Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Først og fremst ønsker jeg å takke både Fredrik Hoff og Lena Kvarving for deres svar på min første artikkel. Jeg ønsker å adressere noen av argumentene deres.
Hoff skriver: «Og all den tid et problem som seksuell trakassering fortsatt er en mye mer reell problemstilling enn wokeistisk konformitet, tror jeg det er lite konstruktivt å bli opphengt i sistnevnte.»
Kvarvig skriver: «...det er mange som tillater seg å mene noe om gender og årsakssammenhenger på manglende oppdragsløsning i organisasjonen – og som hovedregel mener de alltid at årsaken ligger utenfor dem selv.»
Her settes det et premiss at fokus på wokeismen ikke forebygger seksuell trakassering, og kan til og med gå på bekostning av forebygging av seksuell trakassering.
Sannheten er nettopp det motsatte. Wokeismen skaper hindrer for kunnskapsutvikling, eksempelvis ved ideologisk oppfatning av at alle kjønnsforskjeller er et resultat av sosialiseringsprosesser og kjønnsdiskriminering.
Les også: Oberstløytnant Lena Kvarving mener Forsvaret ikke kan bruke skattebetalernes penger til å lage et image de ikke lever opp til
Dermed stiller man feil spørsmål og opererer med feil teorier, og oppnår mye dårligere resultater på kjønnstematikk, eksempelvis forebygging av seksuell trakassering, enn man kunne forventet med all oppmerksomheten det får.
En falsk motsetning
Som jeg nevnte i mitt innledende innlegg, det er en falsk motsetning å stille sosialiseringsprosesser opp mot biologi. Konklusjonen fra arv og miljø- debatten som rullet etter NRK Hjernevask i 2010, var nettopp at det er lite hensiktsmessig å skape et skille mellom hva som skyldes natur og hva som skyldes kultur.
Svaret er både og.
Sosialiseringsprosesser er ikke en enkel enestående årsak, men kun en dimensjon, av et to-dimensjonal modell.
Les også: Forsvarsstabens genderrådgiver: - Dette er ikke et eksperiment
Ingen benekter sosialiseringsprosessers betydning. Problemet er genderrådgiverenes mangel på logisk koherens i deres argumenter og teorier. De sier at kjønn er både biologisk og sosialt, men når det kommer til å forstå kjønnsforskjeller i fred, krise og krig, analyserer de bare det sosiale aspektet.
En korrekt diagnose
Å analysere hvilke kjønnsforskjeller som eksisterer i seksuell psykologi, eksempelvis, handler ikke om å rettferdiggjøre at seksuell trakassering, utnyttelse og vold forekommer. Det handler om å gi en korrekt diagnose av problemet, slik at man kan finne en passende kur.
Hvis man er en genderrådgiver, frykter jeg at man kun tar i betraktning «sosialt konstruerte egenskaper og muligheter assosiert med det å være kvinne eller mann, og at disse er lært gjennom sosialiseringsprosesser …», og glemmer å ta i betraktning eksempelvis kjønnsforskjeller i psykologi, som er delvis bestemt av biologi.
Ansettelsen av genderrådgivere som har bakgrunn i sosiologi eller sosailantropologi, virker for meg som politisk posering...
Dette er bakgrunnen for at jeg mener det er uforsvarlig at Forsvaret ansetter «Genderrådgivere», som opererer ut ifra et ideologisk premiss om at kjønnsforskjeller er best forstått som sosialt konstruert, selv om vitenskapelig konsensus er at man ikke kan forstå kjønnsforskjeller kun via «gender».
De fører potensielt resten av Forsvaret bak lyset, ved å rapportere årsakssammenhenger som ikke eksisterer, eller unngår å oppdage årsakssammenhenger vi burde vite om.
Politisk posering
Ansettelsen av genderrådgivere som har bakgrunn i sosiologi eller sosailantropologi, virker for meg som politisk posering, og jeg har svært lite tro på at disse vil utgjøre noen reel forskjell med å redusere forekomsten av seksuell trakassering, utnyttelse og vold, eksempelvis.
Hvis Forsvaret oppriktig ønsker å effektivt å forebygge seksuell trakassering, burde det ansettes eller gis forskningsmidler til evolusjonspsykologer, som faktisk har teoretiseringen sin i orden på problematikken.
Om kjønnsdifferensierte krav
Hoff skriver: «Poenget er at det ikke er en konsekvens av en sterkt moralisert debatt, men basert på rasjonelle argumenter». De «rasjonelle» argumentene er ikke nødvendigvis så solide.
1. «Øker seleksjonsgrunnlaget betraktelig»
Dette er ikke et valid argument for kjønnsdifferensierte krav. Hvis du ønsker bredere seleksjonsgrunnlag, hvorfor ikke ha lavere kjønnsnøytrale krav?
2. «Mye forskning tyder på at mangfold er positivt for evnen til å løse oppdrag, i tillegg til at det hindrer gruppetenkning»
At kjønn blir en relevant målparameter for mangfold, og at det i seg selv skal være positivt for evnen til å løse oppdrag og hindre gruppetenkning, er ikke nødvendigvis et godt argument, som Palle Ydstebø påpeker i boken «Uniformitet eller mangfold» (2010):
«De tillegges en kvalitet utover sine individuelle kvaliteter. Dermed risikerer de for hele karrieren å være stigmatisert som representanter for sin gruppe, og ikke bare vurdert på bakgrunn av sine individuelle karakterer, slik som sine kolleger av hvite norske menn.»
3. «Positiv samfunnseffekt all den tid man ser på verneplikten som en demokratisk funksjon som bidrar til sivil kontroll og bygger forsvarsvilje blant befolkningen.»
Sivil kontroll bygges av militær profesjonalitet, ikke at man har lik representasjon av alle grupper med ulike typer identitetsmarkører. Forsvarsvilje bygges ikke av identitetspolitikk, som potensielt medfører en misnøye etter at man ikke lenger har «level playing field» (konkurrerer på like vilkår red. anm.).
Mange mennesker er opptatt av prosessuell rettferdighet, forstått som like muligheter og transparente kvalifikasjonskrav.
En konform kultur
Hoff skriver «… det norske samfunnet har en rekke sikringssystemer som gjør oss mindre utsatt for slike utviklingstrekk enn for eksempel USA.»
Jeg vil argumentere for at Norge ikke er så skjermet for ideologi som Hoff antar. Realiteten er at mennesker har en svært stor tilbøyelighet til konformitet, som Solomon Asch demonstrerte med sine berømte studier fra 1950-tallet.
Dette betyr at en liten intolerant minoritet kan forholdsvis enkelt styre samtalen på deres premisser, så lenge det ikke er store bekvemmeligheter for majoriteten innledningsvis. Hvis man ikke tenker Norge er en konform kultur, kan jeg varmt anbefale boken «Du skal lide for felleskapet – Hvordan norsk jantelov har ført til 800 000 innbyggere med sosial angst» av Mariam Ekelund (2021).
