Anton

Kharkiv, 11. februar 2022.

21 år gamle Anton Luzgar bestiller en runde med jägershots, idet en ny advarsel tikker inn på telefonen til Forsvarets forums utsendte. Alle nordmenn må forlate Ukraina umiddelbart. Det er russiske styrker på grensen og amerikansk etterretning mener det er stor fare for krig. Men her, i kjellerbaren i Kharkiv, er det en helt vanlig fredagskveld. Det er pølser og pils på bordene, og en festfaktor som runger i veggene.

Gjengen vi deler bord med er luftvernskadetter, men de har forskjellige stillinger. Èn er pilot, en er forsvarspsykolog, mens Anton selv er radiooperatør. Ingen av dem frykter en invasjon fra russerne. President Zelenskyj har manet befolkningen til ro - og for hver morgen med fred, blir den påståtte russiske invasjonen litt mer av en vits for ukrainerne vi møter.

– Vi lever i det 21. århundre, sier Anton Luzgar.

– Bakkekrig tilhører fortiden. Det er ny type krigføring nå. Cyberkrig eller informasjonskrig. Jeg tror ikke vi vil se noen invasjon fra Russland. De plasserer soldatene på grensen for å skremme oss.

Anton Luzgar har blitt satset på av det ukrainske forsvaret. Han har reist på utveksling til Nato-styrker i både Storbritannia og USA, der han har lært seg perfekt engelsk. Men egentlig er det Norge han drømmer om. Helt siden han kom over et bilde av norske fjorder, har han vært intenst opptatt av alt som er norsk. Vikingene, mytologien, Jo Nesbø, naturen. Han prøver å lese om språket, og sluker alt som er av populærkultur.
På instagram kaller han seg bare: «nordmannen». Anton er to meter høy, har blå øyne og og blondt hår. På utestedet er han kledd i svart og har ringer på fingrene. Når han ikke er på skolen, jobber han som modell.

– Jeg tar utdannelse til å bli radiooperatør slik at jeg kan bruke den i det sivile liv, det er slik jeg vil tjene mitt land. Gjennom kunnskap. Jeg vil ikke drepe noen. Det er faktisk min største frykt: Å drepe.

Han løfter jägerglasset sammen med de andre kadettene.

– Men det blir ingen krig. Slapp av. Og drikk.

24.februar 2022, klokken 01.30.

Anton klarer ikke å sove, fordi han skal på date dagen etter. Det er med en jente han kjente da han var tenåring. Han fant henne igjen på Instagram, sendte en melding - og nå har de begynt å chatte. De skal møtes neste ettermiddag. Han er spent. Men det er ikke bare en gryende forelskelse som rumler. Anton har også en rar følelse av at noe vil skje. Det er uro i Twitterfeeden - og kommandanten har bedt alle kadettene om å lade våpnene før de gikk til sengs. Det har aldri skjedd før.

Anton sovner halv tre, men blir vekket av et skrik halvannen time senere. “Vi blir bombet!” roper kommandanten fra gangen. Anton løper ut i korridoren, og ser at alle sitter på gulvet, med øynene nede i mobiltelefonen. Kommandanten, som alltid er rolig, har nå forskremte øyne. Mobilskjermene viser ikke bare videoer fra angrepene mot Ukraina. Den viser også Putins tale. “Vi har startet en spesialoperasjon”, sier Russlands president. Så ser de flammene gjennom vinduet på studentherberget. “Hva i helvete skjer,” tenker Anton.

De neste timene blir flere leilighetskompleks truffet. Det samme blir universitetet han gikk på tidligere. Anton tenker at det virker som om russerne treffer helt tilfeldig. Hvorfor skal de ellers sende langdistanseraketter mot sivile bygninger? Hele livet har han bodd her i Kharkiv, få mil fra den russiske grensen. Han har sett på nyheter fra både Russland og Ukraina, og tenkt at det er litt propaganda på begge sider. Politikk har aldri vært hans greie, men når han nå ser at himmelen lyser opp, som en oransje sol - så skjønner han at gråsonene er borte. Han må ta byen sin tilbake.

– Vi må hjelpe til ved posisjonen, sett i gang med å pakke utstyr, roper kommandanten.

De pakker utstyret og kaster seg inn i bilene.

– Ok, nå er tiden inne. Gjør alt det dere har trent på. Prøv å ikke få panikk. Stol på dere selv.

Anton ser ut av vinduet fra trucken. Den svarte himmelen flerres opp. Drønnene fra langdistanserakettene minner om actionfilmene han laster ned på computeren. Han har alltid vært trukket mot krigen, og lurte en gang på om han skulle bli spesialsoldat. Men så tenkte han på alle de traumatiserte, unge mennene som kom hjem, ødelagt i sinn og kropp. “Det er best jeg bruker hodet mitt i stedet,” hadde han tenkt. “Så kan jeg også skaffe meg en familie.” Men nå har han ikke lenger noe valg.

Krigen har kommet til ham.

Vlad

Klokken er fire, natt til 24. februar, da Vlad (28) klatrer opp på taket på uthuset. Han hadde blitt vekket noen minutter tidligere, av en lyd han kjenner altfor godt. Lyden av eksplosjoner. Vlad tjenestegjorde i Øst-Ukraina i krigens to første år, fra 2014 til 2015. Men etter at han ble såret i kampene om flyplassen i Donetsk, vendte han aldri tilbake til fronten. Da Forsvarets forum møtte ham en drøy uke før invasjonen, var han fortsatt skuffet over hvordan ukrainske myndigheter hadde håndtert krigen. Det var ikke nok utstyr, og soldatene måtte kjøpe klær, hjelm og skuddsikker vest selv. Likevel var Vlad helt sikker på hva han ville gjøre om det ble invasjon: Melde seg til krigen. Men han slapp å ringe selv.

Allerede om morgenen 23. februar ringte rekrutteringssentralen for å mobilisere alle veteraner i området. Han stakk innom dem i lunsjpausen fra postkontoret der han jobbet, og fikk beskjed om å komme neste morgen. Nå ser han flammene i horisonten, og selv om både lyden og synet en gang var en vane, er det som at han ikke kan tro det. Han hopper ned fra uthuset og løper inn i hjemmet sitt. Datteren har våknet, og han møter blikket til kona. Det er skrekkslagent.

– Hva skjer? Sier hun.

– Det er krig, roper Vlad, mens han kaster koffertene ut av skapet og ber dem gjøre seg klar til å reise.

Selv griper han sekken han pakket kvelden før, og kjører til rekrutteringssenteret i Dergatsji, den lille byen der han bor. Det er kø utenfor døren, både av veteraner og andre menn som har meldt seg. Men døren er låst, det er ikke noe politi eller mannskap som kan sette soldatene i arbeid. Alle er evakuert, for Vlads by er bare 30 kilometer fra den russiske grensen. De russiske styrkene kan komme når som helst.

Veteranene diskuterer hva de skal gjøre. Noen reiser til områdeforsvaret, andre til Kharkiv by eller til avdelinger de har jobbet med tidligere. “Men om jeg reiser dit, så er det ingen som kan forsvare Dergatsji,” tenker Vlad. Og hva skjer da? Jo, Dergatsji har strategiske høyder, så hvis russerne okkuperer byen, blir Kharkiv et lett mål. Dessuten er dette hans hjem.

Han tar kontakt med fem venner som han stoler på og ber dem samle våpnene de har hjemme. De bestemmer seg for å krysse fiendens linjer og dra inn i de okkuperte landsbyene.

En partisangruppe er født.

Oleksandr

Klokken er ni om morgenen 24. februar 2022, og Oleksandr Petsjerytsia (40) kjenner en blanding av irritasjon og nervøsitet. Skuespilleren forsøker å sove, men telefonen ringer ustanselig. Han ser opp på katta, den ser like stressa ut som ham selv. Snart skal han på turnè til Lviv med ett av Ivano Franko-teatrets største suksesser: Stjålen lykke. En forestilling der han spiller hovedrollen som en hjemkommen elsker på den ukrainske landsbygda.

Oleksandr er en av teatrets mest populære skuespillere, men de siste dagene har ikke vært som de pleier. Han har vært redd for krig, og ikke minst for kona og den lille sønnen på ett år. Tidligere samme uke sendte han familien til Europa. Han bor alene nå, men håper det ikke varer så lenge. Han griper telefonen. 17 ubesvarte anrop. Det ringer igjen, farens nummer.

– Hva driver du med? Hvorfor tar du ikke telefonen? Det er krig, sier faren, og forteller at hans nye kone og hennes familie er på vei vestover.

Oleksandr lurer på hva han skal gjøre. Skal han melde seg til forsvaret? Men hva skal han gjøre der? Oleksandrs forhold til krig er gjennom verdensdramatikken, og han legger alltid fra seg våpnene på rekvisitthylla. Hva skjer egentlig når krigen er ekte?

– Nå har jeg valget, sier han til seg selv.

– Jeg kan sitte her og vente på russerne. Eller jeg kan dra og kjempe.

Morgenen etter er det som om hodet til skuespilleren er klarnet. Han reiser rett til rekrutteringskontoret. Køen er enorm, det tar tre dager å komme frem til døra. Men tredje dagen får han utlevert et våpen. En liten instruksjon om hvordan det lades og brukes. Og så er han og åtte andre frivillige menn klare til å bli en avdeling i Hæren.

Oleksandr spiller ikke lenger soldat. Han er soldat.

Alt blir bombet.

Kadettene kjører med utstyr til posisjonene - før de reiser tilbake til universitetet. Anton ser at det er bygget barrikader, at skarpskyttere er på plass og at granatene ligger klare. Studentene får beskjed om å lage molotovcocktails. Kommandanten er nervøs, og samler flykadettene til en alvorsprat:

– Bare tenk på det dere skal gjøre. Og hvis det kommer til et punkt der dere ikke kan gjøre noe mer: Skift til sivile klær og røm stedet. Det er ikke noe poeng å dø i hendene på en russer, sier han.

Kadettene ser på hverandre. For få timer siden var de helt ukjente med krig.

– Jeg kommer ikke til å skifte. Jeg blir her, sier Anton.

Kameratene nikker.

– Mmmm. Uansett hva som skjer. Vi blir på vår post.

Nettene som kommer er fylt med eksplosjoner. Nasjonalgarden, politiakademiet, universitetet for kavaleriet, rådhuset. Alt blir bombet. Det samme skjer med mange sivile boliger. Når det bombes som verst, løper de ned i bomberommet. “Herregud…herregud…herregud…” tenker Anton.

De neste månedene skal 11.000 bygninger bli ødelagt i Kharkiv-regionen. Det er særlig de små landsbyene på grensen som blir rammet, men også Kharkiv by er et livsfarlig sted. En kveld blir en av kadettene truffet i skulderen av en skarpcskytter. En annen blir truffet i magen. Det blir klart for dem alle: Det er forrædere i nærheten. Kadettene blir satt til å finne dem. De får tips om leiligheter der lyset alltid er på. Om leiligheter der det blir satt ut fosforlys om natten, slik at russerne kan peile seg inn mot strategiske mål.

– Jeg er uskyldig, uskyldig! Roper en student fra midtøsten.

– Hvorfor har du lyset på om natten, skriker Anton tilbake.

– Det er ikke sant. Ikke sant. Jeg har ingenting med russerne å gjøre. Ikke gjør meg noe, vær så snill. Ikke skad meg!

Det gjør inntrykk på Anton at de mistenkte innbyggerne er så redde. De skjelver og skriker. Og likevel hender det at kadettene finner russiske pass i leilighetene. Kadettene frakter de mistenkte kollaboratørene til universitetet, der de blir tatt hånd om av militærpolitiet.

Anton vet ikke hva som skjer med dem etter det.

Overmannet

De russiske soldatene forsøker å omringe Kharkiv. Flere av landsbyene nord for storbyen blir okkupert, men ikke Dergatsji. Byen blir derfor et viktig hovedkvarter for partisangrupperingen. Vlad og de andre sniker seg inn i okkuperte landsbyer og utfører hemmelige oppdrag. De finner ut hvor okkupantene holder til, og rapporterer om russernes bevegelser. Noen steder har russerne flyktet fra stridsvognene, slik at partisanene kan overta våpnene de har etterlatt seg. I april blir Vlad instruktør - og offisiell leder av en rekognoseringsgruppe i den ukrainske hæren.

Når det blir høst, starter Ukraina en stor motoffensiv. De har fått nye våpen fra Europa, og er klare til å slå tilbake mot russerne. By etter by blir tatt over av ukrainerne. Soldatene finner massegraver med henrettede landsmenn. Nedskutte bygninger og lik i gatene. Vlad er med i avdelingene som driver rekognosering i flere av disse byene. I Balakleia, sør for Kharkiv, får Vlads avdeling i oppgave å gå fra hus til hus for å identifisere de siste russerne.

I midten av byen får de øye på fienden: Ti russiske soldater, en pansret Tigr-stridsvogn, en Ural-4320-lastebil og en Land Rover med en Z malt på døren.

De forstår at den russiske spesialstyrken har barrikadert seg i leilighetsbygget ved siden av. Vlad ringer opp kommandanten. Hva skal de gjøre? De bestemmer seg for å ta dem ut.
Først skyter de bensintanken på lastebilen med en rakettdreven granat (RPG), deretter angriper de Tigr og leilighetskomplekset i forvirringen som oppstår. Russerne ringer etter forsterkninger, og Vlad skjønner at russerne raskt blir mange flere enn dem. Vlad kjenner et dunk i brystet. Han er truffet av en kule i den skuddsikre vesten. Før han rekker å tenke, er han også truffet i hånden og deretter i skulderen. Han kjenner smerten stråle gjennom hånden. Utgangssåret er i håndleddet. Han kaster seg i sikkerhet for å sette på en tourniquet.

– Dessverre var det fienden som vant den kampen, og vi måtte trekke oss tilbake. Men de mistet tre biler og 15 menn. RPG’en traff også ammunisjonslageret deres. Det gjorde at de ikke lenge etter måtte trekke seg tilbake, sier Vlad i januar 2023.

Han er blitt ett år eldre. Om få måneder fyller han 30 år.

I dag har Ukraina tatt tilbake alle landsbyene rundt Kharkiv, men Vlad er fortsatt skadet. En metallskinne holder skulderen hans på plass og han har arr over hele brystpartiet. Likevel fortsetter Vlad å trene andre soldater. Han vil tilbake til fronten så raskt som overhode mulig.

Tilbake til teateret

Den siste helgen i august reiser Oleksandr tilbake til teatret. Han blir tatt imot som en helt. Garderobedamene kaster seg om halsen på ham og publikum gir stående applaus. Så snart han er ute av kostymet sitt, tar han på seg militæruniformen. Noe er annerledes. Det er som at han er to personer. Èn er skuespiller-Oleksandr, som har et teoretisk forhold til smerte. Den andre er soldat-Oleksandr, som kjenner frykten i magen.

– Nå forstår jeg hva det vil si å være ensom. Hvordan det er å være i mørket, hva frykt egentlig er, sier Oleksandr.

Han har også lært noe om kameratskap. Tidligere hang han bare med familien og andre skuespillere. Nå har han lært seg å legge livet sitt i hendene på folk som er annerledes enn ham selv.

– Vi må stole på hverandre. Tro på hverandre. Derfor kjenner vi navnene på partnerne, barnas bursdager og alles problemer. Èn person sitt problem er alles problem. Vi vet også hva det vil si å ha adrenalin. Hvordan det gjør deg gira og glad, før du blir veldig trist etterpå.

Frem til denne dagen i august, var Oleksandr ved frontlinjen i Kharkiv. Etter dette fikk han andre oppdrag, før han flyttet tilbake til Kyiv i november. Sønnen er blitt to år gammel, og han og moren bor fortsatt i Europa.

– Jeg er der ikke når sønnen min vokser opp. Det er det aller verste. Men jeg skjønner jo at det er noe jeg må ofre for friheten.

– Jeg har lært hva adrenalin er

Sarny, Vest-Ukraina, 9. januar 2023.

Anton gir oss en stor bamseklem utenfor byens sushikafe. Han har fått pistrete skjegg, men ser ellers ut som han gjorde ett år tidligere. Etter de første ukene i Kharkiv, ble alle kadettene flyttet til steder i Ukraina der de kunne gjøre ferdig utdannelsen sin. Deretter ble de satt i arbeid.

Anton jobber nå som radiooperatør i rakettforsvaret på grensen til Belarus. Sammen med resten av teamet, lokaliserer han innkommende raketter og uskadeliggjør dem. Det er en kompetanse som er svært nødvendig i krigen, så Anton har ikke tid til å ta permisjon. Men han holdt kontakten med daten på FaceTime, og senere den våren kom hun reisende til posisjonen for å møte ham. Slik ble de kjærester.

– Jeg ringer henne hver natt og vi prater sammen i mange timer. Det er viktig for min mentale helse. Hun snakker om ditt og datt, og plutselig føler jeg at alt er bra.

Anton håper at engelsken hans kan være nyttig for de ukrainske styrkene, og at han kanskje kan få jobbe politisk med Nato. Etter krigen vil han gå over til det sivile livet.

– Jeg har lært hva adrenalin er for noe. Hva krig egentlig betyr. Og vet du hva, jeg vil ikke tilbake til frontlinjen. Jeg drømmer om en IT-jobb og å starte en familie, og da kan jeg ikke drepe på dagtid. Hjernen min funker ikke slik.

Forsvarets forum vil fortsette å følge Oleksandr, Anton og Vlad gjennom krigen i Ukraina.