Nyheter:

«Gud er en norsk major»

For 15 år siden måtte norske soldater forsvare seg mot 12 000 rasende mennesker i Kosovo.

Publisert 29.04.2019 - 15:38 Sist oppdatert 06.08.2019 - 10:19

Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

– Dette er slik jeg husker Kosovo. Små hus av rød murstein. Flere av disse brant da vi kom til Caglavica. Det var skyting mellom serbere og albanere som prøvde å trenge seg inn i landsbyen. Det var som en filmscene med svart røyk og en rasende folkemengde foran oss, forteller Thomas Høisæter.

Vi står ved hovedveien inn til Pristina. Trafikken dundrer forbi noen meter unna. På den andre siden av gaten er et stort kjøpesenter. Moderne bygg i glass og stål har tatt over for de enkle bolighusene som sto her for 15 år siden.

– Her var det store åpne jorder tidligere. Det er utrolig hvor mye som har forandret seg. Antageligvis kunne jeg kjørt rett forbi uten å ha kjent meg igjen.

I hendene holder Høisæter et fotografi fra mars 2004. Det viser norske soldater med skjold og batonger i hendene ved siden av et pansret kjøretøy. På veien ligger det stein som har blitt kastet mot soldatene. En røyksky henger som et slør i lufta.

– Det første jeg la merke til da jeg kom, var lukten. Det er mange minner knyttet til lukten av Kosovo. For meg er det veldig rart å være tilbake, særlig uten våpen. Man føler seg litt naken.

Blokkert

17. mars 2004 bryter det ut voldelige opptøyer etter at tre albanske barn drukner i byen Mitrovica. Serberne blir beskyldt for å ha forårsaket dødsfallene. I løpet av kort tid angripes serbiske helligdommer og boligområder av store folkemengder. Noen kilometer sør for hovedstaden Pristina ligger enklaven Cagliavica. Snart er en stor gruppe på vei dit for å fordrive den serbiske befolkingen.

– Vi fikk i oppdrag å støtte den svenske bataljonen som hadde ansvaret i området. Vi skulle holde et veikryss sør for Pristina og stanse folkemengden. Frykten var at de skulle fortsette mot Gracanica. Der ligger det et gammelt kloster som regnes som en av serbernes viktigste helligdommer. En spredning av volden dit kunne provosert fram en reaksjon fra Serbia, forklarer Aril Brandvik, som var den siste norske bataljonssjefen i Kosovo.

Sjefen for den svenske bataljonen ber om forsterkninger. Over sambandet forteller han at «det kom til å gå til helvete i Cagliavica» om nordmennene ikke kom seg dit umiddelbart. Den norske bataljonen fungerer som hurtig reaksjonsstyrke i Natos Kosovo Force (KFOR). Problemet er at de norske soldatene befinner seg i Camp Lebane om lag 20 kilometer nord for Cagliavica. Mellom dem og den svenske bataljonen befinner det seg demonstranter som allerede har blokkert veiene for KFOR-soldater.

Raseri

I 2004 er Kjell Olav Myhre major og sjef for Task Group 1 (TG1), som består av om lag 80 norske soldater. Avdelingen blir tilbakekalt fra et oppdrag i Pristina. I Camp Lebane skifter soldatene til massetjenesteutstyr før de setter kursen sørover mot Gracanica. Kompaniet tar den raskeste veien gjennom en småby som heter Obilic.
Idet kolonnen svinger inn i hovedgata, blir de møtt av en stor folkemengde.

– Plutselig haglet det med stein fra en aggressiv mobb. Da innså vi omfanget av opptøyene og hva vi sto ovenfor. Det var en «reality check», sier Myhre.

Han beordrer lukket kolonne, hvor bilene kjører tett opptil hverandre mens de kaster tåregass ut av vinduene. Kjøretøyene må bokstavelig talt presse seg gjennom folkemengden.

– Så fort vi var ute av byen, måtte jeg løpe langs rekka for å sjekke at alle kjøretøyene var med. Det var en forferdelig følelse, forteller Myhre.

Mister kontrollen

En av soldatene i kolonnen er 19 år gamle Thomas Torp Høisæter. Idet styrken kjører ut fra Camp Lebane, sitter han trygt inne i en pansret Sisu. Han får dermed ikke med seg så mye av det som skjer utenfor.

– Jeg får beskjed på sambandet om å «sitte av» og ta med meg skjoldet. Med én gang jeg går ut av Sisuen, kommer det stein susende.

– Jeg kommer meg bort til en feltvogn som har fått knust vinduene. Jeg setter meg inn og plasserer skjoldet på tvers i frontruta for å beskytte meg selv og sjåføren.

Han beskriver det som en absurd situasjon. For bare kort tid siden befant han seg i den fredelige leiren. Nå hører han de skarpe smellene fra stein som treffer den upansrede bilen og skjoldet. Også ved neste by, Kosvo Polje, er det opptøyer. Det serbiske sykehuset brenner. Rett etterpå får TG1 et nytt oppdrag om å forsterke den svenske enheten i Caligvica. De er i ferd med å miste kontrollen.

– Jeg trodde det var klimaks, men da visste vi ikke hva som kom senere, sier Høisæter.

Som en Filmscene

Da de ankommer Caglavica, hersker det fullstendig kaos. Det er skyting mellom serbere og albanere. I kryssilden er det noen hundre styrker fra KFOR, inkludert indiske soldater som tar dekning under biler.

– Det luktet brent gress og eksos. På begge sider av veien brant husene. Langt foran oss ser vi utkanten av Pristina. Men mellom oss og byen er det fullt av mennesker, sier Høisæter.

Bare en tynn linje utslitte svenske soldater skiller folkemengden fra landsbyen. De norske soldatene tar over og blokkerer veien med skjoldene foran seg.

Svenskene er i ferd med å miste kontrollen. Det skyldes ikke vilje eller innsats, men at de ikke er mange nok. Det er noen hundre soldater mot tusenvis av demonstranter. En av dem som har vært i stormen allerede, er en svensk soldat. Han er nesten i knestående av utmattelse da Kjell Olav Myhre drar ham opp og gir ham et klapp på skuldra.

Soldaten ser opp på Myhre og forteller sine medsoldater at: «Gud er en norsk major.»

Maktbruk

Hjelpen er sårt tiltrengt. Myhre snakker med den svenske kompanisjefen og klatrer deretter opp på taket av et pansret kjøretøy for å få et overblikk over situasjonen. Derfra ser han tydelig at mobben er i ferd med å bryte gjennom. Han gir beskjed til troppssjefene om «å sette linja». Deretter kaller han opp bataljonssjef Brandvik og forklarer situasjonen.

– Jeg avsluttet med å si at vi trenger forsterkninger. Så ble det helt stille i andre enden før han sier: «Det er du som er forsterkningene.»

– Da skjønner jeg at det kan bli harde tak.

De norske soldatene overtar linja mot demonstrantene og begynner å presse dem ut av landsbyen. Etter hvert snur stemningen. Aggresjonen som så langt har vært forbeholdt serberne, rettes i stedet mot KFOR-soldatene. Snart begynner steinene å hagle mot skjoldene. På demonstrantenes side av Caglavica er det to–tre store byggeplasser. Demonstrantene har derfor en nesten utømmelig tilgang på murstein og jernstenger.

– På det tidspunktet hadde vi egentlig alle odds mot oss. Vi hadde ikke planlagt på forhånd og kjente ikke området. De hadde nedoverbakke, mens vi måtte jobbe oppover. Mobben hadde medvind, så når vi brukte tåregass, så blåste den tilbake på oss, forklarer Myhre.

– Var det utfordrende å balansere maktbruken?

– Veldig vanskelig. Vi disponerte enormt med ildkraft. Men jeg valgte å bruke så lite makt som mulig. Vår beste styrkebeskyttelse var å ikke eskalere situasjonen. Men det betyr at man får en del juling av stein og jernstenger som man passivt står og tar imot. Men det var en helt bevisst handling som vi hadde trent mye på.

Det handler nemlig mye om psykologi, forklarer Myhre.

– Hvis jeg tar ned visiret og hever skjold og batong, så har jeg gjort meg robotaktig og indirekte signalisert at det er greit å kaste stein. Vi prøvde helt bevisst å holde voldsspiralen så lav som mulig, blant annet ved å ha våpnene skjult og vise ansikt.

Krigssone

– Det så ut som en krigssone da jeg ankom. Luften var full av svart røyk fra brennende hus, og i grøften lå en lastebil med kulehull i frontruta. Foran linjen med KFOR-soldater hadde det samlet seg en aggressiv folkemengde på over 10 000 personer, forteller bataljonsjef Aril Brandvik.

– Det føltes til tider som vi deltok i et middelalderslag. Mobben kom så tett på at flere soldater måtte utkjempe nærkamper mann-mot-mann.

Rambukk

I fremste rekke står Thomas Høisæter. De norske soldatene har trent mye på massetjeneste. Det er han glad for nå. De havner i nærkamp. Det bølger fram og tilbake, og de varierer mellom å stå tett og ta i mot stein med skjoldene og i en løsere formasjon hvor de bruker batonger for å slå folk unna.

– Troppssjefene styrte det utrolig bra. Det gikk akkurat som vi hadde øvd på, sier Thomas Høisæter.

Etter hvert ankommer også Task Group 2, som har tatt en lengre vei fra Camp Lebane. Likevel er soldatene håpløst underlegne. I etterkant blir det anslått at 11 000–13 000 personer deltar i opptøyene ved Caglavica. Demonstrasjonene bar preg av god organisering og kommunikasjon innad i folkemengden. Når de norske soldatene bruker pepperspray, kommer demonstrantene fram med munnbind og solbriller. Enkeltpersoner som utpeker seg som de mest aggressive, blir truffet av norske skarpskyttere. I de mest kritiske situasjonene skytes det varselskudd med 12,7 mitraljøse.

Om kvelden tar demonstrasjonene en farlig vending. Foran den norske rekka deler folkemengden seg for å slippe gjennom en lastebil. Den skal brukes som rambukk for å bryte gjennom linja. Sjåføren gir gass rett mot soldatene. En norsk lagfører handler instinktivt og åpner ild mot lastebilen. Sjåføren blir drept umiddelbart.

– Jeg hører aldri skuddene, men plutselig kommer lastebilen skjenende ut i grøfta med fem hull i frontruta. Lagføreren reddet garantert livene til norske og svenske soldater, sier Høisæter.

Den norske lagføreren angripes umiddelbart av en rasende albaner og må åpne ild på nytt. Angriperen blir truffet av to skudd i brystet og blir fraktet bakover av folkemengden. Stemningen blir merkbart mer aggressiv etter hendelsen. I tillegg til stein og jernstenger blir det kastet «molotov-cocktailer» mot de norske soldatene. To soldater blir satt fyr på, men flammene blir raskt slokket.

– Det var først etter skyteepisoden at jeg ble skikkelig nervøs. Jeg tenkte at dette kom til å eksplodere.

Han står helt fremst til høyre i linja. Like bortenfor ser han en person som går rundt
med en brennende tøyfille og tenner på hus. Varmen og røyken fra brennende bygninger og kjøretøy slår mot de norske soldatene. De har på seg hjelm med tjukt pleksiglass foran ansiktet, brannhette, skuddsikker vest og skjold. Lagførerene må gå langs linja og helle vann i nakkene deres kontinuerlig.

– Vi var to kompanier som var helt utslitt. Man står hele tiden anspent i alle muskler så svetten renner. Samtidig kom det melding om at 10 000 nye demonstranter var på vei fra Pristina, forteller Høisæter.

Isolert

Av og til høres lyden av skyting eller en kule som rikosjerer av et pansret kjøretøy. En håndgranat kastes inn blant soldatene og eksploderer. Splintene treffer i siden på en Sisu og i skjoldene. Et svensk kjøretøy får motorstopp og blir isolert som en ensom øy i et hav av rasende mennesker. De går løs på sisuen med hakker på vinduer og bakdør. De er i ferd med å komme seg inn i kjøretøyet.

Thomas Høisæter og kompanisjef Kjell Olav Myhre tar del i redningsaksjonen. Sammen med en ryddegjeng kjemper de seg gjennom folkemengden meter for meter. I siste liten får de reddet ut de svenske soldatene som er fanget på innsiden. Under aksjonen får Myhre et slag med en jernstang i låret.

– Det ødela en nervebane. Fortsatt har jeg områder i låret hvor jeg kan stikke en knappenål uten at jeg merker det.

Kort tid etter settes det fyr på sisuen. Ammunisjonen på innsiden smeller som popcorn i varmen.

– Fryktet du at det skulle gå norske liv?

– Ja, nesten hvert minutt. Opptøyene er nok de mest alvorlige situasjonen i KFORs historie. I mørket var det vanskelig å holde kontroll på eget personell. Det var flere ganger vi hadde opptelling og trodde vi hadde mistet folk. Hadde soldater blitt dratt ut i mengden så hadde de sannsynligvis blitt tatt livet av, sier Myhre.

I ettertid har han hatt to mareritt som går igjen. Det ene er at han mister soldater under sin kommando, det andre at han besøker de etterlatte og må fortelle at sønnen eller datteren ikke kommer hjem igjen.

Hodeskade

Flere nasjoner deltar under opptøyene i Cagliavica. Men det er norske og svenske soldater som tar den verste støyten. 20 nordmenn blir skadet, blant annet Høisæters lagfører, Jon Håkon Paulsen, som har fått en kule i kneet.

Thomas Høisæter blir spurt om å overta rollen som lagfører, noe han aksepterer. Men like etter kommer en stein susende. Den treffer opphenget på visiret som gjør at det faller ned på ene siden. Bare noen sekunder senere kommer en stein til som treffer ham i pannen.

– Det neste jeg husker, er at jeg blir dratt bakover med hælene slepende langs bakken, sier Høisæter.

Ut over dagen den 18. mars får soldatene kontroll over situasjonen, og demonstrasjonene roer seg gradvis. Nesten umiddelbart starter arbeidet med å ta bakmennene. TG1 blir trukket tilbake fra Cagliavica. Avdelingen skal arrestere bakmennene som har organisert opptøyene i Kosovo. Thomas Høisæter har nylig blitt skrevet ut fra sykehuset med hjernerystelse. Han blir kalt inn på kontoret til troppssjefen.

– Han forteller at det blir et svært krevende oppdrag og spør om jeg er klar for jobben. Siden Paulsen har en kule i kneet, må jeg fortsatt fungere som lagfører. Jeg svarer «ja» uten å egentlig vite hva det går ut på, forteller Høisæter.

Samme natt sitter han i en sisu med skarpe skudd i magasinet. KFORs etterretning har identifisert ni tungt bevæpnede menn i et hus i utkanten av Pristina. De er bakmennene for demonstrasjonene. Oppdraget er så farlig at man også vurderer å sprenge seg inn i huset. I mørket sniker de seg mot boligen. Høisæter stiller seg ved dørinngangen til underetasjen.

– Jeg husker veldig godt at jeg nikker til makkeren min. Det er som når man skal ta «back- flip» fra 10-meteren.

Hjertet hamrer i brystet. Vi vet at det er folk der inne, og sjansen er stor for at vi må skyte.

De kaster inn to flashbangs og løper etter så fort det smeller. I lyset fra lommelykta ser de en voksen mann og en gutt i ti-årsalderen. De blir lagt i bakken ganske voldsomt samtidig som moren og datteren begynner å hyle.

– Vi fikk stripset mannen og gutten. Det viser seg at etterretningen var mangelfull. Det var bevæpnede menn i huset, men vi hadde ikke fått beskjed om at det også var barn der.

Heldigvis ble ikke et eneste skudd avfyrt under aksjonen.

– Men jeg hadde kule i kammeret, og kroppen full av adrenalin. Vi var klare til å åpne ild mot de som var i huset. Det har jeg har tenkt mye på senere. Heldigvis hadde vi disiplin nok til å vente med å avfyre, sier Høisæter.

Han forteller at det verste var å grue seg til oppdraget.

– Samtidig var det utrolig tilfredsstillende å kunne ta bakmennene som kynisk hadde utnyttet situasjonen for å piske opp stemningen. Når et helt land eksploderer over natten, så er det en planlagt operasjon, mener Høisæter.

I grevens tid

Kjell Olav Myhre tenker tilbake på tjenesten i Kosovo med stolthet. Ti år etter opptøyene ble han tildelt medaljer for «edel dåd» og «såret i strid».

– Jeg tenker at alle under min kommando utviste et mot og handlekraft langt utover det man kan forvente. Jeg slutter ikke å la meg imponere over hva norske soldater er i stand til. Særlig med tanke på at vi hadde en stor andel vernepliktige. Alle viste en imponerende grad av robusthet og samhold.

– Jeg er ikke i tvil om at norske styrker aktivt bidro til at Kosovo var et bedre sted å være i denne perioden, sier Myhre.

De norske styrkene kom frem til Caglavica i grevens tid, mener bataljonssjef Brandvik. Hadde de kommet noe særlig senere, frykter han at landsbyen hadde blitt brent ned.

– De hadde også gått løs på sivilbefolkningen, det var flere eksempler på at serbere ble lynsjet andre steder.

Kulehull

I bakhodet har han hendelsene fra Rwanda og Bosnia da FN sviktet.

– Det skulle ikke skje på min vakt. Det som berget oss, var at vi var godt trent og organisert, og at vi holdt hodet kaldt i en kaotisk og farlig situasjon. Jeg hadde fantastiske offiserer og soldater under min kommando, sier Brandvik.

– Hvor nære var det at det gikk norske liv?

– I en slik situasjon handler mye om flaks, uansett hvor godt trent man er. Ved ett tilfelle lå det en blindgjenger blant de norske soldatene som ingen hadde oppdaget, sier Brandvik som selv befant seg nær en håndgranat som eksploderte under opptøyene.

I elleve timer hadde noen hundre soldater kjempet mot den overveldende mobben. Det ble en kamp på liv og død.

– En soldat ble skutt i kneet, og flere biler hadde kulehull. Hadde ikke lagfører handlet
så fort og åpnet ild mot lastebilen, så hadde det garantert gått liv. Lastebilen hadde kjørt rett inn i linjen vår, forteller Brandvik.

I en av Forsvarets rapporter om opptøyene står det at hendelsene i Caglavica ikke var massetjeneste, men strid. De norske soldatene måtte drepe i selvforsvar og skadet mange. De var derfor spente på hvordan de ville bli mottatt hjemme i Norge.

– Men vi fikk full støtte fra forsvarssjef Sigurd Frisvold. Fra politisk hold fikk vi ros for måten vi håndterte situasjonen på, blant andre fra forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Det betydde utrolig mye for oss, sier Brandvik.

Stålbjelke

– Under opptøyene kunne vi ofte bare se noen meter fremfor oss. Man befinner seg i en liten boble bak skjoldet og alt beskyttelsesutstyret. Jeg rakk ikke tenke så mye på hva som kunne skjedd med landsbyen, sier Thomas Høisæter.

Tilbake i Caglavica møter han en serbisk journalist som i mars 2004 jobbet for en lokal radiostasjon. Fra kontoret kunne Isak Vorgucic høre ropene fra folkemengden og lyden av skudd. Mens beboerne i landsbyen flyktet, ble tre ansatte i igjen på jobb for å rapporterte direkte fra opptøyene.

– Vi barrikaderte døren med en stålbjelke, mens en journalist var ute. Han fortalte om norske og svenske soldater som var blitt hardt skadet. De prøvde å stanse demonstrantene med kroppene sine, forteller Vorgucic.

– Hva hadde skjedd dersom demonstrantene hadde brutt gjennom?

– Jeg er sikker på at radiostasjonen hadde blitt brent ned. Mobben var ute etter hevn, og mange hadde blitt drept. Jeg holder nesten på å gråte når jeg tenker på jobben soldatene gjorde, sier Vorgucic og tar Høisæter i hånda.

– Jeg håper at du kommer tilbake om 15 år, og at Kosovo har vært et fredfullt sted i mellomtiden.

***