Debatt:

USA er i dag et samfunn hvor tilliten mellom folk er i fritt fall, skriver Tormod Heier.
USA er i dag et samfunn hvor tilliten mellom folk er i fritt fall, skriver Tormod Heier.

– Hva om USA kollapser?

For få år siden ville dette spørsmålet vært ren fantasi, men ikke nå lenger, skriver Tormod Heier.

Publisert Sist oppdatert

For USA knaker i sammenføyningene. Supermakten nyter riktignok godt av verdenshistoriens største forsvarsbudsjett, på over 700 milliarder dollar, noe som tilsvarer cirka 40 prosent av verdens samlede forsvarsutgifter. Det hjelper kanskje ikke så mye når den store trusselen kommer innenfra, ikke utenfra.

Denne kronikken stor først på trykk i Agenda Magasin.

Det gjør den nå. Den kommer fra en befolkning som ikke har hatt reallønnsvekst på over 40 år. Fra en middelklasse som ikke har fått mer kjøpekraft siden midten av 1970-tallet. Fra et folk der anslagsvis 12 prosent av innbyggerne, eller om lag 40 millioner mennesker, lever under fattigdomsgrensen.

USA er i dag et samfunn hvor tilliten mellom folk, til landets politikere, og til de bærende demokratiske institusjonene, er i fritt fall.

USA er i dag et samfunn hvor tilliten mellom folk, til landets politikere, og til de bærende demokratiske institusjonene, er i fritt fall. Vi har sett voldelige opptøyer for Black Lives Matter, væpnede militser som okkuperer delstatenes demokratiske styringsorganer og føderale agenter i sivilt som fengsler borgere på tvilsomt grunnlag.

Fikk du med deg podkasten til Forsvarets forum? «Plan B - hvis USA ikke kommer»

Hva er alt dette? Det er symptomer på et større og mer grunnleggende problem: Den amerikanske samfunnskontrakten mellom de styrte og de styrende forvitrer. Selve limet i det amerikanske samfunnet, tilliten mellom borger og stat, er i spill. Institusjonene som ble laget for å fange opp folkelig misnøye, slik at politisk og sosial uro kunne temmes gjennom forhandling, kompromiss og ny politikkutforming, er sterkt svekket.

Kan vi stole på USA?

USAs politiske styringsproblemer er mange, men mest synlige er de i utenrikspolitikken. Dette skyldes blant annet at Kongressen ikke lenger er i stand til å definere, ramme inn og begrense presidentens militære fullmakter. I kjølvannet av angrepene den 11. september 2001 og den endeløse «krigen mot terror», har amerikanske presidenter fått stadig større armslag.

Les også: Kina anklager USA for å ha brutt flyforbudssone

Siden USA gikk til angrep på Afghanistan og Irak i 2001 og 2003, har USAs viktigste folkevalgte organ ikke lenger klart å være et demokratisk korrektiv til presidentens maktbruk, verken i Sentral-Asia, i Midtøsten eller i Afrika.

Mistilliten mellom USAs folkevalgte har ført til en politisk handlingslammelse som gjør at ubehagelige spørsmål dukker opp...

Snarere kan det hevdes, slik den norske USA-eksperten Svein Melby gjør i boka USAs ledervilje svikter. Maktpolitiske utfordringer og nye nasjonale forutsetninger, at «forholdene mellom partiene har fått et uforsonlig og bittert preg» over seg. Mistilliten mellom USAs folkevalgte har ført til en politisk handlingslammelse som gjør at ubehagelige spørsmål dukker opp: Kan vi stole på USA i årene som kommer?

Eller vil myndighetene i Washington D.C. «ta en fot i bakken», tone ned sin internasjonale lederrolle, og heller samle ressursene rundt hjemlige problemer? Den beste måten å gjøre dette på vil i så fall være å fokusere på snevrere og mer kortsiktige egeninteresser. Dermed vekkes atter til live en mer outrert amerikansk alenegang, godt forankret i en dypgående isolasjonistisk tradisjon i amerikansk statsstyring.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

For trenden er klar: i juli annonserte forsvarsminister Esper at nærmere 12 000 av de 36 000 soldatene i Tyskland trekkes ut. Et tilsvarende nedtrekk vil også snart finne sted i Sør-Korea, der USA har omlag 28 000 soldater. Ifølge den tidligere amerikanske Tyskland-ambassadøren Richard Grenell, vil USA også vurdere å trekke styrkene sine hjem fra så vel Syria som Afghanistan, Irak og Japan.

Uforutsigbare tider i møte

I en slik framtid vil amerikanske interesser fortsatt bli forsvart, også når de ligger utenfor landet. Men det vil skje på snevrere amerikanske premisser. Og det vil skje uten hensyn til hva andre demokratier eller allierte måtte mene. For «når krybben er tom, bites hestene»: Knappe ressurser gir hardere prioriteringer, og viktigst av alt er stabiliteten hjemme.

Øvrige land, og Vesten især, må i økende grad forberede seg på et mer uforutsigbart internasjonalt selvhjelpssystem. Tendensene til dette ser vi allerede nå, idet USA regelmessig truer sine nærmeste allierte med sanksjoner om de skulle være så frekke å handle gass med Russland eller mobiltelefonteknologi fra Kina.

Skulle USA trekke seg tilbake, kan det videre være verdt å merke seg to ting. For det første vil det gradvis vokse frem et maktvakuum i regionene der USA trekker seg ut. Vi snakker om store luft-, sjø- og landområder i Europa, Sørøst-Asia og Midtøsten, der land som Russland, Kina og Iran gradvis vil få større armslag – ikke nødvendigvis med militære styrker, men med politisk, økonomisk og diplomatisk press, understøttet av militær maktbruk som på subtilt og mer åpent vis presser på.

I Europa, for eksempel, vil Russland kunne bli mer selvhevdende dersom amerikanske luft-, sjø- og landmilitære styrker trekkes ut. I en slik situasjon vil Norge, i spørsmål om ressursforvaltning i Barentshavet og vernesonens status rundt Svalbard, lettere kunne bli utsatt for press.

Vil makt bli rett?

Det vil ikke skje gjennom angrep med russiske jagerfly og missiler mot Oslo, men gjennom flere og mer intense bilaterale forhandlingsutspill, altså politiske initiativer fra Utenriksministeriet i Kreml som understøttes av et økende luft- og sjømilitært nærvær i Barentshavet og Norskehavet. Kanskje vil det gjelde Norne-, Heidrun- og Kristin-feltene utenfor Mørekysten, der Norge spiller rollen som strategisk energileverandør til Europa?

Småstatene i Norden og Baltikum vil alle kunne oppleve en fastere og mer resolutt opptreden fra russisk side.

Noe tilsvarende kan skje med landene rundt Østersjøen. Småstatene i Norden og Baltikum vil alle kunne oppleve en fastere og mer resolutt opptreden fra russisk side. Det vil ikke gjelde 24 timer i døgnet, 365 dager i året, men hver gang det oppstår en mindre hendelse eller episode som skaper gnisninger i det bilaterale forholdet. I slike situasjoner vil småstatene raskt settes på plass, i et Europa der «makt har blitt rett».

På samme vis vil Kina få et større handlingsrom overfor små og mellomstore kyststater i Sørøst-Asia. Dette gjelder særlig i uavklarte spørsmål om hvem som eier de mange småøyene og tilstøtende havområdene i Sør-Kina-havet. Brunei, Vietnam, Filipinene, Malaysia og Indonesia: alle vil de stå svakere i forhandlingene med Kina. Dette er rett og slett fordi et amerikansk fravær av troverdige styrkebidrag gir Kina større armslag i regionen. Ikke minst gjelder dette i kampen om kontrollen over en av verdens viktigste transportruter for internasjonal varehandel.

I Midtøsten vil det shiamuslimske prestestyret i Iran raskt fylle vakuumet som oppstår, særlig om USA trekker seg ut av Irak og toner ned tilstedeværelsen i Djibouti, Tyrkia, Jordan, Oman og Saudi-Arabia. I en slik situasjon vil Iran, sammen med sine allierte i Syria, Sør-Libanon og Russland, lettere få et overtak i den sekteriske maktkampen mot så vel erkefienden Israel som mot det sunnimuslimske kongedømmet i Saudi-Arabia.

Re-nasjonalisering på trappene

Her er det imidlertid viktig å huske på én ting: Ettersom maktvakuumet fylles av amerikanske rivaler, vil de små og mellomstore statene neppe sitte stille i båten. For når interessesfærene til de regionale stormaktene utvides, blir også småstatene tvunget til å reagere. Dette bringer oss over på forhold nummer to, nemlig en re-nasjonalisering av småstatenes sikkerhets- og forsvarspolitikk.

En re-nasjonalisering i sikkerhets- og forsvarspolitikken betyr at småstatene ikke lenger tør å satse på slike felles kjøreregler.

Dette er et typisk europeisk fenomen. Det skjer på et kontinent som har utløst to verdenskriger, men som siden 1945 har blitt knyttet sammen i et lappeteppe av gjensidig forsterkende flernasjonale organisasjoner, regimer, traktater og konvensjoner.

En re-nasjonalisering i sikkerhets- og forsvarspolitikken betyr at småstatene ikke lenger tør å satse på slike felles kjøreregler. Det er en frykt for å bli lurt, forlatt, eller å miste handlefriheten – noe som nødvendigvis skjer når man deltar i bredere, mer inkluderende og kollektive sikkerhetsfellesskap som Nato og EU – som ligger bak.

Dermed vil mange stater, for å sikre seg selv, og for å kompensere for et amerikansk fravær, endre strategi. Dette ser vi allerede ansatser til: Så vel Tyskland som Frankrike forbereder seg på en verden uten USA. Og det gjør også Norge, som legger seg tettere opp til støttemakter i så vel Storbritannia som i Tyskland. Men mest sannsynlig vil Norge føre en enda mer outrert invitasjonspolitikk overfor USA. Nato vil fortsatt bestå, men bare som «prateklubb» og konsultasjonsforum med likesinnede liberale demokratier.

Den autoritære naboen i øst

Om vi følger pengestrømmen, vil vi dessuten se at bevilgningene til forsvar, også i Norge, i økende grad går til nasjonale forsvarsformål. Samt til et enda mer spisset utvalg av forsvarsstyrker som passer inn i USAs militære verktøykasse. Denne bilateraliseringen av forholdet til USA er allerede tydelig i Norges nye forsvarskonsept. Det finnes nemlig ingen andre land enn USA som kan gi Norge troverdige sikkerhetsgarantier i møtet med Russland.

Om USA trekker seg tilbake, vil selv Utenriksdepartementet i Oslo bli stadig mindre prinsippfast.

Likevel vil mange europeiske småstater, særlig de som ligger i den russiske randsonen, trolig bli mildere i tonen overfor nettopp Russland. Om USA trekker seg tilbake, vil selv Utenriksdepartementet i Oslo bli stadig mindre prinsippfast. Norske myndigheter vil i stedet bli enda flinkere til å finne pragmatiske løsninger på russiske ønsker om økt innflytelse på, for eksempel, Svalbard.

Forsvarsdepartementet vil dessuten, som under den kalde krigen, bli flinkere til å håndheve en streng praktisering av selvpålagte begrensninger overfor amerikanske styrker i nord. For hvem vil vel provosere russerne når USA ikke lenger kan garantere noe? Å unngå russiske mottiltak blir plutselig gull verdt. Ettersom Kina blir mer synlige på Svalbard, Grønland og i Arktis for øvrig, blir det dessuten viktigere enn før å ha Russland som en venn, ikke som fiende.

Det samme tenkes nok i Finland og Sverige, og kanskje i Baltikum (men aldri Polen). Selv om de fem nordiske landene mest sannsynlig vil forsterke forsvarssamarbeidet seg imellom, vil de alle bli mer varsomme i sin kritikk av Russland i USAs fravær. Dette skyldes at vi i Norden vet at vi står svakt i møtet med den autoritære naboen i øst.

Gryende tøvær i Europa?

De liberale småstatene trenger Russland som medspiller i forsøket på å demme opp for enda mer autoritære krefter fra Midtens rike. Dermed kan vi kanskje se ansatser til et gryende tøvær i Europa. Riktignok blir det ikke i et forhandlingsklima som styrker et liberal-demokratisk sinnelag, men i et tøvær som styrker et mer autoritært og verdikonservativt verdigrunnlag: Normgivende lover vil ikke lenger beskytter individet mot staten. I stedet blir det lover som skal beskytte staten mot individet.

Disse nye spillereglene har sitt opphav i Kreml, men resonerer også godt hos en skare av verdikonservative velgergrupper i Sentral- og Øst-Europa. Felles for dem alle er forakten for de individuelle frihetene (for eksempel på områdene abort, homofili og ytringsfrihet) som undergraver familien, staten og nasjonen som bærende elementene i det kollektive fellesskapet. I dette bildet befestes også de eksklusive interessesfærene som forsvant på 1990-tallet.

Ettersom USA trekker seg ut av Europa, står kontinentet altså igjen som mer fragmentert, mer nasjonalistisk og mer delt. Kanskje er det slik den tyske journalisten og forskeren, Josef Joffe hevder i en artikkel i Foreign Affairs, at vi ikke klarer oss uten amerikansk lederskap?

Russland vil naturlig nok, i kraft av sin geografiske og militære overlegenhet, ønske mer kontroll med hva som skjer utenfor deres egne grenser, i sitt «nære utland». Men dette vil selvfølgelig bli sett på som svært urimelig i Paris og London.

Det verste som kan skje

For lenger vest blir Russland ansett som en autoritær og destabiliserende rival på det europeiske kontinent. Franske og britiske myndigheter vil derfor, i tillegg til å øke egne forsvarsutgifter, komme med mer konkrete og forpliktende forsvarssamarbeidsavtaler overfor småstatene i øst og i nord.

Tilbud om felles forsvarssamarbeid vil trolig rette seg mot utsatte randstater som ligger nærme Russland, og som verdimessig tilhører den samme «kulturkretsen» som dem selv. Dette arbeidet er sågar allerede godt i gang. Angela Merkels uttalelse om at «vi må ta skjeen i egne hender» og Emanuelle Macrons uttalelse om NATO som «hjernedød» fordi USA ikke informerer sine nære allierte, er uttrykk for en slik utvikling.

Som et modererende element vil Tyskland, først og fremst ved hjelp av EU, forsøke å samle Europa til fred og forsoning.

Midt oppe i alt dette vil Tyskland balansere, mellom Russland og Polen i øst, og Storbritannia og Frankrike i vest. Som et modererende element vil Tyskland, først og fremst ved hjelp av EU, forsøke å samle Europa til fred og forsoning. Myndighetene i Berlin vil riktig nok måtte akseptere et mer autoritært verdisett støttet av Russland i mange østeuropeiske naboland, men Tyskland vil også kunne advare Russland mot militære eventyr som vil destabiliserer Europa, og som kan bli gjengjeldt med økonomiske sanksjoner. Kanskje må det også tysk opprustning til.

Det verste som kan skje er at Europa igjen – uten amerikansk lederskap – vender tilbake til slik det var på 1700- og 1800-tallet: En tid da skiftende allianser av små og mellomstore land fremdeles så på militære styrker som et nyttig og relevant virkemiddel for å nå sine politiske mål.

Tross alle landets feil og mangler – kanskje trenger vi derfor et sterkt USA?