Jakten på historien

Trefninger, ulykker og andre hendelser med norske soldater i internasjonale operasjoner skal være dokumentert og ligge i Forsvarets arkiver. Særlig dokumentasjon fra kontingentene som var i Somalia, Afghanistan, Irak, Libya og Mali er lagret på elektroniske lagringsmedier som harddisker og minnepinner.

Disse har varierende holdbarhet, og informasjonen må viderekopieres etter noen år for at innholdet ikke skal gå tapt.

– Jeg finner ingen dokumentasjon der jeg kan sette gul strek mellom «den og den hendelsen var jeg med på». I 1994 var jeg sikkert på et sted mellom 50 og 100 hendelser, men endte bare opp med å finne noen få sider dokumentasjon.

Det sier bodøværingen Jøran Dahl. For ham har jakten på dokumentasjon rundt sin egen opplevelse i Libanon vært frustrerende, tross god hjelp fra både Veterantjenesten og Forsvarets arkivtjeneste. Han bor i Oltedal i Rogaland, men er i Bergen for å spille konsert.

I rød hettegenser sitter han tilbakelent i en restaurantbakgård og forteller med rolig stemme at han ryddet eksplosiver i Libanon i 1994, 1997 og 1998. I ettertid har han blitt diagnostisert med PTSD. Når hjernen ikke vil samarbeide på detaljer og årstall, må han lene seg på det som er nedskrevet og dokumentert. Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å spore opp.

Dahl tror det er summen av hendelser som har ført til PTSD-diagnosen. Men det er én hendelse fra nyttårsaften 1997 psykologene tror «stakk hull på ballongen», og satt i gang det hele.

– Det var skyting mot leir og alle gikk i shelter. Jeg var vaktkommandør og ved opptelling viste det seg at vi manglet to personer. Jeg tok det som mitt ansvar å gå ut å lete, sier Dahl.

– Jeg husker jeg gikk ut, og lydene fra prosjektilene som suser forbi, de glemmer du ikke. Så husker jeg ikke mer før jeg var tilbake i «shelter». Det er noen minutter som er helt borte fra hukommelsen.

Frykter for historien

Historiene om norsk internasjonal militær innsats og enkeltsoldaters opplevelser fra ulike land og verdensdeler ligger dokumentert på Jørstadmoen utenfor Lillehammer og dypt nede i bakken hos Riksarkivet i Oslo. Men historikere, arkivarer og veteranorganisasjoner roper varsku; dokumentasjonen står i fare for å forsvinne.

Det er særlig to utfordringer de står overfor, mener sjefen for Forsvarets veterantjeneste, Morten Henriksen.

– Har du en CD som er over ti år gammel og inneholder bilder, er det ikke sikkert du får fram de bildene lenger. Det er den tekniske utfordringen. Den praktiske utfordringen er at vi ikke nødvendigvis klarer å dokumentere, verifisere eller avkrefte hva enkelte veteraner hevder å ha blitt utsatt for.

Dokumentasjon direkte fra INTOPS ligger for det meste på harddisker og minnepinner, mens det fra andre deler av Forsvaret også finnes på DVD-er, CD-er, disketter og gamle datamaskiner som ikke har blitt tilstrekkelig sikret i løpet av de siste 20 årene. Nøyaktig hva som ligger på disse lagringsenhetene er imidlertid usikkert – foreløpig.

For 15 år siden trodde man at CD-er skulle holde i 100 år, men det har vist seg at ikke stemmer. Professor Herbjørn Endresen ved institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag forklarer:

– Det er helt greit å bruke CD-plater, om man sørger for å sjekke dem med jevne mellomrom, og får dem over på nye lagringsmedier når det trengs. Men det er ikke et medium som holder inn i evigheten.

Tidligere ønsket også Riksarkivet å få inn dokumenter på CD-er, nettopp fordi man trodde det skulle holde i mange år, sier Endresen.

Riksarkivet, som huser store deler av norsk historie, ligger på en liten bakke ved Sognsvann i Oslo. Hylle på hylle, langt nede i bakken er håndskrevne lovbøker, rapporter, slektsbøker og andre dokumenter. Dit skal også de av Forsvarets dokumenter som regnes som arkivverdige ende opp.

Seniorrådgiver Eirik Janssen i Forsvarets Veterantjeneste (FVT) er fast besøkende, og kommer innom i alle fall én gang i måneden på jakt etter historiske dokumenter.

Janssen har jobbet i FVT i over ti år, og gjør stadige dypdykk i dokumenter, krigsdagbøker og rapporter fra Forsvarets internasjonale operasjoner gjennom tidene. FVT skal hjelpe veteraner med å få tak i operativ dokumentasjon fra internasjonale operasjoner i forbindelse med erstatningssaker.

Det ikke alltid like enkelt, ifølge Janssen. Dårlig merking, få detaljer og manglende dokumenter er gjengangsproblemer han kan rive seg i håret av.

– I dag har jeg hjulpet noen som søker erstatning gjennom FN via Forsvarsdepartementet. Det er pårørende som søker erstatning på vegne av en som døde i en trafikkulykke i Libanon, så nå har jeg funnet ulykkesrapporten og dødsattest, forteller han til Forsvarets forum.

Nyheter

I Kabul må selv utstillings­dukkene dekke ansiktet

Veteraner som søker erstatning hos Statens pensjonskasse, støtte hos NAV eller FNs veteranerstatningsordning er avhengige av at det finnes dokumentasjon på hva de har opplevd i tjeneste. Dokumentasjonen brukes blant annet til å peke på at det er en sammenheng mellom det de har opplevd og problemer som kan ha oppstått i ettertid.

Det er Janssen som leter etter disse bevisene. Man vet aldri hva som kan være avgjørende.

– Jeg bestiller esker der jeg tenker det er dokumenter som er relevante for saken, så tar jeg bilde av alt som potensielt er relevant og redigerer det på kontoret, for så å legge det over på PCen. Deretter lager jeg PDFer, og begynner å lese det mer nøye. Noen ganger kan jeg komme tilbake med 200-300 sider, sier Janssen.

Libanon-veteranen Jøran Dahl har imidlertid erfart at mye materiale ikke nødvendigvis betyr at det er relevant for hans opplevelser fra utenlandstjenesten som eksplosivrydder.

– Forsvarets veterantjeneste var på Riksarkivet og lette, men de fant heller ikke noe jeg hadde særlig behov for. Jeg har spurt og snakka med folk som også var i Libanon, og mitt inntrykk er at ganske mye ble destruert, i alle fall før vi dro hjem fra Libanon i 1998.

Han sier man skulle tro det var mange rapporter fra den tiden – særlig fra 1994.

– Da jeg begynte å lete endte jeg opp med et par rapporter på seks-syv sider fra hele utenlandstjenesten, og som heller egentlig ikke var spesielt relevant til det jeg hadde gjort, forteller Dahl oppgitt.

Han forteller at de i 1994 kunne være ute på oppdrag to-tre ganger per dag. Han var i et team på to stykker. Sammen gikk de for å finne, markere og destruere forskjellige typer bomber - alt fra mistenkelige pakker til klasebomber som ikke hadde gått av da de traff bakken.

– Klasebomber smeller sånn, sier Dahl og knipser for å illustrere.

I rapportene står det at han har vært med på mellom syv og ti hendelser, sier han.

– Det var ikke skummelt i seg selv, i alle fall ikke når du er et parogtyve år og synes du er faen til kar. Men jeg har nok vært litt anspent uten å merke det, ja. Jeg hadde håpet at det skulle stå litt mer om hva vi hadde gjort, ikke bare at vi hadde gjort noe, sier Dahl.

Han legger til at han kom i kontakt med en arkivar på Jørstadmoen som forbarmet seg over ham i jakten på dokumentasjon.

De store bekymringene

På Jørstadmoen leir ved Lillehammer jobber 24 medarbeidere med å ta imot post, gjennomlyse etter sprengstoff eller undersøke om det er gift på det som kommer inn, for så å sortere ut det som er arkivverdig, gradere og avgradere.

Åse Finsveen er leder for avdelingen på Jørstadmoen leir. Hun har jobbet der omtrent siden oppstarten i 2005, da Forsvaret gikk fra å ha 16 regionale arkiv spredt utover hele landet, til å etablere en sentral post- og arkivtjeneste. Tidligere het avdelingen Forsvarets arkivtjeneste, men er nå blitt seksjon dokumentasjonsforvaltning og arkiv (DA).

– Forsvaret er en stor organisasjon, og av og til får vi henvendelser om at noen har kommet over fysiske arkiv, sier leder Finsveen.

Da må saksbehandlerne kartlegge hva de har fått i hendene og gi råd rundt hva som skal bevares og sendes til bortsettingsarkivet på Jørstadmoen.

Det består av nesten to kilometer i hyllemeter, som er en måleenhet for bøker på rad og rekke. Der ligger også mellom 1700 og 2000 DVD-er og CD-er, i tillegg til mellom 30 og 40 harddisker med innhold fra forskjellige deler av Forsvaret.

Arkivekspert og professor Herbjørn Endresen sier hovedbekymringen innen arkivering for tiden gjelder filformater, heller enn lagringsmedier.

– De skal kunne leses også når man skifter ut operativsystemer og slikt. At man fortsatt kan lese, forstå og tolke dataene er en større bekymring enn de tekniske lagringsmediene, sier Endresen.

Det er ikke sikkert at dataene som ligger på de gamle harddiskene er lesbare. Det vil arkivarene først på svar på når de kan se på dem med rett utstyr.

Ingen vet foreløpig hvor mye innhold som befinner seg på disse lagringsenhetene. De har ikke blitt åpnet på mange år. Mye av innholdet fra spesielt harddiskene skal stamme fra tidligere utenlandsoperasjoner.

– Det er enorme mengder informasjon, og måten man kan gjøre dette på når man ikke har en løsning å overføre det til, er at det må skje en overkopiering. CD-er må kopieres hvert femte år, så det er jo en gedigen jobb, sier Finsveen.

Det krever verktøy, ressurser og tid som seksjonen ikke har hatt til nå, og derfor har de ikke kunnet gjøre de grepene som må til for å sikre at informasjonen ligger trygt i lang tid framover. Men snart kan vinden snu – i alle fall litt.

Nylig har arkivarene fått tillatelse og utstyr til å åpne og gå gjennom innholdet. Informasjonen skal overføres til en løsning som tar backup og sikrer at formatene lever, og kan konvertere det til formater som ikke blir ødelagt.

Finsveen sier det som kan ligge av informasjon er «veldig viktig», og at de ønsker fortgang i arbeidet.

– Det er kjempeviktig med tanke på å ta vare på både rettsvern for de som har vært ute, rettskrav og historie. Så vet man ikke om noe har gått tapt, men at det har blitt liggende lenger enn anbefalt, det kan vi si, sier hun.

Stort sprang

Det jobbes med å få på plass et prosjekt der to personer skal jobbe spesielt med dette i to år framover, for å «ta av toppen», ifølge avdelingsdirektør i FERD Thomas Fosse. FERD ble etablert 1. august i fjor, og er Forsvarets avdeling for regelverk og dokumentasjonsforvaltning. Fosse og FERD har ansvar for DA.

Han forteller at det skal gjøres forbedringer fremover. Blant annet skal Forsvarets gamle arkivsystem DocuLive byttes ut med et nytt system ved navn P360 i løpet av våren 2024.

Dette blir kanskje vel arkivfaglig for den jevne leser, men grunnleggende betyr overgangen til P360 at systemet for å hente inn dokumenter er mer automatisert og vil gjøre jobben enklere for arkivarene. Dermed skal de kunne legge mer vekt på kvalitetssikring og veiledning.

Utfordringen med at lagringsmediene ikke har blitt forvaltet på en trygg måte har imidlertid vært kjent for Forsvaret i over ti år, kommer frem i et brev Forsvarets forum har fått innsyn i. At ting tar tid, sier Fosse at handler om ressurser.

Det skal være gode rutiner for hva som skal dokumenteres på utenlandsoppdrag, og i dag lagres det meste digitalt på Forsvarets egen plattform FISBasis. Både Fosse og Finsveen mener det har blitt lagt større vekt på hvor viktig arkiv og dokumentasjon av hendelser er de siste årene.

Slik har det ikke alltid vært. Ved nedlegging av leire har Forsvaret en historie med å tømme arkivene som stod der. Eller brenne dem.

På begynnelsen av 2000-tallet skulle deriblant 41 mapper fra alle UNIFIL-kontingentene mellom 1978 og 1998 skulle gå opp i røyk, ifølge Forsvarets forums opplysninger. Det er samme periode som veteran Jøran Dahl var ute på oppdrag. En ansatt i Forsvaret berget arkivene, og fikk dem tatt hånd om av arkivtjenesten.

Destruering eller brenning av arkiver har ikke vært uvanlig. Det er ikke alt som regnes som arkivverdig, og det som ikke gjør det destrueres gjerne før resten sendes til Riksarkivet. Men dette er hverken første eller siste gang arkiver med potensiell viktig informasjon skulle ødelegges.

Særlig store deler av Forsvarets graderte arkiver fra 1945-1955 ble kassert, eller ødelagt, på godt norsk, ifølge en NOU fra 1990 om Forsvarets arkiver. Spesielt Hærens arkiver ble offer for dette. Perioden var «svært viktig når det gjelder utformingen av etterkrigstidens forsvars- og utenrikspolitikk», og de omfattende kassasjonene har ledet til ugjenkallelige tap av viktige kilder, konkluderes det med i NOU-en.

Tidligere hadde Riksarkivet en egen forsvarsavdeling, som siden er lagt ned. Avdelingsdirektør i Arkivverket, Stian Norli, sier han ikke vet hvorfor avdelingen ble besluttet «kassert».

– Den ble opprettet som et resultat av en arkivskandale, og at det ble kassert veldig mye informasjon knyttet til den kalde krigen, sier han, og opplyser om at Riksarkivet nå ikke ønsker å sitte på for mye gradert materiale. Derfor er det viktig at det meste avgraderes før det blir sendt dit.

Så lenge Norli har jobbet i Arkivverket, har de hatt et samarbeid med Forsvaret.

– Det er en utfordrende etat å jobbe med, om jeg skal være ærlig. Det er få som har en helhetlig oversikt over arkivene. Mitt inntrykk er at det er vanskelig å kartlegge arkivene i Forsvaret, og at det har blitt gjort flere forsøk uten at de har kommet i mål.

Han begrunner dette med at Forsvaret består av mange enheter, som igjen gjør det vanskelig å få oversikt. På Riksarkivet ligger arkiver fra hele forsvarssektoren – Forsvaret, Forsvarsmateriell og Forsvarsbygg.

Rapportering fra utlandet

Underbemanning i arkivtjenesten nevnes spesifikt som en av årsakene til de omfattende destrueringene i den tidligere nevnte NOU-en. Stian Hauge er teamleder i historisk avdeling av DA, tidligere arkivtjenesten, og peker på det samme når de nå har satt i gang med å overføre innholdet på de eksterne lagringsmediene over til trygge løsninger.

De er fire personer som foreløpig jobber i historisk avdeling, og har ansvar for prosessen. Snart vil de runde et tresifret antall lagringsmedier spesielt fra INTOPS, i all hovedsak harddisker, USB-pinner og datakassetter.

– En harddisk kan inneholde terrabyte med informasjon, for å si det sånn. Vi er i gang med å få det kopiert over nå, og ber om ressurser for å få gjort jobben. Dette kunne vi drevet med 24 timer i døgnet, men vi har ganske mye annet å gjøre også.

I tillegg til kopiering, går jobben ut på at arkivmaterialet må åpnes, virusskannes, renses, ordnes og systematiseres, forvaltes på forsvarlig vis, og gjøres tilgjengelig på en sikker og trygg måte.

– Vi gjør også fortløpende vurderinger av bevaring, kassasjon og sikkerhetsgradering. Det er en omstendelig prosess, sier Hauge, og legger til at de trenger ekstra ressurser for å få gjort dette innenfor rimelig tid.

Han oppfatter at det er gehør for å få flere inn.

– Det blir sånn: Hvordan spiser man en elefant? Jo, bit for bit, sier han tørt.

Hauges sjef, Thomas Fosse i FERD, forteller at arbeidet med å effektivisere og forbedre DA har startet, og at tiltakene tas steg for steg fremover.

Nå kartlegger de hvor mange dokumenter som produseres på de ulike plattformene og saksbehandlingssystemene i Forsvaret, og hvor mange som blir arkivert på rett måte.

Ansatte i Forsvaret og de som er i utenlandstjeneste er de som må gjøre en viktig del av selve dokumentasjonsarbeidet. De må rett og slett skrive ned informasjon om hendelsene som skjer, ta vare på det som er arkivverdig og sørge for at det blir sendt inn på rett måte.

– Det er Norges øverste representant i utenlandsmisjonen, eller senior national representative (SNR) som rapporterer til Forsvarets Operative Hovedkvarter. Rutinemessig rapportering gjøres på gitte intervall, som er definert i operasjonsordren til misjonen.

Det sier talsmann for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), Marius Vågenes Villanger.

Dette kan være daglig, ukentlig eller månedlig, i form av skriftlige rapporter som arkiveres elektronisk. Om det skulle skje en hendelse rapporteres det umiddelbart i en «Incident Spot Report», forklarer Villanger.

Det er noen faste punkter som skal være med i en slik rapport: hensikt med rapporten, tidspunkt for hendelsen, kontaktperson, beskrivelse av hendelsen (hva og hvorledes), egne styrker som var involvert, kilde til informasjonen, presse og informasjon, skader på eget personell, skader på sivile, behov for støtte, samt merknader, tilleggsinformasjon og kritiske bekymringer.

Meninger

Anerkjennelse av innsats i tjeneste (uten)for Norge

FOH har et døgnbemannet operasjonsrom i Bodø, som tar imot slike rapporter hele året, opplyser Villanger.

Fosse i FERD sier systemene med fordel kan forbedres:

– Jeg tenker man aldri kommer helt i land der, egentlig. Den enkeltes ansvar og systemene for arkivering henger sammen. Det nye systemet P360 skal tilrettelegge sånn at det skal være enklest mulig for forbrukerne. Det skal hjelpe dem å gjøre enkle og lette valg og sørge for at det blir lagret slik det skal, sier Fosse.

Hvordan man sikrer rapportering utenlands kan nemlig også være avgjørende for hva man sitter igjen med 20 år etter.

– Hvis man ikke gjør det man skal i dag, vil det ofte ikke få konsekvenser før om noen år. Som regel ganske mange år frem i tid, sier Stian Hauge i historisk avdeling på Jørstadmoen.

Det er den effekten vi ser i dag, mener han. Det er nå en økende etterspørsel etter den digitalt skapte dokumentasjonen fra 1990-tallet og tidlig 2000-tall som ikke ble arkivert, bevart og forvaltet slik det skulle i sin tid. Det er et stort etterslep det haster å få gjort noe med, mener han.

– Nå skal man prøve å finne sakene som ligger langt tilbake i tid. Det er her problemene dukker opp for enkeltpersoner, forskere, journalister og andre som har bruk for å finne kilder som ligger i våre og andres arkiver, sier Hauge.

Arkivarene på Jørstadmoen har begynt å få forespørsler om dokumentasjon fra Afghanistan. Det er forventet at det vil bli flere i fremtiden.

– Der må vi på arkivsiden være i forkant og være klare til å ta imot sakene som kommer, sier han.

Urovekkende om Afghanistan

Det er ikke bare Hauge som tar opp Afghanistan.

Martin Lau Slåtten er forsker ved Forsvarets høgskole, og jobber med en rapport hvor han, kontingent for kontingent, beskriver de arkivproduserende norske avdelingene i Afghanistan. Han prøver å koble dem opp mot arkivene som er lagret på Jørstadmoen og i Riksarkivet. Håpet er å sitte igjen med et bilde av helhetstilstanden.

Det han har sett så langt beskriver han som «urovekkende».

– Brorparten av Afghanistan-arkivene er oppbevart på de samme harddiskene og minnepinnene som de ble lagret på første gang for 15–20 år siden. Det er alarmerende, for dette er lagringsmedier med en svært begrenset levetid. En annen side ved saken er at man i liten grad vet hva disse lagringsmediene inneholder, sier Slåtten.

Beskrivelsene av hva som befinner seg av informasjon er i beste fall overfladiske, forteller han. Han tror imidlertid at situasjonen ville vært langt verre om det ikke hadde vært for arkivarene i Forsvaret.

– Mitt inntrykk er at de lenge har forsøkt å si ifra om disse forholdene, men at de ikke har blitt hørt når de har forsøkt å varsle, sier han.

Slåtten mener det på kort sikt er to ting som er viktige:

– Afghanistan-arkivene overføres til sikre lagringsmedier så fort som overhodet mulig. Så må man prøve å skape seg et bilde av hvilken informasjon man har, hva man eventuelt mangler og hvor det som mangler i tilfelle kan ligge lagret.

Akkurat den jobben er seniorrådgiver Eirik Janssen kjent med. Tiden han kan bruke på å lete etter dokumenter varierer. Mye.

I en relativt full kantine på Riksarkivet forteller Janssen at han samme dag har gjort sitt største gjennombrudd kanskje så langt i karrieren. Forsvarets veterantjeneste har nemlig som oppgave å finne alle personellistene fra Tysklandsbrigadene.

Én liste med rundt 5000 navn fra den første brigaden i 1947 har vært sporløst forsvunnet. I elleve år har Janssen jevnlig bestilt og bladd gjennom esker i Riksarkivet etter den manglende lista.

Så kom mistanken snikende om at i denne ene, der kan det kanskje ligge.

– Det er et ganske stort gjennombrudd. Jeg tok et bilde av det og sendte det til kona mi, så venter jeg med sjefen til mandag, sier Janssen.

Flest fra Libanon, Balkan og Somalia

Heldigvis er det ikke alle saker som tar så lang tid. Til vanlig bruker Janssen rundt én uke på en veterans sak, der han må lete opp dokumentasjon som sendes til Statens pensjonskasse (SPK). Dette kan riktignok variere stort, avhengig av hvor mye som finnes og hvor godt arkivene er organisert og bevart.

Det er de som behandler veteraners kompensasjons- og erstatningssøknader. Seksjonssjef Bente Bøe Christophersen i seksjon for forsikring i Statens pensjonskasse sier de har utbetalt over 1,9 milliarder kroner i erstatning til veteraner siden 2010.

Totalt er det 916 veteraner som har søkt om erstatning fra 2010 til desember 2022. Om de får ja eller nei, avhenger mye av dokumentasjonen SPK får inn, og om deres opplevelser kan bevises.

– Vi bruker cirka ett år på hver sak, i beste fall. I løpet av det året skal vi få inn dokumentasjon fra Forsvaret, NAV og alle behandlere, og vi skal bli enige om hvilken spesialist vi kan bruke, sier Christophersen, og legger til at de ønsker at det skal gå så raskt som mulig fordi prosessen kan være vanskelig å stå i for dem det gjelder.

– Heldigvis er det ikke flere enn to prosent av de som har tjenestegjort som søker om kompensasjon, og det er jo lov å håpe at det for de fleste har vært en positiv opplevelse, sier Christophersen.

Eirik Janssen forteller at i han i leteprosessen går gjennom alt som finnes av rapporter fra en eller flere kontingenter, men som oftest jobber han med saker som gjelder veteraner fra Libanon, Balkan og Somalia.

– Jeg prøver å finne dokumentasjon på spesielle hendelser som veteraner har opplevd. Det gjelder også i saker der pårørende søker erstatning, forteller han.

Janssen er som regel ikke i direkte kontakt med veteranene han leter etter informasjon rundt selv, men oversender informasjonen til SPK – uten heller å vite nøyaktig hva som er mest relevant for dem.

– Jo mer detaljert, jo mer relevant er det, tror jeg. Om man klarer å vise at en person satt i en bil under beskytning på et gitt tidspunkt, ser jeg jo for meg at det kan være viktig. Jeg sender inn alt jeg finner, sier han.

Det er noen saker som gjør mer inntrykk enn andre. Av og til må Janssen være en tilnærmet «ekte» detektiv.

– Det sprøeste jeg har funnet, er i forbindelse med etterforskningen av et drap. Hvis det blir drept sivile eller noe annet kriminelt har skjedd, hender det at Forsvaret bistår i etterforskningen. I denne saken var det noen som var skutt og drept i bilen sin. Det er ofte bilder og sånt, men i mappa lå det altså en tomhylse, sier han.

Mesteparten av de flere hundre sidene han går gjennom har ingenting med saken han jobber med å gjøre.

Han er ikke den eneste.

Store hull

– Jeg brukte vel om lag et halvt år bare på å kartlegge hvilke arkiver som fantes der ute. Det høres sikkert rart ut, men det er som regel ikke sånn at det bare finnes ett arkiv etter en operasjon, sier forsker Martin Lau Slåtten til Forsvarets forum.

Det er ikke bare Afghanistan Slåtten driver dypdykk i. Han har skrevet boka «Krig i Europa» som kom ut i fjor sammen med Håkon Lunde Saxi. Begge jobber på Forsvarets Høgskole (FHS), og fikk bevilget penger til prosjektet fra Forsvaret.

Slåtten er den som har sittet i flerfoldige timer med dokumentasjonsleting til prosjektet som handler om Norges deltakelse på Balkan mellom 1992 og 2005. Da tjenestegjorde mer enn 12.000 norske menn og kvinner i internasjonale operasjoner der.

Ukraina

De var vanlige menn - nå er de soldater

Man må lete mange forskjellige steder, og det tar tid å utvikle en fingerspissfølelse om hvor informasjonen du leter etter kan ligge, mener han.

– I arbeidet med «Krig i Europa» var det hele tiden utfordringer. Problemet er at arkivene kan være godt ivaretatt i en kontingent, mens neste kontingent har store hull. Hva som har skjedd med arkivene der det er mangler vet man ikke.

Dette kan skyldes slapp rapporteringspraksis i noen kontingenter, materialet kan ha blitt kassert, eller det kan stå lagret på et loft eller i en kjeller uten at noen er klar over det. Det er umulig å vite helt sikkert, mener han.

Flere instanser har vært klare over situasjonen i Forsvarets arkiver i mange år. I en ti år gammel anbefaling om tiltak fra Forsvarsstaben står det:

«Forsvarets manglende evne til å lagre- og siden gjøre tilgjengelig operativ dokumentasjon (inkl erfaringsrapportert) og helsedokumentasjon gjør at verdifull kompetanseoverføring tapes og at en ikke i tilstrekkelig grad evner å evaluere tidligere tiltak».

Veterantjenesten og Arkivtjenesten, nå DA, sto også sammen om å slå alarm om situasjonen i sommer. I en rapport Forsvarets forum har fått innsyn i ytrer de sterk bekymring for at arkivene ikke har blitt håndtert skikkelig med tanke på de gamle lagringsmediene.

Forsvarsdepartement (FD) bekrefter også til Forsvarets forum å ha visst om at det «i perioder har vært utfordringer knyttet til arkivene fra internasjonale operasjoner».

Det er Forsvarsdepartementet som skal påse at Forsvaret har god nok internkontroll. Det har bedt Forsvaret rapportere om driften og etterlevelse av lover og regler.

Blant annet står det i svaret fra FD til Forsvarets forum:

– Forsvarsdepartementet er kjent med at det er noe variasjon i hvor godt dokumentert hendelser i ulike kontingenter har vært. Regelverket for erstatning og kompensasjon til skadde fra internasjonale operasjoner gjenspeiler dette.

– Får kjempekonsekvenser

Veteran Jøran Dahl mener det er viktig at dette nå tas ordentlig tak i.

– Det er klart det får kjempekonsekvenser om det ikke finnes dokumentasjon. Da blir det ord mot ord, og det er kanskje ikke alt man husker nøyaktig heller. I mitt tilfelle trodde jeg en hendelse hadde skjedd i 1994, men så var det kanskje i 1997. Da blir det plutselig et spørsmål om din egen troverdighet.

For Dahl har veien til der han er i dag vært lang. Selv har han fått erstatning fra Statens pensjonskasse og FNs erstatningsordning, men han har måttet gå gjennom flere tunge år.

– Jeg hadde så mange år med å sitte der og tro at jeg var den eneste som hadde det vondt. Og nei, sånn er det jo ikke.

Det snudde for alvor da han kom i kontakt med andre veteraner gjennom en gruppe på nettet. Der skulle et par håndfuller skadde veteraner være der som støtte for hverandre.

– Det fikk meg til å tenke, faen, vi er jo egentlig ganske mange som sitter her i en sånn tåke der livet har stoppet opp. Det var veldig greit å komme i kontakt med dem, og se at andre også kunne ha det kjipt, på en måte.

Nå jobber han ti prosent som veterankontakt og er lokalpolitiker for Høyre i Gjesdal kommune. Dahl spiller også i Veterans Rock, sammen med fire andre veteraner. Han tok på sin første gitar da han var en liten pjokk på seks år. Siden da har han spilt mye forskjellig – piano, gitar og trommer.

På Dyvekes vinkjeller i Bergen får hans ruvende skikkelse et vanlig trommesett til å se lite ut.

Det er mye humor å spore på scenen. Vokalisten i bandet forteller til høy latter fra publikum om at han hadde møtt en ung servitør på Zachariasbryggen, som hadde sett på ham og spurt:

– Åja, er dere med i det demenskoret?

Slike «turneer» drar bandet på noen ganger i året, og Dahl bedyrer at de ikke er profesjonelle musikere, men håper spesielt på å få noen veteraner som kanskje kan trenge å komme seg ut døra på konsertene. For Dahl selv er musikk noe av det viktigste i livet hans – nå. I perioder da han slet som mest, sluttet han å høre på musikk.

Han er glad for at han har funnet tilbake. Men det er ikke det eneste som betyr noe for nordlendingen.

– Sønnen min er det viktigste som finnes nå. Jeg er jo gift også, og det er klart at familie er viktig, men sønnen min er nummer én, sier Dahl og smiler forsiktig.