Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I helgen publiserte Forsvarets Forum en kronikk av kadett Per Olav Lindberg som etter antall likes på Facebook å dømme traff en nerve blant forsvarsfolk.
I kronikken kritiserer Lindberg det han kaller wokeismen og problematiserer dens møte med Forsvaret i en tid hvor «meningsmangfold er mer relevant enn på lenge». Mens jeg prinsipielt sett deler synet om at politisk korrekthet ikke må få kneble meningsmangfoldet, opplever jeg forfatterens virkelighetsoppfatning av tilstanden i Forsvaret i dag som grovt adskilt fra mine egne observasjoner og erfaringer. I tillegg mener jeg noen av argumentene er gjenstand for logiske snarveier. Dermed ser jeg det som på sin plass med en replikk.
For ordens skyld vil jeg forsøke å oppsummere Lindbergs standpunkt og avklare hvor jeg er enig, før jeg legger frem dissensen.
Moralisering til besvær
Slik jeg leser Lindbergs kronikk, er poenget at wokeisme, gjennom moralisering og stigmatisering, fører til uheldig konformitet og en innsnevring av meningsmangfold. Videre mener han at det norske Forsvaret er offer for en slik utvikling, og mener tilsynelatende at det drives både selvsensur og fornuftshemmende moralisering internt i organisasjonen. Han later også til å mene at mangfoldsfremmende tiltak som for eksempel kjønnsdifferensierte krav er et symptom på nettopp dette.
Jeg er helt og holdent enig med forfatteren i at den moraliserende holdningen ytre-venstre «wokeister» gjerne inntar i politiske debatter er lite konstruktiv. Jeg er også, på lik linje med forfatteren, grunnleggende motstander av postmodernistisk identitetspolitikk som definerer mennesker ved deres identitetstrekk, heller enn hvilke egenskaper de har.
Å bekymre seg for økt grad av slik utvikling på sikt, er i mine øyne helt legitimt. Men her stopper også enigheten.
Uten forankring i virkeligheten
For når forfatteren antyder at dagens norske Forsvaret er offer for disse utviklingstrekkene, da mister etter min mening teorien forankring i virkeligheten. Forfatteren kaller Forsvaret en konform organisasjon, og antyder at det å stå fram med kontroversielle meninger for forsvarsansatte vil være skadelig for vedkomnes karriere.
Hvor er bevisene på at dette stemmer? Norge ligger jevnt over svært godt an på verdensindekser som måler korrupsjon, og Forsvarets personell- og vernepliktsenter har etter det jeg forstår gode, grundige disponeringsprosesser som følger det lovpålagte kvalifikasjonsprinsippet.
Kan det tenkes at det rett og slett er de mest dyktige som får de beste jobbene – og at de som blir sittende igjen rasjonaliserer nederlaget ved å konstruere falske narrativer om kvotering og vennetjenester?
Motbevis på hans egen hypotese
I samme tråd, vil jeg trekke frem det som for meg fremstår som en selvmotsigelse. Forfatteren hevder at wokeismens møte med Forsvaret har ført til et «snevert ytringsrom», og «selvsensurerende moralisme». «Bråkmakere», ifølge Lindberg, «settes i bås», «diskrediteres» og «ryddes unna». Om dette er tilfellet, hvorfor får da disse «bråkmakerne», som forfatteren referer til, stadig frontet meningene sine i de største forsvarsrelaterte mediene – for ikke å snakke om i riksdekkende debatter? Hvor er egentlig denne sensuren i praksis?
Min erfaring tilsier at Forsvaret og tilhørende plattformer er åpne for nesten alle typer ytringer, så lenge de ikke er åpenbart hatefulle eller sjikanerende. På et vis er Lindbergs kronikk i seg selv et motbevis på hans egen hypotese.
Mitt syn er at Forsvaret i dag er mer åpent for meningsmangfold, kritiske synspunkter og meningsbryting enn det noen gang har vært. Den situasjonen vi har i det norske Forsvaret i dag – hvor kadetter, så vel som grenaderer og spesialister, aktivt deltar i forsvarsdebatten i organisasjonsomspennende nettmedier – er etter hva jeg kan forstå ganske så unik i verdenshistorisk sammenheng.
Svært få andre land ville vel akseptert, enda mindre oppfordret, til den grad av deltakelse i ordskiftet som det norske Forsvaret dyrker. Mens Lindberg kaller det norske Forsvaret konformt, vil jeg driste meg til å hevde at det er blant de minst konforme militære organisasjoner som noen gang har eksistert.
Logisk snarvei
Når det så kommer til poenget om kjønnsdifferensierte krav, har jeg også her noe å utsette på logikken. Lindberg hevder at differensierte krav er en klar konsekvens av en moralisert debatt.
Jeg skjønner hvordan det intuitivt virker slik, men jeg mener argumentet faller sammen i møte med grundigere analyse. For til tross for den åpenbare ulempen ved å senke de fysiske kravene for kvinner, følger det også med seg fordeler.
For det første øker det seleksjonsgrunnlaget betraktelig, som i teorien vil føre til jevnt over bedre soldater på områder utover fysisk styrke. For det andre tyder mye forskning på at mangfold er positivt for evnen til å løse oppdrag, i tillegg til at det forhindrer gruppetenking.
For det tredje kan en argumentere for at det har en positiv samfunnseffekt all den tid man ser på verneplikten som en demokratisk funksjon som bidrar til sivil kontroll og bygger forsvarsvilje blant befolkningen
I kombinasjon danner disse tre fordelene et valid argument for hvorfor kjønnsdifferensierte krav kan være gunstig for operativ evne, spesielt i stillinger hvor fysisk styrke ikke er av ytterste viktighet. Jeg vil understreke at poenget mitt her ikke er at kjønnsdifferensierte krav nødvendigvis er riktig. Poenget er at det ikke er en konsekvens av en sterkt moralisert debatt, men basert på rasjonelle argumenter, og en mye mer nyansert sak enn det Lindberg fremstiller det som.
Lite konstruktivt fokus
Jeg hevder ikke at den kanselleringskulturen og konformitetsutviklingen som woke-ideologientypisk følger med seg ikke kan være skadelig for Forsvaret på sikt. Men jeg mener vi er langt unna det punktet i dag, og at det norske samfunnet har en rekke sikringssystemer som gjør oss mindre utsatt for slike utviklingstrekk enn for eksempel USA.
Videre tror jeg å vie for mye oppmerksomhet til motstand mot wokeismen, kan ha noen uheldige konsekvenser, i form av en deaktualisering av MOST- og likestillingsinnsatser. For selv om jeg har all grunn til å tro at Lindberg har gode intensjoner med sin kronikk, så resonnerer den nok også svært godt med de som faktisk mener at kvinner ikke har noe å gjøre i Forsvaret. Og all den tid et problem som seksuell trakassering fortsatt er en mye mer reell problemstilling enn wokeistisk konformitet, tror jeg det er lite konstruktiv å bli for opphengt i sistnevnte.
Ingen konsekvenser for meninger
Om du er uenig i at seksuell trakassering er en større utfordring enn konformitet i dagens Forsvar, vil jeg oppfordre deg til å ta en tur innom en av Forsvarets mange mannsdominerte avdelinger og lytte til den daglige smalltalken. Hvis du, etter å ha gjort dette, fortsatt er uenig med premisset, er din oppfatning av virkeligheten fullstendig adskilt fra min.
Et annet (riktignok anekdotisk) bevis, er at jeg selv flere ganger har bevitnet grove tilfeller av seksuell trakassering mot kvinnelige kollegaer, og også jobbet med en kvinne som følte seg tvunget til å slutte på bakgrunn av trakassering.
Ingen jeg kjenner har fått konsekvenser, langt mindre blitt presset ut av Forsvaret, for å stå frem med meninger. Jeg håper ikke dette innlegget oppleves moraliserende overfor Lindbergs kronikk. Innlegget har kun hatt til hensikt å skape nyanser i en debatt som stort sett er alt for polarisert. Det er i min verden en absurditet at toleranse og ytringsmangfold ikke skal kunne være forenelig.
