Noe som ble skapt i den mørke middelalder er fortsatt styrende for grafisk formspråk i Forsvaret i moderne tid

Heraldikk kan defineres som læren om våpenmerker, deres utforming og bruk, og kan betegnes som både en vitenskapelig og en kunstnerisk disiplin og er uløselig knyttet til kunstnerisk, grafisk utforming og produksjon.

Heraldikk er kunnskap om et systematisk utviklet våpen- og flaggvesen, de grunnleggende regler for utforming av slike symboler, og evnen til å omsette denne kunnskap til kunstneriske og dekorative produkter. Heraldikk er en kombinasjon av eksakt vitenskap om våpenmerker, og kunsten å konstruere og forme dem.

Budbringere

Ordet heraldikk kommer fra «herold» som i middelalderen var betegnelsen på budbringere mellom fyrster, en slags ambassadører med oppgave å forhandle om fred mellom krigførende. Men det var ikke alltid man kriget, og disse herolder fikk i fredelige stunder ansvaret for å arrangere seremonier og turneringer. De ble til den grad eksperter på denne våpenkunst at den fikk navn etter dem; heraldikk.

Den 10. juni er valgt som heraldikkdagen fordi på denne dagen i 1128, ble Geoffrey av Anjou slått til ridder av sin svigerfar, Kong Henrik I (konge av England), og fikk et blått våpenskjold dekorert med seks gulløver.

Heraldikken slik vi kjenner den i dag, tok til på 1100-tallet. Den var en direkte følge av korstogene hvor Pave Urban II under det tredje korstog bestemte at korsfarere skulle bære et kors på bryst og skulder for å skille styrkene fra hverandre.

Korsene hadde forskjellige farger, rødt for franskmenn, hvitt for engelskmenn og grønt for flamlendere.

Æreskoder

Ut i fra korstogene fremsto grupperinger som var bundet sammen av æreskoder og våpenbrorskap. Dette ble grunnlaget til dagens heraldikk og ordenssystemer.

Ved at symboler ble differensierte, fremsto en nasjonal- og enhetsbevissthet hos korsfarerne, det vil si på samme måte som dagens militære heraldikk styrker avdelingstilhørighet og avdelingsmoral. I vårt land er derfor Forsvaret den største forvalter av heraldiske våpen. Men behovet for å fremheve enhetstanken og samhold er like gjeldende for andre organisasjoner, også sivile.

Riddere var på den tiden kledd i rustning med hjelm som skjulte ansiktet. På slagfeltet i nærkamper med støv, røyk og uoversiktlige forhold, var det umulig å kjenne hverandre igjen, og derved skjelne venner fra fiender. For å unngå å drepe eller skade sine allierte og nærmeste, begynte man å bruke kjennemerker på skjold, lansefane, kjortel og hestedekken. De krav man stilte til den tids kjennemerker om at de måtte være enkle og stilistiske i klare kontrastfarger, uttrykker heraldikkens grunnleggende innhold og vesen.

Det er utrolig at noe som ble skapt i den mørke middelalder, fortsatt er styrende for grafisk formspråk i moderne tid, ved at de i store trekk fortsatt er gyldige den dag i dag.

Det innebærer at man fortsatt baserer seg på et fåtall tinkturer (farger, metaller og pelsverk). Hovedfargene er sort, rødt, blått, og grønt. Enkelte andre farger brukes også i begrenset grad (eksempelvis purpur i Forsvaret).

I tillegg har man metallene gull og sølv som ofte erstattes av gult og hvitt når metaller ikke kan brukes. Fargede våpen skal primært sett brukes, men er det ikke mulig å gjengi farger, skal metaller gjengis som lyse flater og farger som mørke.

Ridderutrustningen

Våpnene fikk også en utvidet betydning. Våpenet representerte opprinnelig den enkelte person, men ble tatt i bruk av grupper, ikke bare slekten. Et slektsvåpen kunne også bli territorialt merke for de områder slekten eide. På den måten fremkom mange riks- og provinsvåpen. Andre våpen har blitt symboler for etater, organisasjoner, firmaer og så videre.

Et typisk eksempel på at et personlig våpen ble et symbol for en nasjon, er vårt eget riksvåpen. Opprinnelig var det et kongevåpen tatt i bruk på ridderutrustningen allerede på 1100-tallet.

Snorre Sturlason tenkte seg den norske konge Magnus Berrføtt i rød jakke med en løve på bryst og rygg, og på skjoldet. Eirik Magnussons store kongesegl fra 1289 viser han med kronet løve med øks på alle synlige deler på hans kamputstyr.

Øksen mener man skriver seg fra Magnus Erlingsson som levde 1161 til 1184, og et uttrykk for at han tok riket i len av Hellig Olav. Øksen kan være den som ga helgenkongen banesåret på Stiklestad, eller hans egen øks kalt «Hel». Kongens personlige våpen ble tatt i bruk som et symbol for vår nasjon i 1280, men først lovfestet i 1844. Riksvåpenet har skiftet form mange ganger, siste gang i 1991.

Symbolfiksert

I Norge har vi søkt å holde fast ved middelalderens strenge heraldiske uttrykksformer slik vi finner det i de fleste av våre fylkes- og kommunevåpen. Fram til 2018 godkjente kongen i statsråd deres våpen. Nå bestemmer de det selv. Det har ført til flere produkter av tvilsom heraldisk karakter.

Den militære heraldikk baserer seg på de heraldiske regler, men er litt mer fantasirik og symbolfiksert enn hva man finner innen øvrig statsheraldikk.

Generelt er norsk statsheraldikk lite tilpasset behovet for å identifisere den enkelte eier. Våpenfiguren i skjoldet identifiserer vedkommende eier like godt som den skrevne betegnelse. Dette grunnleggende krav i heraldikken brytes ved at en rekke statelige etater og institusjoner må føye sine navn til riksvåpenet for å tilkjennegi sin identitet.

Noen få etater markerer sin identitet med tilleggstegn, som eksempelvis. Politiet og Forsvaret.

Det er uforståelig at ikke tunge, ofte tradisjonsrike og seriøse organisasjoner, ikke oppfatter verdien av å fremstå under et heraldisk kjennetegn. Et heraldisk våpen gir inntrykk av en verdighet på en ganske annen måte enn en logo med sammenstilling av likegyldige figurer.

Forsvarets heraldiske våpen

Heraldisk våpen for landets forsvarsmakt med sine tradisjoner og betydning for landets historie og utvikling, må ha en viss karakter, verdighet og form.

Riksvåpenet identifiserer vår nasjon. Kronen over skjoldet er et allment symbol for statlig myndighet, og løven i våpenet var opprinnelig Kongens personlige kjennetegn som han førte på sin stridsutrustning. Nasjonalsymbolet identifiserer derfor ikke bare vårt land, men viser også Forsvarets tilknytting til sin øverste krigsherre.

Riksvåpenet alene identifiserer ikke Forsvaret, noe må komme i tillegg. Sverd er et gammelt symbol for militær virksomhet, og er en figur de fleste forbinder med militærmakt.

Bruk av tilleggstegn som tilkjennegir vedkommende eier, er en vanlig heraldisk løsning (embets- eller maktvåpen). Slike tilleggstegn kan plasseres flankerende, bak eller omkring et våpenskjold.

Oppreist sverd bak skjoldet er ingen god heraldisk løsning fordi kronen spiddes. To krysslagte sverd er derfor bedre. Flere sverd gir også uttrykk for Forsvarets mangfoldighet.

Angrep og forsvar

Kombinasjonen sverd og skjold fremstår som et visuelt uttrykk for Forsvarets grunnleggende prinsipper; angrep og forsvar. Sverdet er det offensive element, skjoldet er symbol for det defensive, beskyttende.

Heraldiske våpen innen samme organisasjon som Forsvaret, bør av estetiske og andre grunner ha samme utforming, slik man finner i enkelte andre land. Tradisjoner og historiske forhold har imidlertid ført til at i vårt land har våpen eller merker for fellesinstitusjoner, de tre forsvarsgrener (Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret) og Heimevernet, forskjellige utforminger.

I stor grad baserer form og karakter seg på tradisjoner som ble etablert i England under siste verdenskrig. De har nå lenge vært i bruk, og forskjellene er derfor akseptert.

Øvrige forhold er standardisert, eksempelvis kroneform og tinkturer.

I samsvar med Utenriksdepartementets bestemmelser fører Forsvarets merker rikskronen. Bestemmelsene angir at utforming av kronen eventuelt kan tilpasses motivet for øvrig, slik at det oppstår en harmonisk enhet. Kronene varierer derfor noe i Forsvarets merker uten at de har mistet sin karakteristiske form.

Forsvaret har standardiserte farger. Tinkturer som brukes i de heraldiske våpen er i samsvar med de fastlagte farger og gjeldene heraldiske regler. Et unntak er merkene i Luftforsvaret, som har to forskjellige blå farger i mange av sine våpen.

Politiets heraldiske våpen

Det heraldiske våpen for Politiet baserer seg på luetegn i metall, som ble innført da de fikk en ensartet politiuniform i 1935.

Symbolene var den gangen av betydning. Politiet har landsomfattende oppgaver, og er nasjonens ordensmakt.

Riksvåpenet identifiserer vår nasjon og er derfor emblemets sentrale element. Det har vært brukt av Politiet som luetegn fra 1878.

Riksvåpenet alene identifiserer ikke Politiet, noe må komme i tillegg. Bruk av tilleggstegn som tilkjennegir vedkommende eier, er en vanlig heraldisk løsning (embets- eller maktvåpen).

Slike tilleggstegn kan plasseres flankerende, bak eller omkring et våpenskjold. Fasces er et eldgammelt historisk symbol fra Romerriket, som internasjonalt oppfattes som uttrykk for myndighet og ordensmakt. Opprinnelig er det en bunt med pinner, som ble båret under opptog og seremonier. Her flankerer de riksvåpenet. Symbolsk kan det fortolkes som ordensmakten beskytter nasjonen.

Forklaring på emblemets bakgrunn er imidlertid mer uklart. Heraldisk kan man oppfatte figuren som en våpenkappe med greske kors i foret.

I begynnelsen av 90-tallet ble luetegnet, etter visse endringer, tatt i bruk som emblem for Politiet. I motsetning til metallutgaven fremstår det nå i farger.