– Ingen stor appetitt for nye militære eventyr

Når USAs nye president Joseph Biden inntar det hvite hus i januar 2021 vil mange puste lettet ut. For maken til uforutsigbarhet under Trump-administrasjonen er det lenge siden vi har sett, om noen gang. For er det en ting små europeiske allianseavhengige stater i Nato ikke liker, så er det nettopp usikkerhet i det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet.

Uforutsigbarhet fra det eneste landet i verden som kan gi Norge og resten av Europa troverdige sikkerhetsgarantier er med andre ord et mareritt. Denne usikkerheten kan for eksempel være i møtet med et langt sterkere og mer selvhevdende russisk forsvar i Nord- og Øst-Europa. Men det kan også være i internasjonale operasjoner, der USA har sluttet å informerer sine nærmeste allierte om hva de vil gjøre på bakken.

«Hjernedødt» Nato

For det var nettopp dét som skjedde i oktober 2019 da den franske presidenten kalte Nato «hjernedød»: uten forvarsel forsvant de amerikanske styrkene hals over hode fra Syria. Plutselig var franske og britiske spesialstyrker overlatt til seg selv, i et sikkerhetsvakuum som raskt kunne satt trofaste alliertes liv og helse på spill. Det samme skjedde i Irak tre måneder senere, i januar 2020: uten forvarsel drepte amerikanske styrker Irans høyeste militære leder, Qasem Soleimani utenfor Bagdhad, med droner fra Anbar-basen der nesten 100 norske soldater var stasjonert. Men varslet USA en av sine nærmeste og mest trofaste allierte om at norske soldater mest sannsynlig ville bli utsatt for iranske gjengjeldelsesangrep?

Nei.

Leiren ble angrepet med over 20 iranske missiler og mer enn 100 amerikanske soldater fikk varige men. Heldigvis ble ingen av de norske soldatene skadet eller drept. I slike tilfeller kunne vi forventet at Biden ville lagt mer vekt på å holde allierte i loopen for drapet skjedde.

Stor lettelse

Sånt sett er det mange små europeiske Nato-medlemmer som nå puster lettet ut. Biden vil representere alt det Trump ikke stod for, og som små sårbare europeiske land sterkt ønsker: et mer inkluderende lederskap, en sterkere satsing på brede, flernasjonale institusjonelle ordninger, mer vekt på diplomati fremfor militærmakt, mer vekt på allianser fremfor bilaterale relasjoner, og mer satsing på liberale verdier som menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati.

Dermed blir det mindre lefling med autoritære diktatorer i Russland, Nord-Korea og Kina.

Det blir mindre America First. Det blir mindre kjeft for å ha kjøpt russisk gass og kinesiske mobiltelefoner. Og det blir færre twitter-meldinger som ikke først er forankret i Pentagon, State Department, eller som ikke først er drøftet med europeiske allierte.

Roligere i Nato

Men til tross for dette, er det grunn til å tro at det blir store endringer i Nato når Biden tar over? Neppe.

Debatt:

– Hva om USA kollapser?

For få år siden ville dette spørsmålet vært ren fantasi, men ikke nå lenger, skriver Tormod Heier.

Men det blir kanskje litt roligere og mer forutsigbart. Men det vil ikke skje store endringer. Pengene som Kongressen setter av til å videreutvikle USAs militære infrastruktur i de mest utsatte Nato-landene, i det som heter European Deterrence Initiative, vil fortsatt tikke inn (åtte milliarder dollar i 2020, mot en milliard dollar i 2014). NATO’s Enhanced Forward Presence i Østersjøregionen vil fortsatt fungere, med en bredt anlagt alliert «trip-wire» langs russergrensen.

Amerikanske beredskaps- og forsterkningsplanverk vil fortsatt bli trimmet, øvet og integrert tettere inn i nordlige og østlige Nato-land, som i Norge, Estland, Polen og Romania. Dette er fordi Nato er tuftet på et enormt byråkrati.

I Brussel og Washington D.C. surrer og går de byråkratiske hjulene uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus. For store byråkratier har nemlig en egen selvoppholdelsesdrift. Nato gjør som alle andre store organisasjoner: de gjør som de alltid gjør – følger oppgåtte stier som er tråkket opp fra før, i tråd med innarbeidede normer, regler, forventninger, rutiner og prosedyrer.

For i Brussel lever flesteparten av offiserene og sivilistene i Natos plangrupper stort sett sine egne liv, uavhengig av hva som skjer i den amerikanske presidentvalgkampen. Selv om Biden erstatter Trump, fortsetter Nato ufortrødent videre med det som ble vedtatt på Warszawa-toppmøtet i kjølvannet av den russiske Krimanneksjonen i 2014.

Mer arbeidsro

Den eneste forskjellen er at det skjer med litt mer ro i sjelen. Den amerikanske Nato-delegasjonen i Brussel får kanskje litt flere styringssignaler fra Washington D.C. Mest sannsynlig har memoene fra Pentagon og State Department også litt bedre kvalitet, med noe høyere presisjon enn hva som var tilfelle under en tidvis nokså kaotisk Trump-administrasjon. Mediestøyen fra presidentens twitterkonto vil sikkert også stilne hen.

Dette gir USA-delegasjonen mer arbeidsro og mindre uforutsigbarhet. Men i det store og hele vil Nato fortsette som før. Dette er fordi det ikke finnes et viktigere instrument som er bedre egnet til å fremme amerikanske sikkerhetsinteresser i Europa enn Nato. Dette vet amerikanerne. Og dette vet europeerne. Derfor jobber norske myndigheter like godt med en republikansk som en demokratisk president.

Gå til krig

Likevel er det et ubehagelig spørsmål som dukker opp: vil Biden, som kommer fra det demokratiske partiet, være mer tilbøyelig til å gå til krig mot røverstater i Midtøsten og Afrika enn det republikaneren Trump var?

Les også:

– Jens Stoltenberg vil få en lettere jobb

For det er vel en grunn til at Russland og Kina gjerne hadde sett at Trump fortsatte som president, fremfor en kandidat fra det demokratiske partiet? Demokratene har nemlig en tendens til å være mer innbitte når det gjelder å spre demokrati, menneskerettigheter og liberale rettsstatsprinsipper rundt om i verden.

Mens Trumps anti-globale og nasjonalistiske politiske bevegelse hadde et nokså pragmatisk forhold til liberale kjerneverdier er Biden, som demokrater flest, en sterkere forkjemper for menneskets ukrenkelighet og universelle frihet. Mens Trump var mer kynisk i forhold til andre lands indre anliggender er Biden mer opptatt av hvorvidt andre statsledere tar vare på, eller begår overgrep mot, sin egen befolkning.

Biden er nemlig del av en liberal demokratisk tradisjon med sterke røtter tilbake til det unipolære USA på begynnelsen av 1990-tallet. Dette var i en tid da små liberale demokratier i Europa, som Norge, Danmark, Sverige, Nederland samt Canada, støttet opp under en liberal verdensorden med USA i sin midte. Dette var i euforien etter den kalde krigens slutt, da det totalitære sovjetiske regimet hadde avslørt sine iboende svakhet og oppløst seg selv. I den nye verdenen skulle ingen tyrann føle seg trygg om han begikk overgrep mot egen befolkning, slik vi så i Rwanda i 1994 og i Srebrenica i 1995.

Lite lyst

Nå er det riktig nok ingen stor appetitt for nye militære eventyr i USA. Amerikanske styrker vinner riktig nok hvert eneste slag i møtet med fienden. Men de har fremdeles til gode å omsette de imponerende seirene til former for politisk uttelling som gir demokrati og økonomisk utvikling i land som Afghanistan, Irak og Libya.

Mest sannsynlig vil ikke Biden begå de samme feilene som hans forgjengere, med forsøk på regimeendring og «bombe land til demokrati». Men når en ny amerikansk president kommer til makten er det likevel grunn til å være på vakt. For vi kan aldri vite hvor verdens neste «varslede massemord» vil finne sted. Vi vet heller ikke hvor vanskelig det vil føles for en demokratisk president å sitte «med hendene i fanget» når overgrep mot menneskeheten skjer, og han selv har midler til å stanse det. Var det noe president Bill Clinton angret på i etter sin presidenttid, så var det jo nettopp dét – at USA ikke grep inn i Rwanda i 1994.

Men husk én ting: I USA er Kongressen fortsatt handlingslammet som følge av mange års polarisering og splid i det politiske landskapet. Dermed kan heller ikke USAs øverste demokratiske folkevalgte organ definere, ramme inn og kontrollere presidentens militære maktutøvelse.

Blankofullmakt

Biden vil, som presidentene før han, ha tilgang på vidtgående fullmakter som ble laget i 2001 og i 2002. Kongressens resolusjoner fra 2001 og 2002, Authorization for Use of Military Force Against Afghanistan and Iraq stammer fra en tid da USA startet sin globale «krig mot terror».

Kongressen har siden den gang ikke klart å bli enige om nye og strengere resolusjoner. Dette gir Biden og det amerikanske presidentembetet nærmest «blankofullmakt» når verdens desidert sterkeste militærmakt tas i bruk.

For småstater som er opptatt av en internasjonal rettsorden med FN i sin midte er det derfor viktig å ikke senke årvåkenheten selv om Biden kommer til makten.