Forsvaret bør erkjenne at det dreier seg om en ukultur

De virker å være på hæla og det kommer stadig vekk kronikker fra dem. Men de klarer definitivt ikke å holde tritt med alle kronikkene og innleggene som er kritiske til hvordan de (ikke) håndterer denne krisen. Eller krisene.

I et forsøk på å komme «frempå», eller kanskje litt mindre «bakpå», har forsvarssjefen ansatt en egen «kulturviter». Eller spesialrådgiver som vel er religionsforsker Hanne Eggen Røislien sin formelle stillingstittel.

Noe av det første hun valgte å gjøre som spesialrådgiver, var å skrive et lengre innlegg i Forsvarets forum om hvorfor det ikke er en ukultur i forsvaret. Eller var det hvorfor vi ikke skulle bruke ordet ukultur – knyttet til uakseptabel adferd?

Meninger

I Forsvaret er det ikke rom for ledere uten tillit

Innlegget hennes har uansett blitt møtt med undring fra mange. Både fra ansatte så vel som folk utenfor Forsvaret. For hva var liksom hensikten og hvorfor valgte hun å gå så høyt ut på banen så tidlig? Før hun hadde vært ute og møtt «grasrota» og snakket med dem?

En real kuvending

Hun ble ettertrykkelig satt på plass i et innlegg her i Forsvarets Forum av forskerne Anders Romarheim og Karen-Anna Eggen ved Institutt for forsvarsstudier.

Følgende fra dette glitrende innlegget taler sitt klare språk:

«For i Røisliens innlegg i Forsvarets forum blir vi forklart at det ikke er en ukultur i Forsvaret, blant annet fordi det er vanskelig å definere en ukultur, normativt sett. Til dette må det sies at som faglig begrep er definisjon av de fleste termer en krevende eksersis. Men kaller vi en spade for en spade, så klarer vi ganske ofte å gjenkjenne ukultur når vi treffer på det. Definisjonsdebatter har sin sjarm. Men alt til sin tid. Nå må Forsvarets ledelse reagere. De må lede».

Det ble selvsagt ikke bedre når vi i ettertid har fått vite at nevnte Røislien noen måneder før dette innlegget hadde et innlegg i Morgenbladet med den mildt sagt interessante overskriften:

«Jo. Det er en ukultur i Forsvaret. «Dusjsaken» inngår i et velkjent mønster, skriver Hanne Røislien».

Om mulig ble det enda mer undring blant folk når de/vi ble oppmerksomme på denne særdeles kraftige U-svingen fra spesialrådgiveren innen kultur. Ordet kulturendring fikk liksom enda et nytt innhold. Kanskje kultur(ku)vending passer bedre…

Hva hun og ikke minst forsvarssjefen nå tenker, er selvsagt umulig å si. Det som uansett vil være krevende for dem begge, er med hvilken troverdighet Røislien nå kan stå frem og «fronte» kulturendringene i Forsvaret?

Podkast:

Er det en ukultur i Forsvaret?

Det hadde derfor vært interessant å høre hvorfor hun nå mener det stikk motsatte. Særlig i lys av at varslingssakene skjøt fart noen uker etter hennes innlegg i Morgenbladet den 18. mai.

Diagnose eller ukultur

Spørsmålet om ukultur har vært fremme mange ganger og Forsvarssjefen har sagt at det ikke er eller eksisterer en ukultur i Forsvaret. Han kjenner seg i alle fall ikke igjen i det.

At Forsvarsledelsen har tatt dette standpunktet har møtte sterk kritikk både internt og eksternt.

I et innlegg med overskriften «Faren for feildiagnostisering av varslingssakene i Forsvaret» skriver den svenske majoren og doktorgradsstipendiat i sosiologi Håkan Silverup blant annet: «Å uttrykke og diskutere at det finnes en ukultur er en populistisk, beskjeden og upretensiøs tilnærming».

Det er litt av en måte å møte dem som mener at det er en ukultur i Forsvaret. Det oser ikke akkurat av respekt må jeg si. Igjen lurer jeg på hva varslere tenker når de blir møtte med slike utsagn? For ikke å snakke om «fremtidige varslere» som nå igjen får vite at de ikke skal bruke ordet «ukultur»?!

Som akademiker er han selvsagt opptatt av diagnostisering og forskning. Som han skriver: «Å raskt stille en diagnose, å fastslå tilstanden til organisasjonen på vage og populistiske forestillinger om hvordan sosial interaksjon kan gå galt, er nærmest å feildiagnostisere situasjonen».

Kronikk

Verdensdagen for psykisk helse: Relevant for Forsvaret?

Jeg og mange med meg er nok mer opptatt av handling enn forskning. Jeg vet ikke hvilke diagnoser en skal stille på offiserer som ber underordnede om å lyge om fyllekjøring eller mobber og trakasserer underordnede. Min diagnose er veldig enkel: dette er uakseptabel atferd som må straffes.

Erkjennelse er starten på alle endinger

Hvor og hvordan dette nå «ender» vet selvsagt ikke jeg. Det gjør nok ikke forsvarssjefen, spesialrådgiveren, Forsvarsstaben eller Forsvarsdepartementet heller.

Kanskje bør de se på Nytt på nytt-sendingen fra fredag 23. september. Innslaget sier kanskje sitt om hvordan «omverdenen» ser på denne for alle praktiske formål krisehåndteringen. Dessverre.

Så for å oppsummere, så vil jeg bruke spesialrådgiver Røislien sitt innlegg i Morgenbladet før hun gjennomførte det vi vel kan kalle for en «fullstendig uforståelig ku(ltur)vending»:

«Jeg synes det er strålende at Forsvaret nok en gang gjennomgår sine rutiner, praksiser og lovhjemler. Men jeg betviler at dette er siste gangen vi ser en slik sak. Derfor betviler jeg også at dette bare er et spørsmål om formaliteter.

Dersom Forsvaret skal komme trakasseringen i egne rekker til livs – det være seg slike ekstreme saker som den vi nå nettopp har sett, eller andre mer subtile hendelser som gjør at kvinner og menn fremdeles ikke oppleves som likeverdige – skal det mer til enn formalia.

Første skritt er å gjenkjenne mønsteret og erkjenne at det dreier seg om en ukultur».

Noe klarere enn dette kan det knapt formuleres.

Det er derfor trolig på sin plass å avslutte dette innlegget med følgende fra den amerikanske poeten James Baldwin: