Meninger
Norges sikkerhet på spill: Handler vi raskt nok?
Langtidsplanen kan ikke tilpasses ressursene man trodde var nødvendige i fjor.
TALE: Gardesjefen, oberstløytnant Henrik Hove, med julehilsen under Hans Majestet Kongens Gardes kirkeparade i Oslo domkirke.
Foto: Stian Lysberg Solum, NTB
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Russland kan innen kort tid nå sitt mål om å endre de vestlige sikkerhetsstrukturene. Om de lykkes setter de samfunnet vårt sikkerhetsmessig tilbake til en tid som ble preget av to verdenskriger. Usikkerheten vil være stor. Hverdagen vil føles utrygg.
En av metodene de bruker for å nå sitt mål er angrepskrigen i Ukraina. For å lykkes har de mobilisert store deler av sine ressurser. Selv om dette har en åpenbar høy risiko er den for det russiske lederskapet akseptabel. De har åpenbart forpliktet seg.
Norges respons: Er det nok, og er det i tide?
Norge har valgt å respondere på dette med konkrete tiltak innen de diplomatiske, økonomiske og militære domenene. Her hjemme er et av tiltakene et enstemmig stortingsvedtak av regjeringens forslag til ny langtidsplan.
Denne er ifølge regjeringen et historisk løft for Forsvaret og skal sikre trygghet for folk i Norge. Spørsmålet er imidlertid om satsingen skjer raskt nok og i tide. Har vi forpliktet oss på samme måte som våre naboer i øst?
Det ser ikke slik ut. Forsvarets forskningsinstitutt la forrige uke fram en analyse som viser at langtidsplanen allerede er underfinansiert med 78 milliarder. Mitt inntrykk er at dette er en best-case vurdering. Det reelle tallet er nok noe høyere.
Spesielt om man havner bakerst i investeringskøene. Skal man lykkes med å redusere avviket fra plan til handling til et minimum må statlige mekanismer innført for å holde Forsvaret i tøylene under nedbyggingen fjernes. Forsvarssjefen må få flere fullmakter. Man må ta høyere risiko. Er vi villige til det?
Det ser ikke slik ut. Selv med en fullskala angrepskrig i vårt nabolag skal det ene og det andre utredes, vurderes, analyseres, utredes, vurderes og analyseres. Til slutt havner det på et sted hvor det kan fattes beslutninger som i noen tilfeller og av ulike årsaker ikke fattes likevel.
Må vi gjøre det så tungvint?
Ved å gi forsvarssjefen videre fullmakter innenfor de kontrollmekanismene Stortinget har trukket opp for rapportering av langtidsplanens progresjon, vil vi få kortere og mer effektive beslutningssløyfer. Dette vil gi en marginalt økt risiko for enkelte bomkjøp. Er vi villige til å ta en slik risiko for å forsere en helt nødvendig opprustning?
Det ser ikke slik ut. Vi har en god langtidsplan i form av tiltakene, strukturene og de kapabilitetene den beskriver. Dette er i stor grad kjente størrelser basert på standarder og normer i Nato. Nå må vi spikke på dette, kutte hjørner og plastre på det Forsvaret vi har i dag.
For å dekke identifiserte gap mellom plan og virkelighet utredes det allerede alternativer for å oppnå samme effekt med alternative og billigere løsninger. Stramme driftsbudsjetter og pålagte effektiviseringstiltak opptar store deler av sjefenes hverdag. Hvorfor får og skaper vi ikke rom for å raskest mulig realisere langtidsplanen. Må vi virkelig gjøre det så tungvint?
Det ser slik ut. Vi kan imidlertid forplikte oss og vi kan handle raskere. Besluttsomheten og tempoet i vår støtte til Ukraina kan tjene som en inspirasjon. Vi kan om vi virkelig vil og må. Og skulle man tenkte at dette er å ta i litt for mye er det viktig å huske at forsvarssjefens fagmilitære råd og gjeldende langtidsplan hviler på forutsetningen om at den vestlige sikkerhetsstrukturen er lik den vi hadde på tidspunktene de ble utarbeidet.
De siste dagers utvikling tilsier at vi ikke kan ta dette for gitt. Det er en gryende erkjennelse at Europa raskt må ta et vesentlig større ansvar for sin egen sikkerhet. Dette gjelder også Norge.
Hva må gjøres nå?
I militær og sivil planlegging er det alltid lurt å ha en plan A og en plan B. Vår langtidsplan er et minimum for å ivareta plan A. Vi skylder oss selv å realisere den raskest mulig. Mener vi virkelig noe med aldri mere 9. april sier det seg egentlig i utgangspunktet selv.
Vi skylder de som kjempet på våre vegne å gjøre det vi kan. Hvis så har vi ingen tid å miste. Forsvaret må bruke all sin energi på å raskest bygge opp det som er besluttet.
Jeg er helt sikker på at samtlige militære sjefer har evne og vilje til å nå målene i langtidsplanene raskere enn det som er planlagt og om nødvendig øke ambisjonen.
Avvik mellom plan og virkelighet må kompenseres for. Langtidsplanen kan ikke tilpasses ressursene man trodde var nødvendige i fjor. Ressursene må kontinuerlig tilpasses langtidsplanen i en verden som utvikler seg. Først da kan vi si at vi har forpliktet oss.
Samfunnet må gjøre det samfunnet ikke gjorde før 9. april 1940. Alternativet er å håpe at det ikke skjer noe. Håp er ingen god plan.
