Langtidsplanen: På stedet hvil for Sjøforsvaret

Langtidsplanens tittel «Vilje til beredskap – evne til forsvar» er ikke på noen måte reflektert i forslaget til utforming av Sjøforsvaret. Kapittel 2 og 3 i LTP-en handler om den generelle sikkerhetspolitiske utviklingen og de deler av den som har størst betydning for Norge. Begge er gode analyser, men veldig mørke.

De legger vekt på at usikkerheten blir stadig større i det internasjonale systemet og at Norge ligger utsatt til.

For meg er det stor avstand mellom de sikkerhetspolitiske analysene og det som faktisk blir foreslått av tiltak i Forsvaret generelt.

Fartøy til vedlikehold

Sjøforsvaret skal etter planen beholde fire fregatter og seks korvetter fram til rundt 2030. Begge fartøystyper skal oppgraderes. Altså vil det bli en lang periode der flere fartøy vil være utilgjengelige, de vil ligge i dypt vedlikehold og modernisering. Arbeidet med en ny overflatestruktur skal startes i perioden, men de nye fartøyene vil antakelig ikke komme før ut på 2030-tallet.

For meg er det stor avstand mellom de sikkerhetspolitiske analysene og det som faktisk blir foreslått av tiltak i Forsvaret generelt.

De nye ubåtene vil antakelig ikke komme før på slutten av tiåret. Det betyr at Ula-klassen må holde det gående til et stykke ut på 2030-tallet. Men bare «et begrenset antall Ula-klasse undervannsbåter levetidsforlenges» for å opprettholde operativ tilgjengelighet.

Har du lyst til å bidra i debatten om Forsvaret? Send oss en epost på debatt@fofo.no

Les også:

Trøbbel på overflaten

Sjøforsvaret frykter de blir for små. Derfor blir neste langtidsplan viktigere enn hva som skjer med fregatten Helge Ingstad.

Marinen vil altså ha de samme fartøyene som i dag gjennom hele 2020-tallet, men antakelig med lavere tilgjengelighet. Med flere mennesker kan tilgjengeligheten økes, men det ser ikke ut til at den vil få særlig effekt før mot slutten av perioden. En ting er å ansette folk, en annen ting er å utdanne dem og øve dem opp.

Beholder korvettene

Det positive i dette er at Sjøforsvaret beholder korvettene, og bevarer dermed evnen til å slåss på, langs og fra kysten det neste tiåret. Dette er viktig av flere grunner, jeg vil trekke fram to her:

For det første er Russland i en prosess som antakelig vil føre til mer effektive skipsverft i løpet av få år. Samtidig vil leveransene av russiskproduserte gassturbiner og dieselmaskiner vil øke. Da vil viktige flaskehalser i produksjon av krigsskip forsvinne. På Sjøkrigsskolen regner vi med at antallet meget slagkraftige korvetter og dieseldrevne ubåter vil øke raskt de neste årene. Den russiske marinen vil nok bli svekket på havet, men mye sterkere i kystnære områder. Det øker den strategiske betydningen av Norges kystlinje.

Det positive i dette er at Sjøforsvaret beholder korvettene, og bevarer dermed evnen til å slåss på, langs og fra kysten det neste tiåret.

For det andre tok General David H. Berger over ledelsen for USMC (United States Marine Corps) i juli 2019. Siden har han annonsert store reformer av USMC sitt operasjonskonsept og styrkestruktur. Berger er, som nesten hele det amerikanske forsvaret, opptatt av Kina og Stillehavet. Det er behovene i Stillehavsområdet som vil prege USMC i framtiden.

Berger vil kutte i de tunge bakkestyrkene av det slaget som forhåndslagrene i Trøndelag skal forsyne. I stedet vil Berger satse mer på «littoral maneuver», altså på evne til å slåss i kystnære farvann, både fra små fartøy og fra land. Skal Norge beholde forsterkninger fra USMC vil det være en stor fordel å kunne samhandle med dem, også i deres nye operasjonskonsept. Da er korvettene helt ideelle.

Opprustning i Kina

På den andre siden av kloden bygger Kina krigsskip i et voldsomt tempo. Sammen med utviklingen av den russiske marinen representerer dette en meget stor utfordring. For våre allierte klarer ikke å holde følge. Den varslete økningen av antall skip i US Navy vil antakelig ikke komme. Verken planlagte nye fregatter eller nye store overflatefartøy er i nærheten av å komme i produksjon.

Vi går mot en periode der vesten svekkes på havet i forhold til motstanderne...

Storbritannia bygger nye fregatter, men veldig sakte. De første nye fregattene vil ikke komme i tjeneste før 2027. Tyskland har bestilt nye store fregatter, men med svært begrenset antiubåtkapasitet.

Les også:

Professor: – Trusselbildet blir ikke borte ved villedning

Kina er tjent med en ærlig fremstilling av egen historie, skriver professor Øystein Tunsjø.

Vi går mot en periode der vesten svekkes på havet i forhold til motstanderne, og der USA og kanskje også Storbritannia og Frankrike, tvinges til å bruke mer krefter i Stillehavsområdet. LTP-en gir ingen nye norske bidrag for å bøte på dette.

Sjøminer og oppgradering

Det ville vært for mye forlangt, kanskje, å forvente en storstilt nysatsing på Sjøforsvaret i denne omgang. Men man kunne tatt noen grep for å øke evnen til nektelse og til nærvær i nord. Man kunne beholdt Kystjegerkommandoen i en kyststridsrolle med organiske våpen og ISTAR-kapasitet (Intelligence, Surveillance, Target Acquisition and Reconnaissance, journ. anm.).

Man kunne gjeninnført sjøminer for å supplere evnen til nektelse langs kyst. Og man kunne ha gitt de nye store kystvaktfartøyene av Jan Mayen-klassen mer bevæpning enn en skarve 40 millimeter fra gamle dager. Dette ville vært relativt billige grep.

Man kunne, med en litt større satsing, ha bestilt ett eller to mer robuste og bedre væpnete utgaver av Jan Mayen-klassen. De ville hatt mindre fart, men mer utholdenhet enn fullverdige fregatter. Men slike «patruljefregatter» vil kunne styrke nærværet i nord.

Når en ny fregattklasse var på plass kunne de eventuelt blitt overført til Kystvakten. Ifølge LMG, som har designet et slikt fartøy, ville det første skipet kunne blitt levert allerede i 2023. Dette ville vært relativt billige fartøyer, og de kan bygges ved norske verft. Det siste er kanskje ikke så dumt gitt situasjonen i de maritime næringene.

Visste du at vi sender ut nyhetsbrev med de viktigste oppdateringene hver morgen? Meld deg på her.