og kunnskapen er mye mer tilgjengelig, sier hun.

Hun mener at de mange varslingssakene har vært klønete håndtert av Forsvaret.

– Det har vært manglende forståelse og respekt for hvor mye juridisk kompetanse som må til for å løse slike saker, og at de må håndteres av dem som kan håndtere det.

Å få bukt med slike hendelser var en stor del av det de jobbet med da hun var sjef for Forsvarets høgskole, forteller hun.

– Dette var en stor del av fokuset i Forsvarets høgskoles likestillingsutvalg, og vi laget konkrete handlingsplaner for dette. Jeg forlangte et modningsarbeid i hvordan man forholdt seg til disse spørsmålene, sier Dedichen.

Hun er en person som sier fra. Det anser hun som en viktig del av hennes karakter.

– Jeg kan være hyggelig og tålmodig, men går det for langt, da slår jeg i bordet.

Hun synes det er litt pinlig, at det måtte bli 2020 før Natos militærkomité fikk en kvinne rundt bordet. Søker du opp bilder av henne, finner du henne ofte avbildet alene som kvinne i et rom fullt av menn. Det er hun vant til.

– Men det ble jo uendelig mye hyggeligere da Canada kom med en kvinnelig representant året etter, og vi ble to. Vi reiste jo mye også, og det å ha en kvinne å kikke til, det var veldig, veldig fint.

Nå kommer vi til dette med å være «første kvinne». Første kvinne som ble utnevnt til admiral, første kvinne til å bli sjef for Forsvarets høgskole, og den første kvinnen i Natos militærkomité. I fjor ble hun også den første kvinnen til å lede et møte i alliansens militærkomité.

– Det med «først» er ikke så veldig viktig i seg selv. Jeg velger heller å se det som å vise at «denne arenaen tilhører også kvinner». For å skape gode resultater og gode beslutninger, mener jeg at det er klokt at det er både kvinner og menn i rommet. Og hvis vi snakker konkret om Forsvaret, som først og fremst skal forsvare Norge, så er selvfølgelig det å forsvare landet vårt en oppgave som tilhører både kvinner og menn.

Likevel, hun vil ikke underslå at det er en stor glede å få disse stillingene. At det blir positiv oppmerksomhet rundt det, handler om saken, ikke om personen, mener hun.

– Men så blir oppmerksomheten tilsvarende hvis en kvinne driter seg ut. Det ender fort med en generalisering av alle kvinner. Igjen, smiler hun:

– Tilbake til forberedelser.

Hun mener det når hun sier at hun alltid knytter seg til folk der hun jobber.

– Og det er et valg du har. Du kan gå inn i en hver situasjon og se etter hva som er bra hos dem du jobber med, eller du kan gjøre motsatt, og heller lete etter irriterende ting. Når jeg skal være i en jobb vil jeg ha det bra, og det får jeg når jeg har gode relasjoner rundt meg, sier hun.

– Som leder har jeg alltid vært nysgjerrig på hva det er folk brenner for og hvor de er gode. Det er bedre å bruke ting der de er best, heller enn å sette folk i ukomfortable roller. Jeg har opplevd så utrolig mye glede i å se folk blomstre.

Her tror hun at noe av hele grunnlaget for hennes likestillingskjærlighet ligger.

– Det er så mange flinke jenter der ute, så hvorfor ikke bare ta plass? Kom igjen, jenter! Det mener jeg. Det er ikke sånn at menn er bedre til å lede enn kvinner. Altså, vi er kanskje relativt ofte også flinkere? Og særlig med det vi utvikler når vi blir mødre. Jeg mener at det er en kompetanse i seg selv. Rollekapasiteten småbarnsforeldre utvikler, evnen til å se ting i en helhet, der tror jeg at vi har et fortrinn, sier hun, og kommer umiddelbart på en historie.

– Dette minner meg om noe, sier hun og forteller:

Dette er nå mange år siden. Dedichen hadde fått en høythengende stilling innad i Forsvaret, og samtidig som hun fikk en telefon fra sin nye sjef om at jobben var hennes, fortalte hun at hun var gravid. Det syntes han var bare flott, sa han. Noen minutter senere fikk hun en telefon fra noen andre i systemet som sa at jobben ikke var hennes likevel, fordi hun var gravid.

«Unnskyd meg, kan du slå opp i likestillingsloven? Den jobben har jeg fått, og jeg kommer», var svaret hun ga. Senere ringte de opp og bekreftet at jobben var hennes.

– Fy flate, da var jeg forbanna.

Hun har et svært nært forhold til døtrene sine, Anette og Susanne, som begge bor i Portugal med mann og barn. Facetime går varmt mellom mormor og barnebarna, og Dedichen har også et nært forhold til ektemannens barnebarn.

Både stemmen og ansiktet fylles av varme når hun snakker om familien sin. Ingenting i livet slår disse forholdene, og hun har alltid vært bevisst på å styrke dem. Døtrene driver et firma sammen, og lager blant annet podkasten «Radical Broccoli», hvor også mamma har vært gjest.

– Jeg må si at jeg beundrer dem, og særlig det samarbeidet de har som søstre. De er modige, modne… De krangler de også, heldigvis, det er bare et sunnhetstegn, smiler hun.

Har hun gjort noe bevisst for å gjøre trygge personer av barna sine? Hun har i alle fall sørget for å være til stede for dem.

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av å høre på hvis det er ting som plager dem.

Pendling. Pendling er noe dritt. Det synes i alle fall en kvinne som har pendlet mellom to land i fem år. Pendling gjør at du har følelsen av å være på feil sted hele tiden.

– Ja. Å reise hjem i helger hvor jeg tenkte at jeg helst burde vært i Belgia, eller motsatt. Jeg har en mann her hjemme som jeg er veldig glad i, og som jeg liker å være sammen med.

Hun og Per Høiby, administrerende direktør i PR-byrået First House, og bror til kronprinsesse Mette-Marit, giftet seg i 2014. Begge hadde vært gift tidligere og hadde barn på hver sin kant. De to møtte hverandre allerede på Sjøkrigsskolen i 1983, og var kjærester også der.

– Han slo opp med meg, dumpa meg, ler hun.

– Han giftet seg veldig raskt…

– Etter at det ble slutt mellom dere?

– Ja, ler hun igjen.

– Og så traff vi hverandre som voksne.

Faktisk møttes de nok en gang i Forsvaret. Før han startet First House, jobbet han blant annet som rådgiver for forsvarsministrene Kristin Krohn Devold og Anne-Grete Strøm-Erichsen, og som talsmann for forsvarssjefen.

Da begge ble skilt fra sine ektefeller, fant de tilbake til hverandre.

– Og da vet du det bare, smiler hun.

Naturligvis kom han og besøkte henne i Brussel. Da følte hun det nesten som om de var på ferie sammen, selv om han bare var der for en helg. Så oppsto det også noen episoder som hun i retrospekt synes er litt komisk: Hun syntes han var rotete.

– «Per, du roter!», ler hun.

– Han rydder egentlig veldig mye, så det var overraskende for ham å bli kritisert for rot. Så kommer jeg hjem, og da er det han som sier at jeg roter.

Hun smiler.

– Vi forstår hverandre veldig godt, vi har samme form for humor. Jeg liker innmari godt å være sammen med ham. Vi koser oss, sier hun.

– Og så synes jeg han er veldig klok.

Det føles altfor tidlig å skulle gå av med pensjon nå. Men sånn er jo reglene i Forsvaret.

– Det er en overgang å tenke på at om et par måneder er det av med uniformen, sier hun.

– Jeg tror det er noe som kjennetegner oss som er i Forsvaret, at vi føler at vi er en del av en større familie. Du går inn i jobben med hele sjela di.

Høiby skal også trappe ned, og kommer ikke lenger til å være managing partner i firmaet han en gang startet. Han skal fortsatt jobbe i First House, men sier fra seg flere av vervene han har hatt til nå.

– Han skal gå fra å jobbe megamye, til å jobbe mye.

Selv vet hun ikke hva hun skal finne på, men hun kommer ikke til å bli pensjonist på fulltid.

– Jeg har ikke veldig hastverk med å finne ut av det, men hva enn jeg skal gjøre må være noe jeg virkelig tror på. Og så vil jeg ha en form for fleksibilitet.

– Skrive bok?

– Jeg har tenkt på det og, men jeg har ikke landet på noe. Jeg ser for meg at da må du være veldig flink til å sitte stille lenge, og det er jeg utrolig dårlig til.

Hun har satt pris på å ha en jobb hvor hun kan jobbe ut ifra sine egne verdier.

– Jeg er veldig verdibasert som menneske.

– Hvilke verdier er det du holder høyt?

– Den grunnleggende verdien er troen på demokratiet, og det er ikke noe vi må ta for gitt. De brutale endringene vi har sett på den internasjonale scenen de senere årene, den sikkerhetsarkitekturen vi har tatt for gitt, den er nå under press.

Å forsvare denne verdien handler for henne blant annet om å formulere viktigheten av å støtte Ukraina, og erkjenne at Russland er en farlig nabo.

– At demokratiet er på vikende front, skremmer meg.

Kan hun trekke frem et livsvalg som har vært spesielt viktig for henne? Vel, vi tar valg hele tiden, påpeker Dedichen. Hun kan umulig velge kun ett, og må tenke litt før hun svarer.

– Jeg tenker kanskje at det er et valg å sette familien først? Og så er jeg veldig glad for valget om å gå inn i Forsvaret, og veldig glad for valg av ektemann nummer to. Og så kan du faktisk velge å være engasjert i det du holder på med.

Intervjuet er over, og Dedichen viser vei ut av bygget. I trappen møter vi på forsvarssjef Eirik Kristoffersen. Han stopper opp, slår av en kort prat, og beskriver Dedichen som et forbilde. Hun blir vanskelig å erstatte.

På vei ned til resepsjonen deler hun noen gode ord om sjefen sin. I alle fall er han det i noen uker til. En overgang, ja, men stille blir det neppe. Kalenderen fylles opp av foredrag hun skal holde. Hva enn hun gjør videre, vil det inneholde noe av det samme som hun setter sånn pris på i Forsvaret.

– En type jobb hvor jeg kan være med å påvirke, sier Louise Dedichen:

– At vi etterlever våre verdier.