Svekker stridsevnen

Vi nordmenn verdsetter gode idrettsprestasjoner. Vi er selvfølgelig mest opptatt av norske topplasseringer, men enkelte av oss registrerte også at den polske langrennsløper Justyna Kowalczyk i 2015 utførte den bragd å bli nummer 71 totalt i Vasaloppet. Det var kun 70 topptrente menn som tilbakela de 90 kilometerne raskere enn henne. Den forrige bestenoteringen av en kvinne var nummer 91. Grunnen til at slikt blir notert er selvfølgelig at kvinner og menn har ulike fysiske forutsetninger for kraftkrevende utholdenhetsidrett. At Kowalczyk ble 71 var altså langt mer rapporteringsverdig enn hvem som ble nummer 70.  

Stridsevne. Væpnet strid og kamphandlinger kan også være en særdeles kraftkrevende utholdenhetsaktivitet. Det kan kreve sin mann å skyte seg ut av et flere timer langt bakhold. En kampavdelings stridsevne vil derfor synke om man rekrutterer veltrente kvinner på bekostning av veltrente menn. Som vi så med Kowalczyk finnes det opplagt noen kvinner som er bedre i kraftkrevende utholdenhetsaktivitet enn de fleste menn, men de fleste kvinner er det ikke. 

Om vi hadde holdt oss til idretten er påstander om at menn generelt har bedre fysiske forutsetninger for kraftkrevende og utholdende aktivitet enn kvinner så lite kontroversielle at folk ikke forstår diskusjonen. Ingen foreslår å erstatte Petter Northug med Marit Bjørgen på herrelaget i staffet, nærmest uansett hvor dårlig form han er i. 

På mange områder blir Forsvaret opplagt bedre av flere kvinner, men på det viktigste området blir vi det ikke.

I Forsvaret derimot, hvor utfallet av kampen ikke bestemmer fargen på medaljene, men om hvorvidt du lever eller dør, stilles det spørsmål ved relevansen av kvinner og menns ulike fysiske forutsetninger. Og det har ingen ting med krigens krav eller menneskekroppen å gjøre. Det som gjør at man i forsvarssektoren bestrider det banale, er knyttet til noe jeg i all beskjedenhet har kalt Høibacks gratisteorem. Teoremet går ut på at alle våre verdier tilsynelatende er gratis. Siden vi ønsker at noe skal være slik eller så, er det ytterst positivt at det alltid viser seg at det faktisk er slik også.  

Ønsketenkning. I Norge er vi for likestilling i samfunnet. Det er jeg også. Og jaggu viser ikke den holdningen å lønne seg også. Som argumentert for over, tviler jeg imidlertid på at det er tilfellet. Dette er ønsketenkning. På mange områder blir Forsvaret opplagt bedre av flere kvinner, men på det viktigste området blir vi det ikke. Men vi innbiller oss likevel at det er slik det er. Våre verdier knyttet til at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter fremstår derfor helt gratis. Det koster oss ingenting å mene det, fordi naturen er så viselig anlagt at når vi henger hjelm og splintsikker vest på kvinnekroppen yter den like godt som mannskroppen, altså i motsetning til hva tilfellet er når de står på langrennsski.

Noen ganger ønsker vi at forholdene er annerledes enn det naturen har lagt opp til. Mitt filosofiske poeng er imidlertid at vi må være åpne om alle sider ved slike mangfoldsspørsmål, og vi må stille det samme kravet til argumentativ redelighet her som andre steder. Eller rettere sagt, vi må stille enda strengere krav her, der det i bunn og grunn handler om liv og død og rikets sikkerhet. At vi vil ha flere kvinner i Forsvarets spisse ende er helt ok, men da må vi også akseptere at stridsevnen faller. Og vi må tørre å si at det er en pris vi er villige til å betale. Så viktig synes vi faktisk like rettigheter er i dette landet. 

At vi vil ha flere kvinner i Forsvarets spisse ende er helt ok, men da må vi også akseptere at stridsevnen faller

 
Lite forskning. Om noen kjønnsforskere har orket å lese helt hit, vil de på dette tidspunktet i kronikken sikkert rope et euforisk Gotcha! For hva vet vel jeg om den forskning som foregår om kjønn og militærmakt? Ikke mye, men nok til å savne forskningsresultater som viser at det er lite lurt å ha kvinner i stridende avdelinger. Jeg savner (mer) synlig uenighet. Det leder meg til siste punkt.

For folk som ikke tilhører feltet virker akademikere som spesielt kverulerende og kranglevorne folk. Faglig uenighet er imidlertid ikke en uheldig side ved den akademiske virksomheten, men den viktigste motoren for intellektuelt arbeid overhode. Uten kritikk vil også akademikere bli mest opptatt av å kjæle med sine egne teddybjørner. Som tidligere styreleder i Forskningsrådet Ingvild Myhre uttalte i et intervju i bladet Forskning i 2011: «Det er dette jeg alltid har likt så godt med den akademiske verdenen. At man har lov til å være uenig – at det faktisk er en drivkraft!»

Følger strømmen. Når det gjelder forskning på kvinner og kampkraft er det lite, så langt jeg kan skjønne, som er gjort for å øke denne uenigheten, altså med den hensikt å gjøre oss klokere. Den pågående utdanningsreformen i Forsvaret drar oss i samme uheldige retning, ved å gjøre forskningsmiljøene så små og strømlinjeformet at det ikke lengre er noen å være uenige med på et faglig solid grunnlag.

Enighet er politisk behagelig, men det er ingen akademisk drivkraft i det

 Jeg har selv fått æren av å få avslag om prosjektmidler fra Forsvarsdepartementet (FD), og begrunnelsen var knyttet til at støtteverdige prosjekter skal: «levere raske effekter opp mot implementering av iverksatt politikk, eller understøtte utforming av ny politikk.» Prosjektet mitt var sikkert pill råttent uansett, men om forskning og utvikling koker ned til å levere raske effekter opp mot implementering av iverksatt politikk, er jeg redd FD får nøyaktig det de ber om. Til skade for oss alle.

Enighet er politisk behagelig, men det er ingen akademisk drivkraft i det. Manglende kunnskap har en egen evne til å straffe seg, det gjelder både i langrenn og i krig, spesielt sistnevnte.

​Oberstløytnant Harald Høiback har medvirket til en rekke bøker, blant andre «Forsvaret - Et kritisk blikk fra innsiden»