Professor: – Trusselbildet blir ikke borte ved villedning

Kina er tjent med en ærlig fremstilling av egen historie, skriver professor Øystein Tunsjø.

Kinas ambassadør til Norge har i et innlegg i Forsvarets forum kommentert E-tjenestens trusselvurdering av Kina og samtidig fremhevet Kinas fredelige «gener» og samarbeidsevner.

Fikk du med innlegget til ambassadør Yi Xianliang? Der skrev han blant annet at Kina ikke er trussel mot norske interesser.

E-tjenestens rapport, Fokus 2020, har vært diskutert tidligere i år, og man kan ha ulike oppfatninger av hensiktsmessigheten av E-tjenestens offentlighetslinje. Jeg deler ambassadør Yi Xianliangs syn på at det er viktig å kunne tilby mest mulig balansert informasjon om hverandre, enten det er fra norsk eller kinesisk side.

Fra kinesisk side er man dessverre ikke alltid flink nok til å innrømme de negative sidene ved egen historie og utvikling.

Fra norsk side er man ikke alltid flink nok til å få frem de positive sidene av Kinas økonomiske utvikling. Fra kinesisk side er man dessverre ikke alltid flink nok til å innrømme de negative sidene ved egen historie og utvikling. Dette gjelder også enkelte sider ved ambassadør Yi Xianliangs fremstilling av Kina.

LIKE «BESTIAL» HISTORIE

Ambassadøren hevder at det «finnes ingen gener for aggresjon og ekspansjon i Kinas 5000-års historie» og «at i over 70 år har det nye Kina nytt godt av fredelige og stabile forhold til omverdenen.» Det er nok få stater, og ingen stormakter, som kan skryte av en slik historie, heller ikke Kina.

Europeiske staters fremferd har tidvis vært brutal, men hvis Jens Bjørneboe hadde skrevet sin «bestialitetens historie» basert på Kina, hadde fremstillingen vært like «bestial». Kinas rolle i historiefortellingen til nabostatene, og særlig til Vietnam og Korea, samsvarer ikke med Kinas forskjønnende versjon.

Siden opprettelsen av Folkerepublikken Kina har landet vært i krig på den koreanske halvøy, i Indokina og på grensa til India og Sovjetunionen. Som i så mange konflikter er det heller ikke i disse krigene klart hvem som skal lastes – ofte synes ansvaret å være fordelt på begge parter.

Men å se på stormakten Kina som et uskyldig offer for andres aggresjon, blir uansett galt. Vietnam var det siste landet Kina invaderte i desember 1979, og Kina har i mange sammenhenger kommet med trusler og utfordret naboland. Det hevdes at «ikke en eneste kinesisk soldat er sendt utenlands, unntatt de som er på FNs fredsoppdrag». Dette stemmer ikke.

Vietnam var det siste landet Kina invaderte i desember 1979...

Kina har opprettet militærbaser i Djibouti og Tadsjikistan, og dette er ikke FN-oppdrag.

VEKST OG REDUKSJON

Det er riktig at Kina frivillig reduserte Folkets frigjøringshær de siste tiårene, men samtidig har kvaliteten på de gjenværende hærstyrkene blitt styrket og de andre våpengrenene har vokst enormt. Dette er i Kinas fulle rett, men det bør ikke forbause at omverdenen reagerer med engstelse. Til tross for budskapet om at «Kina er imot ethvert forsøk på cyberangrep», finnes det troverdige rapporter om kinesiske cyberangrep.

Til slutt argumenteres det at Kina «griper aldri inn i Europas interne anliggende». Dette er åpenbart galt – mange europeiske land har motsatt erfaring.

HAR DU LYST TIL Å DELTA I DEBATTEN? SEND OSS EN EPOST PÅ [email protected]

Samtidig er det på sin plass å spørre hva vi kan forvente av adferd fra en tidligere stormakt og nå fremadstormende supermakt. Hva kan oppfattes som legitim atferd?

For en som legger realpolitikk og realismetradisjonen til grunn for å forstå internasjonal politikk, overrasker det ikke at Kina, i likhet med andre stormakter, fører en pågående utenrikspolitikk som utfordrer og i noen tilfeller truer. Det overrasker heller ikke at de fører krig med andre stater.

Utbruddet av korona er et «eventyr» for spioner, skriver forfatter Per Arne Totland.

Gjennom historien har stormakter bestandig hevdet sine interesser, tatt i bruk tvangsmakt og gått til krig når de har sett sine grunnleggende interesser truet. Det betyr ikke at krig er ønskelig, men det faktum at krig mellom stater er et tilbakevendende fenomen i internasjonal politikk, kan ikke annulleres med harmoniretorikk. Historien føyer seg ikke etter beskrivelsene av den.

Kina har lykkes i sin fredelige vekststrategi siden begynnelsen på 1980-tallet, men det gjenstår å se om Kina vil fortsette i dette sporet.

FÅ BASER I UTLANDET

USA har omtrent 800 baser i 70 land i verden i dag. Kina har svært få baser globalt. Begge land er nå supermakter. Er det ikke naturlig at Kina etablerer flere militærbaser i utlandet for å kunne ivareta og sikre sin voksende globale interesser?

Danmark ser med skepsis på Kinas interesser på Grønland.

En slik utvikling er å forvente, men samtidig må Kina være forberedt på at landets voksende tilstedeværelse globalt medfører reaksjoner og frykt hos andre stater. For eksempel har det oppstått mange problemer i forholdet mellom Kina og nabolandene som følge av Kinas militarisering av rev og øyer i Sør-Kinahavet.

India ser med bekymring på Kinas innpass i Sentral-Asia og tilstedeværelse i det Indiske hav. Danmark ser med skepsis på Kinas interesser på Grønland.

Svaret på denne utviklingen er ikke en oppdemmingspolitikk mot Kina. På den andre siden kan vi ikke late som om Kinas militære ikke utvider sin globale tilstedeværelse, og vi kan ikke late som om Kina ruster ned når de faktisk ruster opp.

Enhver debattant bør på sannferdig vis anerkjenne Kinas nye rolle og samtidig prøve å finne svar på hva som er akseptabel adferd fra de mektigste statene i verden.

STOR MILITÆRMAKT

Det er å forvente at et land som blir økonomisk mektigere ruster opp relativt til de etablerte maktene. Til tross for at Kina har bygget verdens største marine og besitter verdens største arsenal av landbaserte konvensjonelle ballistiske kort- og mellomdistansemissiler, har landet likevel brukt mindre av sitt bruttonasjonalprodukt på forsvaret enn hva USA og Russland har gjort.

Hvorfor skal vi bry oss om Kina? Det kan du finne ut ved å høre på Forsvarets forums podkast «Krig & sånn».

Nå som Kina er blitt en supermakt som utfordrer USA, er det viktig å huske på at den opprustingen vi ser i dag er langt mindre enn hva man så under den kalde krigen. Heller enn å forsøke å feie Kinas opprustning og militære modernisering under teppet er det viktig å sette den i perspektiv, følge med på utviklingen og analysere og diskutere både Kinas defensive og offensive militære hensikter.

Som en ny supermakt har Kina økt makt til å ivareta og fremme sine voksende globale interesser.

Samtidig må Kina forvente at andre stater vil søke å balansere Kinas makt, enten ved å bygge opp egne kapasiteter eller søke støtte hos en eller flere motmakter.

UNNGÅ TILSLØRING

Maktbalanse er et grunnleggende prinsipp i internasjonal politikk. Mange av oss ønsker, i likhet med ambassadøren, at Norge og Kina skal kunne utvikle et partnerskap på områder der dette er mulig. Et godt partnerskap har rom for uenighet og gjensidig kritikk, og et viktig utgangspunkt for gjensidig tillit er at begge parter har et nyansert og kritisk blikk på egen historie, modell og ambisjoner.

Skyggeboksing kan forstås som en villedende manøver.

Skal Kina unngå at stater søker å demme opp for landet i årene som kommer, er landet bedre tjent med en ærlig fremstilling av sin egen historie og åpen diskusjon om hva som er legitimt for en ny supermakt, snarere enn å tilsløre Kinas voksende makt og ambisjoner.

Visste du at vi sender nyhetsbrev med de viktigste oppdateringene hver morgen? Meld deg på her.