– Skulle verden bare stå å se på?

Som statsråd i Arbeid og administrasjonsdepartementet og medlem av regjeringen, var jeg godt kjent med situasjonen i Jugoslavia fra 1997.

Den dramatiske utviklingen hadde vært et tema og en bekymring i verden i mange måneder og år.

Høsten 1998 gav Stortinget den norske regjeringen alle fullmakter til om situasjonen skulle kreve det, å sette i gang nødvendige tiltak. Men alle håpet jo i det lengste at Milosevic skulle høre på verdenssamfunnet og gå med på forhandlinger om en fredsløsning. Men president Milosevic fortsatte sin etniske rensking og uforsonlige framferd overfor grupper av sin egen befolkning.

Skulle verden bare stå å se på? Eller skulle de handle? Hva kunne den gjøre?

Da jeg tidlig i mars 1999 ble spurt av statsminister Bondevik om å overta som Norges og Natos første kvinnelige forsvarsminister håpet jeg vel innerst inne på en forhandlingsløsning i Jugoslavia. Men det skulle veldig snart vise seg å være umulig.

Telefonen fra Norges Nato-ambassadør natten før beslutningen om en intervensjon ble tatt, kjennes enda som en klump i magen.

Det utfordret alle sider ved mitt statsrådsoppdrag.

Et stort ansvar

Da Nato den 5. mars gikk til en væpnet intervensjon i Kosovo, hadde jeg så vidt tatt plass på kontoret mitt i Myntgata 1. Det ble noen søvnløse netter og lange dager.

Jeg følte et stort og dypt ansvar for å være den første politikeren som sendte norske soldater ut i en væpnet konflikt etter den 2. verdenskrig.

Les også:

– Hatet ulmet under overflaten. Jeg skjønte at NATO kom til å bli lenge.

Hele regjeringen sto selvfølgelig bak og den fikk tilslutning av Stortinget, selv om det var diskusjon om operasjonen hadde et FN-mandat eller ikke.

Hensikten var å stoppe overgrep av serbiske styrker mot albanske sivile og forhindre en humanitær katastrofe.

Det skulle snart vise seg at Norge ikke var godt nok forberedt og rustet til å sende styrker så raskt som Nato ønsket og hadde behov for. Det neste halve året ble det av den grunn hektisk aktivitet i Forsvaret for å kunne levere det vi hadde lovet.

Jeg besøkte Telemark kompaniet på Heistadmoen og «Øvelse Kosovo» på Hjerkinn og fikk se med egne øyne hvordan personellet som skulle sendes ut, rustet seg for oppdraget med alle midler som var tilgjengelige.

Les også: For 15 år siden måtte norske soldater forsvare seg mot 12 000 rasende mennesker i Kosovo.

I pressen, i befolkningen og ikke minst i det politiske miljøet kom spørsmålet opp: Skulle de norske soldatene delta i en krig eller ikke? Det ble en stor teoretisk og akademisk diskusjon. Var oppdraget hjemlet i Folkeretten, i et FN-vedtak eller ikke? Det var ulike meninger om dette spørsmålet. Hvis følelser skal ha en plass i dette bildet, var min reaksjon at dette var en krig.

Konflikten eskalerte

Da jeg tidlig i desember 1999 var på besøk hos det norske bidraget i Kosovo, Polje og Obilic møtte jeg igjen alle de flotte og motiverte menn og kvinner som Norge hadde sendt for å utføre denne krevende jobben. Situasjonen i området utviklet seg negativt, og konflikten eskalerte. Hatet mellom serbere og kosovoalbanerne var rotfestet. Oppdraget var å sørge for at sivilbefolkningen kunne leve sine liv så tilnærmet normalt som mulig uten å bli angrepet eller drept, og til å passe på at de ulike etniske gruppenes statuer og minnesmerker ikke ble ødelagt av fienden.

Samtidig som soldatene viste meg alle utfordringer som følger med det å bygge opp og være en del av en militær Nato-base i et annet land, var det også rom for mere humørfylte innslag.

Som da jeg helt overraskende fikk æren av å avduke sanitets-sisuen som de hadde døpt Løwer. Etternavnet mitt sto skrevet, riktig nok med meget dempet maling, på sisuens høyre side. Morsomt.

Les også: Robert Mood forteller om minnene fra Kosovo.

Eller ved middagen om kvelden da jeg var» gevinst» i et lotteri for en som skulle ha meg som sin borddame. Jeg har et fint bilde av det også i minneboken fra turen. Jeg kan dessverre ikke huske navnet på kavaleren. Slik er det med alt for mange av de jeg møtte i min periode som forsvarsminister. Men jeg har ikke glemt dere og det inntrykket dere alle etterlot hos meg.

Den menneskelige siden ved besøket lærte meg som en fersk forsvarsminister, hvor viktig det er at de som blir sendt ut i skarpe oppdrag gis den respekt de fortjener. Jeg vil hevde at dette alvoret ikke var tilstrekkelig erkjent verken hos politikerne eller hos det norske folk i 1999.

Kanskje ikke så rart siden dette ikke var et fredsbevarende oppdrag slik Norge var kjent med fra tidligere, men et bidrag i en skarp fredsopprettende Nato-operasjon.

Skarpe militære oppdrag er ikke øvelser, men blodig alvor.

Klar til kamp

Da er det viktig å huske at det er dette Forsvarets menn og kvinner er trent til. Det er deres yrke, og hele hensikten med et forsvar er å være kampklar. Erfaringer har lært oss at norske menn og kvinner kan komme til å dø i utenlandsoppdrag. Noen har også gitt sine liv. Andre har fått skader som vil følge dem livet ut. De betaler en høy pris. Det må det norske folk vite og verdsette.

Når det vedtas å sende norske styrker til utenlandske oppdrag, må de vite at de har det norske folk og politikerne i ryggen!

Det står igjen ett tydelig bilde i min hukommelse fra Kosovo, som sammenfaller med opplevelsen fra mitt besøk i SFOR tidligere samme år, nemlig en norsk soldat, skjerpet, men likevel avslappet, lekende med barna i lokalmiljøet. I fotballkamper på slitte grusbaner med høye gledesrop. Og et kameratskap som varer livet ut.

Gode holdninger

Forsvaret i Norge er i den spesielle gunstige situasjonen, gjennom den allmenne verneplikten, at de kan velge de beste og mest motiverte ungdommene til sin organisasjon. Derfor kan Norge sende militært personell med høy utdanning, gode holdninger og verdier til de utenlandsoperasjonene som Stortinget velger å bidra i. Personell som er avgjørende for å bygge tillit i en fremmed befolkning i krise og konflikt.

Les også: Øivind Moldestad rapporterte om brudd på flyforbudet under Bosnia-krigen.

Ikke minst har kvinnenes inntog i Forsvaret tilført en bredde av kunnskap, evner og forståelse nettopp for slikt arbeid. Det er også derfor at norsk personell er så tydelig ønsket og etterspurt til spesielle oppdrag eller i de ledende stabene for operasjoner hvor det var behov for personer med slik bakgrunn og tilnærming til oppdraget.

Det er et stort spørsmål om det nytter å bidra til verdensfreden på denne måten?

Jeg er ikke en person som kan gi et utdypende og begrunnet svar på det. Det har gått mange år siden 1999 og vi har lært mye og erfart enda mer. Det er skrevet mange store avhandlinger og rapporter om ulike internasjonale operasjonene vi har deltatt i, gjennom disse 20 årene. Stortinget har debattert spørsmål om bruk av militærmakt utenfor Norges grenser mange ganger. Det er ulike meninger om hensikten med og verdien av slik deltagelse, men en lærdom står seg; militær innsats skaper ikke fred, det er det bare sivilbefolkningen selv og deres leder som kan gjøre.

Å ta ansvar

Til slutt vil jeg tilbake til utgangspunktet for operasjonen i Kosovo: Burde verden ha sittet passive å se på den etniske rensingen i Kosovo uten å handle? Hva skal vi med internasjonale institusjoner hvis vi ikke skal ta ansvar for hverandre?

Les også:

Stormaktene og krigen på Balkan

Det var Kosovo-krigen som senere gav opphav til begrepet «The responsibility to protect». En bred debatt om det juridiske og moralske grunnlaget for å intervenere i konflikter førte til at FN i 2005 enstemmig vedtok som et folkerettslig prinsipp at: «Hvis den enkelte stat ikke lever opp til forpliktelsen til å beskytte sine egne borgere har det internasjonale samfunnet en plikt til å handle»

Operasjonen i Kosovo avsluttes nå. Jeg vil som den forsvarsministeren som fikk oppgaven med å ha ansvaret i 1999, takke alle som gjennom disse to tiårene har fylt oppdraget med sin vilje til handling, sitt mot, sin kunnskap og med kostnader for sitt privatliv å oppfylle de forpliktelsene Norge påtok seg den gangen.

Takk!