Heraldikken – et flagg - en nasjon

Heraldikken er en arv som må tas vare på og kunnskapen om den må fremdeles formidles. Det kan være behov for å minne om enkelte sider av heraldikken på denne dagen, 10. juni. 

Det er viktigere enn noen gang med et Europa i krig. Både for å vise kulturelle fellesskap og hevde nasjonale verdier.

Heraldikken oppstod opprinnelig på slagmarken på 1100-tallet for å skille venn fra fiende, og har utviklet seg til et systematisk våpen- og flaggvesen. Flaggets militære historie går lenger tilbake enn de heraldiske våpen, men omtales kanskje mindre.

I militærheraldikken brukes flere typer flaggsymboler. Av disse har vårt nasjonale flagg en særegent og viktig plass. Det identifiserer den nasjon våre militære styrker representerer, og som de vil kjempe for og forsvare om vi blir truet.

I 1905 fikk vi det rene norske flagg

Norge har tre nasjonale flagg. Disse betegnes handelsflagget (koffardi-flagget), statsflagget og orlogsflagget (krigsflagget). Handelsflagget er firskårent, og fremstår som landets nasjonalflagg.

Planen var å utvikle et eget orlogsflagg (krigsflagg). Det ble ikke gjennomført, og statsflagget og orlogsflagget er derfor like av utseende med splitt og tunge. Det er orlogsflagget som føres på festninger, fartøyer, i leire og ved militære anlegg.

Alle flagg har en forside og en bakside. Forsiden er den side man ser når duken står loddrett ut til høyre for flaggstangen. Har flagget retningsbestemte figurer skal de alltid peke innover mot stangen. Det betyr at de er speilvendte på flaggets bakside. Brukes nasjonalflagget som dekorasjon, må det skje med omtanke. Det må aldri brukes som dekke eller draperi (forheng). 

Unntatt herfra er begravelser og bisettelser, der flagget kan brukes som båreflagg. I vårt land skal det ikke gjengis tekst eller andre figurer på nasjonalflagget. Et unntak er militære faner. Flagget skal heller ikke gjengis i andre farger enn fastsatt eller være nedtonet. Det er både form og farger som identifiserer vår nasjon.

Krigens folkerett

Tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene gir beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter. 

Det er forbudt i en væpnet konflikt å misbruke med vilje andre internasjonalt anerkjente flagg eller militære emblemer, insignier eller uniformer til nøytrale eller andre stater som ikke er parter i konflikten.

Nasjonalflagget på uniform

Det norske nasjonalflagget bæres på uniformen uavhengig av folkegruppe eller bakgrunn. Det gir rettigheter og beskyttelse i henhold til våre egne og internasjonale lover. Det er viktig å ikke blande andre flagg på uniformen.

Forsvarets personell bærer det norske flagg på høyre arm. Det heraldisk riktige er imidlertid å bære nasjonalflagget på venstre arm slik som i Sverige og de fleste andre land. 

Vi eksponerer flaggets bakside. Men det var under krigen at norsk militært personell begynte å bære flagget på høyre arm, også de kongelige. 

Det er altså skapt en tradisjon man ønsker å beholde. Et annet forhold var at man plasserte avdelingsmerkene på venstre arm. I mange av de heraldiske våpnene var figurinnholdet retningsbestemt, og figurene måtte derfor speilvendes for å peke fremover om merkene ble plassert på høyre arm. 

Men dette heraldiske misforhold førte til at nasjonaltegnet i flere år vekselsvis ble plassert på høyre og venstre arm inntil det ble bestemt at flagget hadde sin faste plass på høyre arm.

Det militære flaggvesen omfatter som nevnt, flere typer flaggsymboler, herunder faner. Mange identifiserer den enkelte organisasjon. De bidrar til at den enkelte føler avdelingsstolthet og tilhørighet til sin enhet eller organisasjon.

Les også:

Heraldikken - vår immaterielle kulturarv

Vafler, snikmordere og sjøhester: Her er Forsvarets hjemmesnekra merker

Skapt i den mørke middelalder