Meninger

SELVSENSUR: I inntoget av ny kald krig, er det ikke tid for selvsensurerende moralisme, skriver kadett Per Olav Lindberg.
SELVSENSUR: I inntoget av ny kald krig, er det ikke tid for selvsensurerende moralisme, skriver kadett Per Olav Lindberg.

Når wokeismen treffer Forsvaret

I inntoget av ny kald krig, er det ikke tid for selvsensurerende moralisme.

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Woke-ideologi er en kjernekomponent av den pågående kulturkrigen i USA som har ført til en bekymringsverdig grad av politisk polarisering. Norge og Forsvaret er ikke upåvirket av den nye «puritanismen» som wokeismen medbringer.

Det jeg ønsker å adressere er hvordan wokeismen over tid har påvirket akademia, offentlig ordskifte og politikk med en form for moralisme – som i sin tur Forsvaret ikke har kommet upåvirket unna.

Problemet oppstår når mangfold skal eksisterer i alle domener, utenom mangfold av synspunkter.

Moralisering av debatter om kjønn, mangfold og klima har skapt et snevert ytringsrom, som ikke er positivt for en allerede konform norsk kultur.

Samfunnet skal betale

I inntoget av ny kald krig, er det ikke tid for selvsensurerende moralisme.

Hvis ideologi skal sette begrensinger på tillatte meninger, kommer samfunnet til å betale «skyggekostnader». I inntoget av ny kald krig, er det ikke tid for selvsensurerende moralisme. Ytingsrom og meningsmangfold er mer relevant enn på lenge.

Man kan føre et godt argument for at demokratiske staters største fortrinn inn i den nye kalde krigen, er nettopp toleransen for meningsmangfold.

Selv om wokeismen ideologisk stammer fra en minoritet på ytre venstresiden og som regel representerer små interessegrupper, er det en realitet at flere universiteter i Vest-Europa og USA preges av kanselleringskultur, at woke ideer blant annet blitt en del av amerikansk utenrikspolitikk.

Wokeismen kjennetegnes av kritisk raseteori, og identitetspolitikk, radikal kjønnsideologi, insistering på like utfall fremfor like muligheter, og moralisering av miljø og immigrasjonsdebatt.

Mesteparten av dette er politikk som ikke angår Forsvaret, men noe gjør det.

Kvinneandelen i Forsvaret

Et eksempel på en moralisert debatt er tiltak for å fremme kvinneandelen i Forsvaret. En skulle tenke det er unødvendig å diskutere om rekruttering skal baseres på meritokrati og likestilling eller ei.

Likevel har Forsvaret fortsatt kjønnsdifferensierte fysiske krav og praktiserer positiv diskriminering. Er det slik at fysisk kapasitet ikke er relevant i moderne krigføring? Nei.

USA og flere andre Nato-land har gått bort ifra kjønnsdifferensierte krav, men i et konformt norsk samfunn er det få som vil stikke hodet ut i en slik betent debatt, utenom en og annen bråkmaker.

Les også: At vi vil ha flere kvinner i Forsvarets spisse ende er helt ok, men da må vi også akseptere at stridsevnen faller, skriver Harald Høiback

Ved å diskreditere personen gjør man felleskapet en stedfortredende tjeneste ved å skjerme dem fra bryet med å vurdere argumentene de kommer med.

Bråkmakerne er få, og kan derav enkelt settes i bås og bli insinuere at man har skjulte motiver eller regressive holdninger.

Ved å diskreditere personen gjør man felleskapet en stedfortredende tjeneste ved å skjerme dem fra bryet med å vurdere argumentene de kommer med.

Fornøyde klapper man hverandre på skuldrene for at man har ryddet unna enda en til bakstreversk dissenter som ikke var på bølgelengde med den nye trenden som passet våre moralske smaksløker.

Kanselleringskultur

Wokeismen i akademia er heller ikke irrelevant for Forsvaret. Kanselleringskultur i akademia har sine røtter helt tilbake til 1970-tallet hvor et helt fagfelt «sosiobiologi» ble kansellert av ‘liberale’ akademikere.

Siden den gang har særlig kjønnstematikk vært i stor grad preget av en ideologisk puritanisme. I 2010 publiserte NRK dokumentarserien «Hjernevask» hvor komiker og sosiolog Harald Eia adresserte den ideologiske slagsiden som hadde dannet seg.

Det var et pinlig øyeblikk for deltagende norske kjønnsforskere og sosiologer som underskrev sosialkonstruktivistisk forståelse av kjønn. Man skulle tro at kjønnsforskere og sosiologer korrigerer seg etter noen påpeker hull i deres teorier, men det ser ikke ut til å være tilfellet.

Faktisk har sosialkonstruktivistisk kjønnsteori, typisk fremmet av kjønnsforskere og sosialantroploger, nå blitt integrert i Nordic Centre for Gender in Military Operations (NCGM) i Stockholm, som har ansvaret for å utdanne Forsvarets nye genderrådgivere og sørge for at kjønnsperspektivet er en integrert del av militære organisasjoner og operasjoner.

Det er alvorlige problemer

Seksuell trakassering og vold mot kvinner både i fred, krise og krig er alvorlige problemer, og man bør benytte akademisk ekspertise basert på de beste tilgjengelige verktøyene. Det er derfor bekymringsverdig at det fortsatt legges til grunn en ideologisk forståelse om at kjønnsforskjeller er sosialt konstruert i NCGM.

Dette ser ikke ut til å være et stort problem, men en enkel logisk brist kan ha store følgekonsekvenser.

Overgangen fra å snakke om kjønn og over til det sosialt konstruerte «gender», som fageksperter mener er en falsk dikotomi, medfører en manglende forståelse av seksuell konflikt og kunnskapsutviklingen blir mye dårligere enn man kunne ventet.

Eksempelvis fortsetter tilsynelatende ideen om at voldtekt og seksuell trakassering utelukkende handler om makt og ikke sex, selv om Harvard-professor Steven Pinker kunne skrive allerede i 2002 i boken The Blank Slate:

I believe that the rape-is-not-about-sex doctrine will go down in history as an example of extraordinary popular delusions and the madness of crowds. It is preposterous on the face of it, does not deserve its sanctity, is contradicted by a mass of evidence, and is getting in the way of the only morally relevant goal surrounding rape, the effort to stamp it out.

Motstand mot kjønnsperspektiv

I kronikken «Likestilling og kjønnsperspektiv latterligjøres» tar Lena Kvarving, som nå jobber i NCGM, opp motstand i Forsvaret mot kjønnsperspektiv.

Man kan antagelig legitimt kritisere organisasjonens motstand, men jeg tror Kvarving kunne fått mye bedre innpass om det av NCGM ble gjort et ærlig forsøk på interdisiplinær forståelse av kjønnstematikk, fremfor en snevert sosialkonstruktivistisk tilnærming som har liten akademisk kredibilitet.

Det finnes mer enn postmoderne feministisk teori fra Judith Butler og Simone de Beauvoir. Som en god start på interdisiplinær forståelse av seksuell konflikt, kan jeg eksempelvis anbefale bøkene When Men Behave Badly (2021) av evolusjonspsykologen David Buss, Whos Afraid of Charles Darwin? Debating Feminism and Evolutionary Theory (2005) av filosofen Greit Vandermassen, og publikasjonene til «Sexual Conflicts Research Group», ledet av professor Leif Kennair ved NTNU.

Hvor det ble av meningsmangfoldet og kreativiteten?

Svaret er at meningsmangfold dør i det moralisering verdsettes mer enn saklig debatt, og samfunnet er likegyldig til at dissentere kanselleres.

Er wokeismen mangfolds-ideologi kanskje meningsmangfoldet største trussel?

Powered by Labrador CMS