Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Jeg hadde et debattinnlegg i Forsvarets forum 20. juni hvor jeg pekte på den trenden vi ser i retning av stadig mer populistisk adferd hos våre rikspolitikere. Hadde jeg lest innlegget i Dagens Næringsliv 8. juni av sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), generalløytnant Yngve Odlo, før jeg skrev mitt innlegg, ville jeg nok ha valgt å favne litt videre.
Odlos innlegg er «populistisk» i den forstand at det synes å ha som mål å berolige den norske befolkning på bekostning av fakta og etterrettelighet. Innlegget hans har overskriften «Vårt nasjonale forsvar er avgjørende», og med den oppmuntrende enigheten tok jeg fatt på lesningen – men hjertet sank i brystet ganske snart.
Kompetent førstelinjeforsvar
Jeg ber leserne om å prøve seg på en analyse av dette avsnittet i Odlos innlegg:
«For at allierte skal kunne komme oss til unnsetning må vi ha et troverdig og kompetent førstelinjeforsvar. Tidsestimat å få allierte forsterkninger er en teoretisk eksersis. Derfor har ikke det norske Forsvaret noen ambisjon om hvor mange dager, uker eller år vi skal kunne forsvare oss. Vi må kunne forsvare oss til vi har nådd våre målsettinger. Vi skal bevare nasjonen og våre verdier. Vi skal bevare friheten til å være den man vil, elske den man vil og leve slik man vil – uten frykt.»
Selv om uttrykket «teoretisk eksersis» kan gi litt uro i sjelen, gir sjef FOH inntrykk av at vi har en seighet i førstelinjeforsvar og det vi kan mobilisere bak dette forsvaret som evner å holde en forsvarskamp gående i lang tid - år, om nødvendig.
Odlos intensjon er selvsagt å berolige, men når budskapet ikke har dekning i faktiske forhold kan resultatet bli kontraproduktivt. Det er nok av rikspolitikere som leter etter faglig alibi for å holde forsvarsutgiftene nede.
Selv lederen av Forsvarskommisjonen har ymtet frempå om at det må kunne ligge besparelser i et tettere forsvarspolitisk samarbeid med Sverige og Finland. Stortingsrepresentant Guri Melby (V) har vært frempå i VG om at økning av forsvarsbudsjettet vil gå ut over satsninger på andre områder, særlig kampen mot klimaendringene.
Lojalitet og lydighet
Heldigvis kom en annen generalløytnant (p), Robert Mood, med et krystallklart innlegg «Villeding om Forsvaret» 8. juli i samme avis, som satte Odlo på plass. Det var helt sikkert ikke lett for Robert Mood å gjøre dette, men han er uredd og har integritet – har alltid vært slik – så ingen bør prøve seg med at Mood gjør dette fordi han ikke lenger har en karriere å ta hensyn til.
Det er dog noe man kan anføre vis-a-vis andre, som sier det de egentlig mener enten på tampen av sin karriere eller senere. Det er viktig å skjelne mellom lojalitet til den politiske ledelse – som er et imperativ i vårt parlamentariske demokrati – og lydighet, slik vår nåværende forsvarssjef, Eirik Kristoffersen har uttrykt det.
Odlo har åpenbart vært uheldig med sine formuleringer.
Etter at krig har brutt ut i Europa, og den aggressive part er vår nabostat i nord, er det selvsagt betydelige frihetsgrader for sjef FOH til å uttrykke sitt budskap til det norske folk.
Det gir mulighet til både å peke på den nye og økte trussel målt opp mot de svakheter vi har i den nåværende forsvarsstruktur, dens dimensjonering og -innretning, og samtidig berolige med at det lille vi har er av høy kvalitet og er godt samtrent med allierte styrker, samt at vi nå har flere år til å justere alle domener av militære og hybride innsatsfaktorer fordi den russiske militærmaskin er kraftig desimert som følge av tapene i krigen i Ukraina.
Vi burde ha minst fem år, trolig et tiår til å gjøre de nødvendige justeringer.
Nordisk forsvarssamarbeid
Odlo kunne ha pekt på at vi har to kommisjoner i arbeid som kommer med tilrådninger, og sagt noe slikt som at han er sikker på at vi får de gode tilrådninger som vi trenger når innstillingene kommer på forsommeren neste år.
Han kunne også ha pekt på betydningen av et tettere nordisk forsvarssamarbeid, og særlig verdien av at Sverige og Finland kommer med i Nato. Synergiene synes åpenbare, men også forpliktelsene som vil følge med å styrke norsk land- og sjømilitær tilstedeværelse i nord, og å forsterke infrastruktur og apparat for mottak av allierte styrker i Midt-Norge, på Vestlandet og i og Sør-Norge.
Det blir en meget dårlig start på en slik nødvendig og alvorlig debatt når den militære toppledelse sier at alt er såre vel, egentlig.
Les også: Ukraina-krigen: Hva er risikoen for at Russland tyr til atomvåpenarsenalet sitt?
Det beste ville selvsagt være at forsvarssjefen selv korrigerte, men Eirik Kristoffersen føler kanskje at han selv er på litt gyngende grunn. En av de aller første uttalelser han kom med etter å ha overtatt etter admiral Haakon Bruun-Hanssen, var at den langtidsplan for Forsvaret som regjering og storting nettopp hadde vedtatt var «en god plan».
Den var i ambisjonsnivå og finansiering lagt under det dårligste av Bruun-Hanssens fire alternativer i hans militærfaglige tilrådning. Men Bruun-Hanssen var på tampen av sin karriere, og Kristoffersen demonstrerte lojalitet til den politiske ledelses vedtatte plan. Noe annet skulle tatt seg ut.
Men Kristoffersen har i hvert fall lagt seg i selen for å få mest mulig kampkraft ut av ressursene som den politiske ledelse har vedtatt å stille til rådighet, blant annet ved å skalere ned på vårt topptunge offiserskorps og flytte stabs- og administrative funksjoner nordover. Hvor godt han lykkes gjenstår å se.
Stormakt på etterretning
Det er som sagt ikke slik at Norge står overfor en akutt fare for russisk militær aggresjon. Snarere er det slik at krigen i Ukraina har gitt oss et pusterom, men vi vil stå overfor økte angrep på det hybride område og bruk av verbale trusler.
Det har allerede startet.
Det tar tid å bygge opp igjen en troverdig nasjonal forsvarsevne etter tiår med avvikling av forband og kapasiteter og nedleggelser av leire og stasjoner. Vi har verdens beste spesialsoldater og er stormakt på etterretning, og så kan vi jo håpe på at vi makter driften av våre nye kampfly.
Vi har fire havgående marinefartøyer; våre fregatter er av de «snilleste» i sin årgang, og et grep som jeg håper får kraft i Forsvarskommisjonen (det er i hvert fall én yrkesoffiser i kommisjonen, og det er heldigvis en sjøoffiser) er innkjøp av minst fire fregatter til, med kraftigere bestykning.
Vi har kystvaktfartøyer som kan ha den «snillere» rollen. Og, for all del, la oss kjøpe fregatter fra eksisterende produksjonslinjer, med minimalt av særnorske spesifikasjoner.
Det synes stadig klarere at det er de underliggende, politiske strømninger og prioriteringer som utgjør vårt største problem som nasjon.
Militært forsvar og beredskap mer generelt mot ulike trusler mot vårt samfunn har rett og slett ikke nok interesse og oppmerksomhet.
Og det gjelder ikke bare «venstresiden», slik retorikken har vært. Det har krøpet inn i margen også i de såkalte regjeringsbærende partier. La meg peke på noen forhold som i tillegg til det jeg allerede har nevnt ovenfor illustrerer hva jeg mener.
Pasifistisk grunnholdning
Det måtte mye press til for å få den forrige regjeringen til å nedsette en forsvarskommisjon. Det måtte da holde med en langtidsplan, mente Solberg-regjeringen, som trakk perspektivet åtte år fremover, ikke bare fire som var normen til da.
At det ga mulighet for å skyve anskaffelser og kostnader ut over den vanlige fireårsperiode og over i en usikker fremtid, ble forsøkt bagatellisert.
Den nye kommisjonen skal ledes av en person med null forsvarsrelatert erfaring, som har en pasifistisk grunnholdning og derfor avviklet verneplikten som sivilarbeider. Knut Storberget innledet arbeidet i kommisjonen med å invitere barn til å si sin mening om hva som synes å være Norges viktigste sikkerhetsutfordringer.
Bildet blir nærmest litt komisk, om det ikke var for dets alvorlige implikasjoner, da Totalberedskapskommisjonen, som ble nedsatt kort tid etter, fikk en leder som er stinn av militær erfaring, som tidligere forsvarssjef.
Harald Sunde er nå militærfaglig rådgiver for Senterpartiets ledelse. Hadde det ikke vært for at en sikkerhetspolitisk bauta, professor (emeritus) Rolf Tamnes, er oppnevnt som medlem av Forsvarskommisjonen, hadde jeg gått inn i en alvorlig depresjon – tror jeg.
Tilnærmet stående beredskap
24. februar ble det krig i Europa, og her på berget valgte man omtrent samtidig å si opp en tjueårig kontrakt om leveranse av 14 stykk NH-90 helikoptre. Hva med å vente litt til vi ser hvordan krigen utvikler seg? – og til vi har funnet frem til erstatning for det visstnok ubrukelige helikopteret?
Det samme med våre F-16 kampfly, som nå er satt i god stand og skal selges før vi har en troverdig kampkraft på plass med nye F-35. Andre land har valgt å skyve på slike salg av kampfly som skal erstattes.
Les også: – Zelenskyjs bønner må ignoreres. Ukraina står på egenhånd, og slik må det også være
Det gikk fort å bygge ned Forsvaret, og det vil ta tid å bygge det opp igjen. Det bør selvsagt bli ganske annerledes enn det som var for to-tre tiår tilbake, men en god begynnelse ville være om vi i Finnmark setter opp en bataljongruppe med tilnærmet stående beredskap i Porsanger i stedet for de to planlagte oppklaringseskadronene, eller i hvert fall én av dem.
Bataljongruppen bør inngå i en brigade med allierte og norske soldater i de bataljoner og støtteavdelinger som det forhåndslagres for, slik at kun personell kan flys inn når trusselbildet tilsier det eller ballongen har gått til værs.
Uker kan bli til få dager når materiellet er på plass. En jegerbataljon med avanserte, langtrekkende våpensystemer og tilhørende elektroniske kapasiteter er i planene for GSV, og det står seg bra.
Det er oppsiktsvekkende at Odlo ikke nevner de muligheter som ligger i å forsterke forsvarsevnen i nord i et tettere samarbeid med svensker og finner.
Potensialet formidabelt
Om ikke så mye er på plass ennå – og det er Norge som sleper føttene her, bare så det er klart – så er potensialet formidabelt. Tenk bare på at avdelinger kan fremføres gjennom svensk og finsk territorium – sømløst, slik det i dag er tilfelle i våre to naboland. Det blir en formidabel forsvarsevne, totalt sett, i nordområdet, uavhengig av, men ytterligere forsterket av svensk og finsk medlemskap i Nato.
Det må bli slutt på at vi lener oss så sterkt til andre at vårt eget ikke kan stå oppreist. Vi har ressurser til å styrke det nasjonale forsvar uten at det går på bekostning av velferdsstatens solide grunnmur og byggverk.
Vi kan fortsette med det vi har sett begynnelsen på, å ta rev i seilene når det gjelder kostbare byggeprosjekter, og se kritisk på hva vi bruker av penger på humanitære prosjekter og fredsdiplomati og -forhandlinger. Norge ligger helt på topp med cirka én prosent av BNI i humanitær bistand, mens FNs målsetting er 0,7 prosent, og gjennomsnittet for giverlandene ligger på rundt 0,3 prosent.
Ser vi litt av mellomkrigstidens strømninger i vårt samfunn, reflektert i dagens rikspolitiske miljø?
Jeg grøsser, spesielt når jeg tenker på at vi fra januar 2025 etter alle solemerker vil se en president i Det hvite hus som ønsker å demontere det amerikanske demokratiet.
