Meninger
Alt vi sier og gjør sammen med våre unge soldater inne til førstegangstjenesten, påvirker dem
Det er vanskelig å trene reelt på krig, men vi vet at den kan være brutal. Soldatene må få kjenne på ubehaget det kan medføre, så langt det er mulig å trene på. Men vi må være bevisst når vi trener på det.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
De første episodene av serien «Klar til strid» på NRK har gjort at temaet «soldatoppdragelse» har blitt satt på dagsorden. Dette merker jeg selv på egen arbeidsplass, hvor vi har hatt diskusjoner rundt temaet, i tillegg til at jeg smått har fulgt med i enkelte kommentarfelt på sosiale medier.
Personlig er jeg interessert i temaet og tror det er viktig at vi som utdanner soldater, og spesielt rekrutter, har et særlig søkelys på hvordan vi skal best mulig lykkes med soldatoppdragelsen.
I dette innlegget skriver jeg hovedsakelig om den daglige soldatoppdragelsen og utdanningen av rekrutter, altså de første ukene av de fleste soldaters forsvarskarriere. Det kan tenkes at noen av meningene også er relevant i utdanningen av soldater i tiden etter rekruttskolen.
Krigens krav
Vi må alltid huske at vi utdanner soldater for krig, og krigens krav må vi alltid ha i bakhodet. Det er viktig at vi forbereder våre soldater best mulig, slik at soldaten er rustet for å håndtere tøffe og krevende situasjoner han eller hun kan havne i. Jeg mener det er viktig at man på et eller annet tidspunkt blir satt i situasjoner som oppleves å være tung og krevende.
Major Aleksander Granberg skrev et fint debattinnlegg «Tydelighet og konsekvenser skaper robuste soldater» publisert i Forsvarets forum 9. januar 2023. Jeg er enig i mange av poengene i innlegget, men fremstillingen NRK gjør av rekruttperioden i serien gjør at jeg sitter igjen med et inntrykk om at vi kan finne andre og bedre måter på hvordan vi gjør det hardt for oss selv, og kan bli mer bevisst når vi bør utsette oss for slikt. Jeg ønsker på ingen måte å si at det jeg ser i serien er feil, for jeg synes mine kollegaer i nord gjør en god jobb.
Det blir til slutt levert gode resultater, men det finnes mange måter å komme fram til resultatet på. Vi kan alltid bli bedre. Det er også viktig å understreke at vi kun ser bruddstykker av hverdagen da det er klippet sammen til å bli en serie over et gitt antall episoder. Jeg ønsker uansett å si at jeg personlig ville hatt en noe annen fremgangsmåte og utøvd et annerledes lederskap. Det tenker jeg i dag og det tenkte jeg i 2017, da jeg selv jobbet på Setermoen leir og observerte enkelte offiserer og befal sitt lederskap helt i starten da dem fikk inn nye rekrutter.
Befalets forhold
Hvis vi skal utdanne best mulige rekrutter i løpet av rekruttskolen er jeg overbevist om at vi tidlig må oppnå en form for trygghet og tillit. Dette mener jeg er viktig for å oppnå et godt læringsmiljø. Jo tidligere vi klarer å gjøre flest mulig av soldatene mottakelig for læring vil de oppleve mestring som individ og et kollektiv, troppsfølelsen bygges og en meget god grunnmur kan legges. Vi må bygge stein på stein, gå ett skritt av gangen, bli litt bedre for hver gang. Hvis det tar for lang tid å oppnå dette vil det kunne slås sprekker i grunnmuren.
Et eksempel som kan sette en stopper for tilliten og tryggheten kan være uthenging av enkeltindivider. Man oppnår jo en effekt av å gjøre det, men jeg tror i mange tilfeller, og spesielt tidlig på en rekruttskole, at det finnes andre alternativer som er bedre.
En av måtene å oppnå denne tilliten på tror jeg kan være at man tidlig utviser tålmodighet og får soldatene til å forstå at befal og instruktører ønsker å gjøre dem best mulig. Den enkelte må føle seg sett og få den instruksjon og hjelp som trengs. Hvis vi lykkes kan dette bidra til et miljø hvor soldaten ikke er redd for å gjøre feil, og vi vil kunne oppnå trygge rammer hvor man har lagt et grunnlag for rask utvikling og mulighet for å skape en prestasjonskultur.
Som soldater må vi prestere. I en prestasjonskultur eller hos en vinnerskalle er det viktig å bruke energi på hva vi skal gjøre. Ved å kjefte og skrike på rekrutter som kanskje ikke har forutsetningene for å lykkes, kan man bremse fremgangen mot denne tankegangen, eller i verste fall oppnå det motsatte. Da begynner vi å være redd for konsekvensene og bruker energi på hva vi ikke skal gjøre.
Vi vet at flesteparten av dagens soldater er motiverte for å gjennomføre sin førstegangstjeneste. De møter opp med store forventninger, og det er viktig at vi på en eller annen måte oppfyller mange av dem. Med motiverte soldater tror jeg personlig at mye skriking og kjefting kan motvirke tryggheten og tilliten som jeg mener det er viktig å oppnå for å få soldaten til å ha lyst å bli god. Vi kan se til UD 1-1-1 (Ekserser, honnør- og vaktreglement for Hæren), som beskriver befalets forhold og som på mange måter beskriver hvordan jeg ønsker å bli oppfattet. Jeg mener det kan være tillitsbyggende for rekruttene hvis befalet blir oppfattet slik.
Befalets egen opptreden er grunnlaget for troppens holdning. Befalingsmannen skal være omhyggelig med sin person, kledsel og renslighet. Han skal alltid føre seg slik at han er et mønster for sine menn. Han skal vise godt humør under slit, ro under vanskeligheter, være stram, påpasselig og høflig mot overordnede og underordnede, aldri ta seg friheter som ikke er tillatt for troppen, og alltid ivareta sine menns tarv så langt tjenesten tillater det. De ordrer han gir, skal han kreve gjennomført uten pruting.
Et lederskap med mye fysiske konsekvenser tror jeg fungerer bedre på personell som ikke er like motivert. Da oppnår man en viss fremgang ved at man utfører pålagte oppgaver for å unngå straff, noe som kanskje var relevant før, da det var langt flere som gjennomførte førstegangstjenesten. Når det er sagt betyr ikke det at vi skal pakke våre soldater inn i bobleplast og stryke dem med hårene hele tiden. Det må stilles strenge krav, og kravene må følges opp. Vi må forberede soldatene på krig. Det er vanskelig å trene reelt på krig, men vi vet at den kan være brutal. Soldatene må få kjenne på ubehaget det kan medføre, så langt det er mulig å trene på. Men vi må være bevisst når vi trener på det.
Krav, oppfølging og konsekvenser
Mine soldater er en refleksjon av meg og min troppsstab. Vi vet at våre rekrutter kommer til å pushe grensene for å finne ut hva som er greit og ikke. Dette ligger i menneskets natur, og vi må ty til konsekvenser når det trås utenfor. Men hvilke konsekvenser og måten man gir dem på må være gjennomtenkt. Det må være en viss logikk bak konsekvensene man gir.
Vi kan for eksempel ikke si til troppen at «nå er vi for sent ute og vi har kjempedårlig tid», for deretter å ta dem ned i ferdigstilling og bedrive armhevninger. Da ville jeg heller forflyttet troppen hurtig til neste leksjon, for å senere sette troppen i situasjoner hvor man har knapt med tid. Da trener vi på å jobbe hurtig samtidig som vi viser dem at vi kan gjøre det ordentlig selv om vi har dårlig tid. Eller hvis troppen ikke har lagt materiellet fra seg etter militær standard, så kan man umiddelbart bruke tid på å forflytte personell og materiell, og gi en «prøv igjen». Da trener man spesifikt på det som ikke var godt nok.
På et senere tidspunkt er det viktig å følge opp den treningen man iverksatte og se til at troppen opprettholder standarden og de kravene man setter; et kontinuerlig arbeid som aldri må stoppe. Dette tror jeg at soldaten vil synes gir mening, og befalet, spesialisten eller offiseren har satt igjen et godt inntrykk fordi han eller hun utviser et ønske om at troppen skal bli så god som mulig, og at vedkommende oppfattes som streng, men rettferdig.
Jeg har selv som befalingsmann opplevd å lykkes med dette, spesielt de årene jeg jobbet i H.M. Kongens Gardes Drilltropp. Her ble det satt strenge krav, hyppig gitt konkrete og saklige tilbakemeldinger, og senere fulgt opp, hver dag. Jeg kan ikke huske å ha måtte skrike for å få dem til å etterleve kravene. I flere av årene jeg jobbet der synes jeg vi var flinke i soldatoppdragelsen, som resulterte i at soldatene fikk bygget en god karakter og fikk inn en god mentalitet som er overførbar til alt annet i Forsvaret og i livet senere.
Grunnmur
Soldatoppdragelse er noe vi bedriver hver dag, hele tiden. Når vi er rundt soldatene under rekruttskolen og i den videre tjeneste, påvirker vi dem i en eller annen retning, positivt eller negativt. Vi kan ikke velge når vi skal drive soldatoppdragelse eller ikke. Jeg har flere ganger hørt kollegaer i nåværende og tidligere avdelinger jeg har jobbet i, bruke det vide begrepet «holdninger» og si noe sånt som; «Nei, nå begynner troppen å bli slapp, vi må prioritere litt holdningsarbeid». Da mener jeg man ikke er bevisst nok at soldatoppdragelse er noe som skjer hele tiden.
Alt vi sier og gjør sammen med våre unge soldater inne til førstegangstjenesten påvirker dem. Oppdragelsen soldaten får i løpet av førstegangstjenesten vil kunne følge soldaten i lang tid, både som aktivt tjenestegjørende, senere i Heimevernet og ellers i livet.
Vi må tørre å være ærlig med hverandre og gi tilbakemeldinger. Være tøff nok til å kalle en spade for en spade. Litt kjeft hører med i løpet av en 12-18 måneders førstegangstjeneste. Pushups, knebøy og annen fysisk aktivitet i troppsrammen er viktig (og en forventning) at gjennomføres. Konsekvenser eller «straff» må også til, fordi vi ikke kan la ugrei oppførsel passere i det stille. Jeg tror at i en rekruttperiode på syv uker bør man være veldig bevisst når man utsetter soldatene for det mange ser på som stort press og ubehag. Det kan få liten eller motsatt effekt hvis vi ikke «treffer» med lederskapet vårt. Soldatene er veldig lett å påvirke i starten av en rekruttskole, både i positiv og negativ retning.
Hvis vi i løpet av rekruttperioden skal bygge en god grunnmur hos soldatene, mener jeg vi må være smart i måten vi varierer vårt lederskap. Vi må tørre å være oss selv, og vi må huske at det ikke bare er én måte å gjøre ting på. Selv om vi vet at vi blir gode av å gjøre det på den måten, mener jeg vi alltid må søke å bli bedre. I vår profesjon kan det i ytterste konsekvens være snakk om liv eller død. Da gjelder det å være best.
