Lenas kamp

Hun måtte tidlig bli voksen, og ta ansvar for livet sitt selv.

For Lena Kvarving har det vært en oppvekst preget av usikkerhet.

– Livet er jo ikke rettferdig, sier hun selv om hun på mange måter anser seg som privilegert.

Av hensyn til andre vil hun ikke snakke mer konkret om oppveksten, men det hun kan snakke mer om, er hvordan utryggheten har gitt henne viktige egenskaper. Det har gjort henne god til å lese rom og mennesker rundt seg. Det har gjort henne oppmerksom på maktstrukturer og lært henne å stole på egen intuisjon. Hun tar det med seg i jobben hver dag: sin bakgrunn og erfaring i kampen for andres trygghet.

– Jeg har blitt møtt med mange historier og selv opplevd mange situasjoner som gjør meg bevisst på ting.

Kvarving snakker spesielt om skjevheter og maktmisbruk knyttet til kjønn. Det er mange som bærer på historier fra tjenesten sin som aldri kommer frem. Som ung gjorde hun selv hva hun kunne for å skjule hvordan hun egentlig hadde det gjennom å være flink på skolen og i idrett.

– Jeg lærte at et smil ofte ga et smil tilbake – og det trengte jeg.

Ni resolusjoner og fire handlingsplaner

Det er det samme smilet som trenger gjennom Zoom-vinduet, fra Drøbak, i Korona-Norge 2021. Det er en ganske annerledes tilværelse fra det hun har hatt de siste årene. Hovedsakelig har 50-åringen vært senior stabsoffiser med ansvar for mangfold, likestilling og gender-perspektiv. Mange oppdrag har vært internasjonalt.

– Jeg har alltid reist mye. Snakket om tematikken jeg er opptatt av, og som er viktig for likeverdet. Og det savner jeg. For jeg kommer alltid gladere og klokere hjem igjen. Du får så mye igjen når du gir av deg selv. Det å treffe mennesker, skape relasjoner og bygge fellesskap gjennom opplevelser, det er det som gjør at jeg aldri har angret på en reise.

De siste årene har hun jobbet med å implementere kjønnsperspektiv i militære operasjoner og i den militære organisasjonen. FN satte oppfølging av kvinner, fred og sikkerhet på sin agenda i år 2000. Det er 21 år, 9 resolusjoner og 4 nasjonale handlingsplaner siden. Kvarving har fulgt opp og snakket mye om kjønn og likestilling, skapt dialog og formidlet kunnskap om det som kalles «genderperspektiv» internasjonalt. Hun har reist rundt i verden for å snakke om dette – Colombia, Balkan, Ukraina, Filippinene, USA, Japan, Kina, Baltikum. Men selv opplever hun at det er det internasjonale militære samfunnet som har vært mest opptatt av kompetansen hennes. Her hjemme mener hun at det fremdeles må jobbes med å ha oppmerksomhet på det som burde være selvsagt.

– I utlandet vil de gjerne høre om våre nasjonale erfaringer, og der har jeg har vært åpen om at mine egne erfaringer ikke bare er positive. Jeg tror det gir troverdighet, forteller hun.

– Det er ingen quick fix, det må jobbes systematisk, mener Kvarving.

Nærmere bestemt gjennom endring av organisasjonskultur.

Les også: Portrett med Sofie Nystrøm: Den nye sjefen for Nasjonal sikkerhetsmyndighet vet at hun blir fulgt med på, og at veien mot lederstillingene hadde vært enklere om hun var mann.

Norges rykte

– Mange tror det bare er å se til Norge, og så vet man hvordan det skal gjøres. Vi har jo et rykte som land som er god på likestilling. Et samfunn som er veldig egalitært. Og vi scorer godt på alle sånne undersøkelser om hvor godt man har det som kvinne. Men andre land utvikler seg de også, påpeker hun.

– Og vi ligger bare sånn midt på treet på en del statistikk i Nato. Vi har kanskje en tendens i Norge til å ta det for gitt at vi er et slags «forbilde på likestilling». Men det å se endringene som skjer i verden på det politiske planet og snakke om det ute, være en del av den bevegelsen, er veldig inspirerende. Jeg får flere invitasjoner fra internasjonale aktører til å snakke om kjønnsperspektiv, mangfold og likestilling enn jeg får av min egen organisasjon, for å si det slik.

Hun tror det handler om at vi har mangel på kompetanse her hjemme.

– Mange synes kanskje man burde kunne det fra før, og da adresserer man det heller ikke, det vil jo avsløre uvitenheten. Andre tror det ligger i ryggmargen, at dette er noe vi kan automatisk, fordi vi er norske, og da er nok terskelen høyere for å si at man trenger å lære mer om det, tror hun. At man kanskje heller lar være å ta tak i det.

– Men skal du lære noe, må du ut av komfortsonen din før du kan bli trygg i din nye kunnskap. Og den reisen må du jo velge å ta. Du må være villig til å lære, til å si at «her har jeg sovet i timen». Og vi som organisasjon må lage den reisen så trygg og god som mulig gjennom å skape gode læringsmuligheter. Det er jo mange som ikke engang vet hva de ikke vet – de har en slags kompetanseblindsone.

Andre kaller det å være privilegert.

Les også: Portrett med Geir Aker - fenriken fra «Kompani Lauritzen»: Geir Aker stal showet som befal i «Kompani Lauritzen». Men heime vil han helst vere ein ukul pappa.

Et større ansvar

Kvarving er opptatt av at Forsvaret har et større ansvar når det kommer til kjønn, likestilling, krig og konflikt.

Disse ideene henger tross alt i hop:

– Vi må ha et kjønnsperspektiv, fordi vi vet at krig og konflikt påvirker kvinner, menn, gutter og jenter ulikt. Vi vet at likestilte samfunn har mindre konflikter. Vi vet at vi må jobbe både med forebygging av overgrep, at kvinner spesielt trenger beskyttelse. Men vi vet også at vi må jobbe for at kvinner får bestemme om sin egen fremtid når ulike avtaler blir gjort i fredsarbeid, i krig og konflikt.

– I Forsvaret foretrekker mange å jobbe med det de kan, mange er konservative og ikke så endringsvillige. I en organisasjon som Forsvaret er det fortsatt det hypermaskuline og det som sees på som maskulint, som har status. Det er det som gis definisjonsmakt i organisasjonen. Da blir det å jobbe med kjønnsperspektiv nesten en motsats til det som gir status. Det er ikke tøft blant «gutta» å jobbe med det – og det hemmer utviklingen. Det er jo til og med forsket på at idealet av den norske offiseren og soldaten beskrives noe sånn som den store, sterke, spreke lysluggen, skigåeren med ryggsekk og «med stål i ben og armer».

Man kan lett se for seg en nazi-propagandaplakat fra 40-tallet av denne beskrivelsen, men Kvarving er tydelig på at det finnes visse idealer i Forsvaret som kan virke litt utdaterte for «hvermannsen» i dag. I popkulturen leker jo menn seg med feminin estetikk, og omsorgsrollen har blitt viktigere for fedre i familien. Og selv om omsorg også er en verdi i seleksjon av militært personell, mener hun at det fremdeles er de maskuline egenskapene som råder, og som bidrar til at organisasjonen nedprioriterer kjønnsperspektiv. Man skal være litt «maskin».

8. mars-talen

Kvarving adresserte problemet i sin 8. mars-tale hos Oslo Militære Samfund i år.

Den fikk reaksjoner. Hun ble kontakta av mange kvinner både internt i organisasjonen og eksternt i ettertid. Det ble fortalt mange historier. Det kom massiv støtte. Noen uttrykte stolthet over at de selv jobbet med temaet etter å ha hørt talen. Men hun har hørt svært lite fra sine mannlige kolleger.

– Én kommenterte på nett at dette var det største «vissvasset» han hadde sett, og at jeg måtte ha fått «gender» på hjernen. At jeg har fått det på hjernen, kan han ha rett i, sier Kvarving og ler:

Har man først begynt å se verden gjennom ulike perspektiver, som med et maktkritisk blikk eller gjennom et kjønnsperspektiv, maktperspektiv, ja, så er det vanskelig å prøve å late som at det ikke er ulikheter i verden.

Men i Forsvarsstaben opplevde Kvarving at arbeidet hennes ble oppfattet som hennes agenda og ikke Forsvarets, og hun flyttet til Forsvarets høgskole. Da ble hun også hentet inn til Osse for å jobbe som seniorrådgiver på gender i det politiske og militære domenet der noen måneder.

– Forsvarets høgskole har jo egentlig fått i oppdrag å ha et fagmiljø på dette temaet, men det finnes ikke. Mange av kollegene mine i Forsvaret identifiser seg nok stort sett med verdiene jeg jobber for, men å ta rollen som den som jobber for mangfold, likestilling og kjønnsperspektiv, ja det sitter nok lenger inne. Det er nok fordi det koster for mye. Så da velger man å ikke være i «opposisjon» til den rådende kulturen. Man vil ikke ta en rolle som kan være litt kontroversiell og kanskje miste den statusen man eventuelt har opparbeidet seg, men heller sikre sitt neste opprykk, forteller Kvarving.

Hun mener det private næringslivet ofte er flinkere til å sette kjønn og likestilling på agendaen.

– De kaster seg rundt og får ting til å skje litt raskere. De har forstått at mangfold også er viktig for å holde på kunder.

Jeg mener jo at Forsvaret ikke kan bruke skattebetalernes penger på å lage et image vi egentlig ikke lever opp til.

Vi har nydelige reklamefilmer for å styrke imaget vårt:

«For alt vi har. Og alt vi er».

Men vi løser ikke oppdragene vi har fått på dette området.

Andre offentlige instanser, som Nav kunne muligens også fått bedre omdømme om de også hadde hatt råd til å drive «branding» på den måten vi gjør.

Fortsatt er det mye Forsvaret ikke har fått til, men som man fortsetter å opprettholde et inntrykk av.

– Vi har rett og slett stagnert, mens allierte som vi tenker ikke nødvendigvis er på vårt nivå, som et noe mer konservativt US Navy, for eksempel, arrangerer jevnlige faglige arrangement på høyt nivå og er lenger foran på flere områder når det gjelder fagutvikling, forskning, planer og programmer på gender.

Mener ledelsen slipper unna

Derfor skrev Kvarving like så godt en doktorgrad om det. For å finne ut av hva som er årsakene til at Forsvaret ikke løser oppdragene. Avdekket kulturelle, strukturelle og funksjonelle faktorer som bidrar til at målene ikke nås.

– Det er derfor jeg sier Forsvarets ledelse slipper unna. Fordi de velger det bort, og det får ingen konsekvenser. Jeg vil påstå at vi ikke har noen kultur for ansvarliggjøring.

Hvis du ikke har forstått det ennå, så er Lena Kvarving en sånn type som ikke er redd for å si ifra når hun mener at det trengs. Hun er ikke redd for den vanskelige samtalen, akkurat.

– Selv når jeg vet det krever mye av meg, så føler jeg ansvar. Noen må jo gjøre det. Og noen ganger må det bli meg. Og samvittigheten gjør at jeg ikke klarer å la være.

Mange ganger lønner det seg også å ta den vanskelige samtalen, mener hun. Det kommer som regel alltid noen etterpå og hvisker til henne at de var enige.

– Så lenge mannekroppen er selve symbolet på det maskuline, det som Forsvarets kultur idealiserer og gir verdi, så stiller jo kvinnene med dårligere kort fra første stund. Dette gjelder jo også menn som ikke passer inn i stereotypien. Dette er det også gjort mye spennende forskning på.

Ingen korps og ballonger

Hun trekker frem eksemplet om «Solveig Lystad – usynlig i krig og fred», boken som pensjonerte oberst Britt Brestrup har skrevet om moren til en kollega av henne. Moren jobbet for motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

– Ja, fy fader, det var ikke noe korps og ballonger da de kvinnene kom hjem fra Ravensbruck. Brestrup skriver at til og med så sent som på 80-tallet fikk Solveig ikke lov til å gå i parade for dem som hadde jobbet for hjemmefronten, for dem som hadde overlevd tortur og arbeidsleirer, fordi paraden bare skulle være for mennene.

Det er ikke første, og helt sikkert ikke siste gang, kvinnenes historie og offer undergraves av de med mer makt. Det vet Kvarving. Som hun selv sier: Livet er jo ikke rettferdig. Det har livet tross alt lært henne.

– Den usynliggjøringen som er basert på kjønn, er ikke bare feil, den er stygg.

***

Etter dette intervjuet ble Lena Kvarving invitert til en samtale med forsvarsledelsen.

– Det virker som om det gikk bra, skriver hun til Forsvarets forum.

– Så bra at nå har Forsvaret bestemt at det skal opprettes åtte nye fulltids gender-rådgiver-stillinger i Forsvaret fra 2022. Så det nytter å si fra.

Forsvarsledelsen er blitt forelagt kritikken til Lena Kvarving gjennom Forsvarets kommunikasjonsenhet, men ønsker ikke å gi tilsvar.