– Kosovo var første gang man sendte ut en stor avdeling som var trent og utstyrt for kampoperasjoner, sier Robert Mood.
– Kosovo var første gang man sendte ut en stor avdeling som var trent og utstyrt for kampoperasjoner, sier Robert Mood.

Glemmer aldri de spesielle sanseinntrykkene ved å finne døde mennesker

31. august avsluttes et kapittel i den norske forsvarshistorien: Innsatsen i Kosovo.

Publisert Sist oppdatert

Grusomheter, en fortsatt usikkerhet, blandet med seiersglede. Slik var stemningen etter Natos omfattende bombeaksjon over Kosovo i 1999.

– Kosovo Force (KFOR) ble feiret som redningsmenn av den kosovoalbanske befolkningen. Etter hvert ble nok de følelsene mer sammensatte, da vi skulle håndheve freden og beskytte den gjenværende, serbiske minoriteten mot hevnaksjoner, forteller generalløytnant Robert Mood.

Han var første sjef da Telemark bataljon (TMBN) deployerte til Kosovo i 1999. Avdelingen ble opprettet på Heistadmoen fire år før. Mood holdt igjen noen måneder da han mente TMBN ikke var helt klar. Mer enn 900 soldater og militære 500 kjøretøy ble så sendt fra Norge.

– Vi skulle være forberedt på kamp, intet mindre og kunne ikke ta noen snarveier. Som sjef måtte jeg kunne se foreldre og kjæreste i øynene hvis noen kom hjem i kiste.

Innspill?

Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på [email protected].

Mood husker sommerheten da nordmennene ankom. Den karakteristiske lukten av brunkull. Støvet fra Kosovos to viktige hjørnesteinsbedrifter, kraftverkene Alfa og Bravo, som omhyllet alt. Krigen var offisielt over. Men under overflaten ulmet fortsatt konfliktene mellom albanere og serbere.

Til tider opptøyer og sammenstøt mellom albanere og serbere. Avdekking av massegraver. Mood sier man aldri glemmer de spesielle sanseinntrykkene ved å finne døde mennesker.

– Et minne som har festet seg, er da jeg var med engelskmennene som hadde funnet en gruppe kosovoalbanske menn som hadde ligget i en kjeller i Gracanica i over en uke. De var trolig henrettet.

I 2004 måtte norske soldater forsvare seg mot 12 000 rasende mennesker i Kosovo: Les den dramatiske historien.

Det norske flaget pakkes ned under en seremoni i Kosovo.
Det norske flaget pakkes ned under en seremoni i Kosovo.

Flyktet fra alt

Mens KFOR rykket inn, satt kosovoalbanske Sylo Taraku i Norge og fulgte på TV-skjermen at hjemlandet hans ble bombet.

Sylo Taraku (45)

  • Statsviter.
  • Rådgiver i Agenda fra 2016, fagområdene er innvandring, integrering og populisme.
  • Tidligere generalsekretær i NOAS, underdirektør i UDI og generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering og mangfold).
  • Vært medlem av Brochmann II-utvalget, Pressens Faglige Utvalg og i Arbeiderpartiets Migrasjonsutvalg.

Forfatter av bøkene Innvandringsrealisme – politikkens muligheter i folkevandringens tid, Balkanisering av Europa – hvordan populisme og innvandring samt Frihetskampen i islam.

– Det var helt surrealistisk å oppleve at soldater fra mitt nye hjemland, reiste til Kosovo for å delta i militæroperasjon. Selv om jeg alltid har støttet Natos intervensjon.

Sylo Taraku forlot Kosovo i 1991 fordi han ble innkalt til militærtjeneste i tidligere Jugoslavia. Det var uaktuelt. Faren var politisk aktiv og så for seg hva som kunne komme.

Reisen mot nord gikk via den såkalte Balkanruten, gjennom Kroatia og Østerrike. Samme flyktningeruten som igjen har blitt aktuell de siste årene. Sylo Taraku sier egne minner gjenoppleves når han hører om dagens flyktninger, utryggheten, at man ikke vet hva som venter i andre enden. Første stopp for Taraku, som reiste alene i forveien, var asylmottaket på Tanum, drevet av Røde Kors.

Etter hvert ble han gjenforent med foreldrene, en søster og en bror, i Sandnessjøen.

– Vi fikk onkelen min til å dra tilbake til huset vårt i Peja, også kalt Pec, i et område med mange serbiske naboer, for å redde våre familiebilder. Det gjorde han. Men så ble onkels hus brent og bildene borte for alltid. Jeg har kanskje tre bilder fra barndommen, forteller Taraku.

Etter hvert havnet han i Drammen, der han fortsatt bor.

– De første tre årene visste vi ikke om vi fikk bli i Norge, selv om vi følte oss godt mottatt i lokalsamfunnet. Asylpraksisen var veldig streng på starten av 1990-tallet.

Sylo Taraku forlot Kosovo i 1991 fordi han ble innkalt til førstegangstjeneste i daværende Jugoslavia.
Sylo Taraku forlot Kosovo i 1991 fordi han ble innkalt til førstegangstjeneste i daværende Jugoslavia.

– Utlendingsdirektoratet (UDI) ga meg beskjed om at jeg burde dra tilbake til Jugoslavia og gjennomføre militærtjeneste, forteller Taraku, som en del år senere ble underdirektør i UDI.

Tillit er trygghet

Mens amerikanske styrker rullet rundt i stridsvogner i Kosovo, patruljerte norske soldater ofte til fots i gatene.

– Ikke bare er det tillitsvekkende å opptre på den måten, man sørger også for egen trygghet, sier Robert Mood og fremhever at soldatene fra Norge først og fremst har et menneskefokus.

– I tillegg til soldatene, vil jeg gi æren til de unge lederne jeg hadde med meg, flere av dem er fortsatt kulturbærere i Forsvaret.

Sivilt-militært samarbeid sto sentralt for de norske soldatene, i tillegg til mange skarpe oppdrag. I det daglige var kontakten med lokalbefolkningen tett, som eksempelvis beskyttelse av skolebarn. I norske medier kunne man lese om soldater som skjøt hunder.

– Det fremsto ikke bra. Men realiteten er at vi ble spurt om å avlive aggressive løshunder som angrep elever.

Robert Mood fortalte til Forsvarets forum i fjor, da det var tjue år siden det norske bidraget til Kosovo startet, at på mange måter markerer denne Nato-operasjonen et skille mellom mobiliseringsforsvaret og det moderne innsatsforsvaret. At tiden i Kosovo la grunnlaget for den nye Hæren.

Diplomati og maktbruk

Robert Mood (62)

  • President i Norges Røde Kors.
  • Infanterist.
  • Jobbet på toppnivå i Forsvaret i mer enn ti år. En rekke sentrale militære stillinger, både i det norske forsvaret og i internasjonale fredsstyrker.
  • Ledet FN-observatører i Syria. Har også vært generalinspektør for Hæren og var veteraninspektør. Var sjef for Norges militærmisjon i Brüssel da han pensjonerte seg fra Forsvaret i 2016.
  • Aktiv samfunnsdebattant, tildelt stiftelsen Fritt Ords pris i 2016 «for å ha vist stort ytringsmot i kritiske debatter om Forsvarets rolle i samfunnet».
  • I 2017 ga han ut boken Ansvar. Ledelse er ingen popularitetskonkurranse.

Årene fra 1998 til 2006 er de viktigste årene i Norges bidrag i Kosovo, mener Mood. Han var tilbake en periode i 2002, da som sjef for KFORs Joint Implementation Commission. De holdt overoppsyn med det som hadde vært Kosovos frigjøringshær, UCK samt avtalene med Serbia om opptreden på provinsgrensen.

Den pensjonerte generalen mener det var på høy tid da Nato grep inn i Kosovo fra 1998.

– Da man først satte i gang, gikk det raskt, også å få snudd til en stabiliserende fase. Selv om fred er målet, er det avgjørende at parten man vil nedkjempe vet at trusselen om maktbruk er reell. Derfor var bombeaksjonen riktig.

Mood mener at medlemslandene likevel manglet en skikkelig gjennomarbeidet og langsiktig, felles strategi fra starten. At Vesten sliter med å kombinere de diplomatiske budskapene opp mot hva man gjør på bakken.

– Beslutningstakerne i Nato var grepet av følelser på grunn av det som skjedde på Balkan på 1990-tallet. På et vis snublet Nato inn i Kosovo. Samtidig er det ofte enkelt å få gjennomslag som militær leder i starten av et oppdrag, ressursene sitter løst. Man får det meste man ber om. Det var vanskeligere etter hvert i Kosovo.

Kosovo er en liten nasjon i et relativt lite geografisk område, på størrelse med et middels norsk fylke. Fra slutten av 90-tallet ble nasjonen nærmest beleiret av FN, OSSE og veldedige organisasjoner, i tillegg til Nato.

– Vi i Nato styrte, vi «satt med klubba», overfor FN-delegasjonen og andre aktører.

– Etter din mening, hvordan lyktes Norge med sin innsats i Kosovo?

– Som militært oppdrag er Kosovo en suksesshistorie. Vi gikk inn og la et tungt ullteppe på et «hot spot». Så jeg mener at Nato-operasjonen var vellykket og at vi til en viss grad stabiliserte landet for en generasjon, sammenliknet med hvis vi ikke hadde vært der.

Robert Mood har hatt en rekke utenlandsoppdrag både før og etter Kosovo. Det humanitære engasjementet brakte ham til Norges Røde Kors, der han har vært president siden 2017.

Uløst konflikt

Norske soldater ved et checkpoint i Kosovo.
Norske soldater ved et checkpoint i Kosovo.

På ulike vis har konfliktene i Kosovo formet både den norske generalen og kosovaren. Sylo Taraku valgte statsvitenskap og å jobbe for menneskerettigheter. I dag er han rådgiver i tankesmien Agenda, forfatter av flere bøker og en mye brukt kommentator. Han fikk mulighet til å reise tilbake først i 1999, og i 2001 var han på plass i hjemlandet i en stilling i Helsingforskomiteen.

Taraku mener at Norge har gjort en viktig innsats i Kosovo og burde fortsatt ha et militært bidrag der, ikke trekke seg ut nå. Landet har mange utfordringer. Høy arbeidsløshet, fattigdom, forurensning og er ikke minst hardt rammet akkurat nå av koronapandemien. I noen år var den organiserte kriminaliteten veldig omfattende, med menneskehandel og illegale våpen. Kosovo har vært et transittland for særlig heroin.

Norges bidrag i KFOR 1999-2020

  • I 1999 var spesialsoldater fra Hærens jegerkommando blant de aller første som ble satt inn, blant annet for å sikre flyplassen ved hovedstaden Pristina, for å klargjøre innsetting av hovedstyrken.
  • Norge stilte med en mekanisert infanteribataljon (Telemark bataljon) med over 900 soldater fra september 1999.
  • I perioden april-oktober 2001 var nordmannen generalløytnant Thorstein Skiaker KFORs styrkesjef. Fra infanteribataljonen ble det skilt ut og stilt en reservestyrke på ca. 200 soldater. Dette var Task Force Viking som fungerte som et instrument for sjefen i KFOR. Samlet norsk styrkebidrag i denne perioden lå på ca. 1400 soldater.
  • Luftforsvaret bidro med helikopterstyrker i KFOR i 2001, og fra 2004 til 2005.
  • Etter at Norge trakk sine siste avdelinger ut i 2005, har Forsvaret stilt stabspersonell til KFORs disposisjon. Deltagelsen ble avsluttet med en seremoni 28. august 2020.

– Uro i form av vedvarende etniske spenninger og korrupsjonen som gjennomsyrer samfunnet, er noen av de alvorligste problemene nå, mener Taraku. At Kosovo ikke er anerkjent av alle som selvstendig stat er en enorm utfordring, sier han og trekker frem Russland, Kina samt Spania blant de europeiske landene som ennå regner Kosovo som en del av Serbia.

– Kosovo får blant annet ikke bli medlem av FN og flere andre viktige fora. Det er avgjørende at EU klarer å løse konflikten mellom Kosovo og Serbia.c