Irak: Invasjonen Norge ikke ville være med på

20. mars er det 20 år siden store styrker fra USA invaderte Irak. Storbritannia, Australia og Polen bidro også med soldater, men Norge sa nei og etterlyste et mandat fra FN.

Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) gjorde det fra første stund klart at Norge ikke ville delta i en såkalt forkjøpskrig uten FN-mandat. Det falt ikke i god jord i Washington.

USAs ambassadør John Doyle Ong holdt et rasende innlegg i det norsk-amerikanske handelskammeret i Oslo og hevdet at beslutningen kunne resultere i varig skade på forholdet mellom Norge og USA.

– Når en venn du har hatt i lange tider sier nei til å gjøre deg en tjeneste, forandrer vennskapet seg, sa Doyle Ong.

– Han var ingen profesjonell diplomat, og det viste han også. Han opptrådte nokså uvørent, sier Bondevik til NTB. Han innrømmer at presset fra USA var sterkt.

– Det var ikke bare enkelt. Når våre to viktigste Nato-allierte, USA og Storbritannia, gikk inn for dette og la betydelig press på oss, så skal det litt til for et lite land som Norge å stå opp og si nei. Men vi gjorde det, sier han.

Fryktet følgene

Både i den borgerlige samlingsregjeringen og embetsverket var det flere som fryktet at et norsk nei ville få følger for forholdet til USA. Bondevik fryktet ikke dette.

– Tvilen var nok til stede hos enkelte, men vi kom fram til enighet. En samlet regjering sto på det standpunktet. Men det er riktig å si at det tok noe tid, sier han.

– Det var nok en viss nervøsitet, særlig innen embetsverket, for at dette kunne svekke atlanterhavnslinja i norsk utenrikspolitikk, sier Bondevik.

Nyheter

Bondevik: Invasjonen av Irak var basert på en løgn

Powells «fakta»

Utenriksminister Jan Petersen (H) var ikke fremmed for tanken om å delta, bekreftet han senere i et intervju med forfatteren Kristoffer Egeberg i forbindelse med boka «Fredsnasjonen Norge».

Petersen la ikke skjul på at han lot seg imponere da USAs utenriksminister Colin Powell i FNs sikkerhetsråd la fram det USA hevdet var klare beviser på Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen.

– Dette er ikke antakelser, det vi legger fram for dere er fakta og konklusjoner basert på solid etterretning, sa Powell.

Bondevik fikk imidlertid full støtte fra Arbeiderpartiets nyvalgte leder Jens Stoltenberg og partiets leder i Utenrikskomiteen Thorbjørn Jagland, og meningsmålinger viste også massiv krigsmotstand blant velgerne i samtlige partier.

Norsk nei

Da George W. Bush ringte ham 13. mars og ba om norsk deltakelse, fikk den amerikanske presidenten derfor et klart nei til svar.

– Når et land ikke er angrepet, som jo verken USA eller Storbritannia var, og når det heller ikke foreligger noe mandat fra FNs sikkerhetsråd, så er det ikke i samsvar med internasjonal lov og rett å gå til angrepskrig, sier Bondevik.

Reportasje:

Jakten på historien

Han gjorde Bush oppmerksom på at FNs undersøkelseskommisjon under ledelse av svenske Hans Blix ikke hadde funnet spor etter masseødeleggelsesvåpen i Irak, og at Blix derfor hadde bedt om mer tid.

– Men det var helt tydelig for meg at Bush hadde bestemt seg. Det samme hadde Blair, som jeg også snakket med, forteller Bondevik.

Rakrygget Bondevik

– Dette er en av de store tingene som står igjen etter Bondevik. Det er fort gjort å glemme hvilket enormt press han og regjeringen som alliert ble utsatt for fra Washington, sier tidligere Nupi-forsker, diplomat og statssekretær Henrik Thune, som har skrevet bok om Saddam Husseins fall og som nå er tilknyttet Senter for internasjonal konfliktløsning.

– Det skal litt til for å være så rakrygget som Bondevik var, men han hadde styrke til det, sier daværende Nupi-direktør Sverre Lodgaard.

Norges nei fikk ingen følger for forholdet til USA, skulle det da også vise seg.

– Jeg tror at den samtalen jeg hadde med president Bush en uke før invasjonen, var ganske viktig. Blant venner kan det være uenigheter, sa han og inviterte meg til Det hvite hus, forteller Bondevik.

Norske soldater

Noen måneder etter invasjonen sendte Norge likevel pansrede kampingeniørene fra Telemark bataljon til Basra i Irak, der de ble underlagt britisk kommando.

– Det var nok et slags plaster på såret fordi man ikke hadde vært med i koalisjonen til amerikanerne, sier Thune. Det vil Bondevik ikke være med på.

– Jeg følte ikke at vi trengte å plastre såret i forhold til USA og Storbritannia. For meg var dette noe helt annet, det var ikke en invasjonsstyrke, det var et bidrag til å bygge opp igjen Irak, det hadde et FN-mandat og var ikke i strid med folkeretten. Det hadde også bred tilslutning i Stortinget, sier han.

Dronekappløpet:

– Ukraina utgjør en svært stor og potensielt viktig «Battle lab»

«Humanitær styrke»

Fra norsk side ble soldatene i Basra omtalt som «en humanitær styrke» som skulle rydde miner, reparere ødelagt infrastruktur og bygge skoler og sykehus. Regjeringen understreket at de ikke skulle være en del av okkupasjonsstyrken.

– Det var altfor tidlig å sende inn styrker for å stabilisere, for konflikten mellom de ulike folkegruppene i Irak var ikke løst, sier Thune.

Direktør Stein Tønnesson ved Institutt for fredsforskning (Prio) var blant dem som mente at Norge bidro til en illegitim okkupasjon, uansett hva regjeringen valgte å kalle soldatene. Lodgaard var også svært kritisk, og det samme var daværende avdelingsleder Espen Barth Eide ved Nupi.

– Bruken av «humanitære soldater » framstår som stadig mer problematisk fordi norske soldater bistår USA og Storbritannia som okkupasjonsmakt, slo han fast.

Fikk ikke rydde miner

NTB besøkte den norske kontingenten i Basra og kunne blant annet avsløre at de produserte graderte militære kart for de britiske styrkene. Det viste seg også at britene nektet dem å rydde miner, og at de fire mineryddingsmaskinene som var fløyet fra Norge, sto ubrukt.

– Vi gjør ikke det vi er dimensjonert og trent for, medga ingeniørkompaniets nestkommanderende kaptein Rune Wenneberg.

– Den politiske ledelsen har forledet den norske opinionen, hevdet daværende informasjonssjef i Norsk Folkehjelp, nylig avdøde Ivar Christiansen.

– Miner gjør seg godt i mediene, konstatere Oddbjørn Flem, som selv hadde bakgrunn fra Forsvaret og som ledet Kirkens Nødhjelps arbeid i det sørlige Irak.

Kastet plutselig stein

– Vi prøver å unngå å vise oss sammen med de norske soldatene, rett og slett fordi de tiltrekker seg bråk, medga Flem overfor NTB. Han var også var oppgitt over Forsvarets ressursbruk.

– De flyr halvtomme fly, mens vi har ventet i over to måneder på en forsendelse av teknisk utstyr som har stoppet i Kuwait. Vi har spurt dem om hjelp til transport, men har fått avslag, fortalte han.

Den norske kontingentsjefen, oberst Hugo Østreng, innrømmet at de norske soldatene brukte halvparten av tiden på å beskytte seg selv.

– De som sto og vinket da vi kom, kastet plutselig stein, fortalte han.

I 2005 ble de siste av Norges uvanlige «hjelpearbeidere» hentet hjem.