Ukraina-krigen: Hva er risikoen for at Russland tyr til atomvåpenarsenalet sitt?

Bare dager i forkant av invasjonen av Ukraina, drev Russland og deres allierte, Hviterussland, med atomvåpenøvelser. Da han kunngjorde selve invasjonen, viste Putin utilslørt til Russlands posisjon som «en av de mektigste atommaktene i verden». Den russiske presidenten lot til å reservere den kjernefysiske valgmuligheten som svar på et «direkte angrep på landet vårt».

Men han advarte illevarslende nok om at de som forsøker «å hindre oss» i Ukraina, kan stilles til ansikt med «konsekvenser større enn dere noen gang har erfart i historien». Det er også fryktet at Russland kan ta foregripende grep. I den kringkastede sendingen til det russiske folk den 21. februar, antydet Putin også – feilaktig – at den ukrainske regjeringen forsøker å skaffe seg egne atomvåpen.

Bekymringene over Putins planer tiltok ytterligere rett etter at Russlands invasjon ble igangsatt. Russlands atomstyrker, erklærte Putin den 27. februar, hadde blitt satt til høyeste beredskap.

Les også: Den kommende ukrainske geriljakrigen

Dette, hevdet den russiske presidenten, var et svar på «aggressive erklæringer mot landet vårt» av «erfarne tjenestemenn fra ledende Nato-land». Spekulasjoner i den anledning konsentrerte seg om hvordan det russiske lederskapet hadde blitt skremt av tyngden av de økonomiske sanksjonene og den trege fremgangen på slagmarken.

Var Putins ordre en «distraksjon», som beskrevet av Ben Wallace, den britiske forsvarsministeren? Eller var den, mer bekymringsfullt, betegnende for grepene Putin muligens tyr til hvis han får et nederlag slengt i ansiktet?

Russlands atomvåpentenkning

Deler av svaret på disse spørsmålene finnes i den russiske militærstrategien. Kjente posisjoner tillater oss å gjøre enkelte antakelser om hvordan Russland kan finne på å anvende atomvåpen. I lys av dette, er det nyttig å skille mellom strategiske og sekundær-strategiske (taktisk-operative) atomvåpen.

Strategiske atomvåpen har to større roller. I første omgang fungerer de avskrekkende, som den ultimate garanti for overlevelse stilt til ansikt med en eksistensiell trussel mot den russiske staten, inkludert et målrettet angrep mot lederskapet utført av en annen atommakt.

Kronikk

Hvordan bruker Russland etterretning, informasjonskrig, cyberkrig og elektronisk krigføring i Ukraina?

I andre omgang hjelper denne kategorien med våpen Moskva å føre krig på gunstige premisser. Bare trusselen alene om å bruke strategisk atomvåpenkapabilitet er et effektivt redskap for å holde uønskede parter utenfor en konflikt, noe som åpner for at Russland kan utføre proaktive militæroperasjoner med andre metoder.

Taktiske atomvåpen har imidlertid antatt en endret rolle i russisk militærdoktrine. På 1990-tallet og tidlig 2000-tall var disse kapabilitetene plassert i sentrum av Russlands militære stilling idét Moskva forsøkte å kompensere for de strukturelle manglene ved de konvensjonelle styrkene deres.

Enkelte russiske strateger har ment at en begrenset bruk av atomvåpen var en rasjonell tese. Den ville snudd betingelsene i en krig hvor NATOs konvensjonelle styrkers overlegenhet ellers ville medført seier for alliansen.

De gjennomgripende forsvarsreformene som ble iverksatt i 2008 gjenreiste Russlands konvensjonelle styrkegrad, og nedjusterte rollen som taktiske atomvåpen hadde. Nylig har en debatt om den såkalte «eskalere for å nedskalere-doktrinen» dukket opp, som tilsier at Russland kan finne på å bruke taktiske atomvåpen tidlig i en konflikt for å skaffe seg en rask seier.

Denne hypotesen hviler imidlertid på gyngende grunn. Russiske kunngjøringer inneholder ingen uttrykkelige bevis på at en slik posisjon faktisk eksisterer i den militære doktrinen deres. Det er også basert på to falske premisser: at konvensjonelle styrker er utilstrekkelig (kanskje gyldig tidligere, men ikke nå lenger), og at gjengjeldelse med atomvåpen er usannsynlig (dette kan man aldri ta for gitt i den atomvåpen-avskrekkelsens uhyggelige verden med).

To ytterligere trekk ved russisk militærtenkning er også verdt å merke seg. Den første er kategoriseringen av krig på tvers av fire nivåer. Disse er væpnet konflikt «av et begrenset omfang» (i hovedsak beregnet på borgerkriger), i tillegg til lokale, regionale og omfattende kriger, som i hvert henseende trekker inn forskjellige sammenslutninger av stater og deres allierte. Alt inkluderer høy innsats og behov for et økt militært engasjement.

Den andre – og beslektede – som det russiske militæret ser ut til å agere på, langs en heller presis, dog statisk, opptrappingsstige. Bruken av atomvåpen kommer til syne ganske sent på en slik stige, og er uløselig forbundet med risiko for den siste verdenskrig. Dette er det eneste scenarioet som Russland faktisk er redd for. Men disse observasjonene peker mot bruken av atomvåpen som siste utvei.

Konsekvenser for Ukraina

Ved å hentyde til en uforholdsmessig opptrapping, ønsker Moskva å begrense (eller til og med å reversere) vestlig innblanding i Ukraina for å gjøre den russiske krigsinnsatsen mer bærekraftig. Vestens mektigste våpen er i dette øyeblikket sanksjoner heller enn militær intervensjon.

Les også: Sergej Lavrov, Russlands steinansikt utad

Dette medfører en egen risiko. Hvis slike grep virkelig skulle forårsake en kortsiktig «kollaps i russisk økonomi» og true selve systemets overlevelse på hjemmebane, vil den russiske eliten kanskje komme til en oppfatning om at den eksistensielle trusselen handler om at seier i Ukraina er helt avgjørende, uansett pris.

Under slike omstendigheter ville ikke et avgrenset atomangrep for å demonstrere besluttsomhet eller for å knekke ukrainsk motstandsevne vært utenkelig. Det er derfor viktig at sanksjoner forblir rettet mot å avslutte Russlands krigsinnsats, ikke å avsette Putin-regimet.

Men disse scenarioene er forblir fjerne. Fra et rent militært perspektiv befinner dagens krig i Ukraina seg på et nivå mellom det lokale og det regionale, ifølge russisk taksonomi. Ingen av dem fordrer bruk av taktiske atomvåpen mot ukrainske mål. I nærmeste fremtid vil sannsynligvis den vedvarende ukrainske forsvarsevnen mot den russiske invasjonen bli konfrontert med en trinnvis økning av russisk personell og konvensjonell ildkraft – rettet mot sivil infrastruktur.

Og utover dette bør vi ikke anta at atomvåpen er neste del. Amerikanske tjenestemenn har også advart om Russlands villighet til å ty til kjemisk og biologisk krigføring. Det russiske militæret har nok av «lyssky metoder» i jakten på seier i Ukraina.

Denne teksten ble først publisert på theconversation.com. Oversatt av Sian O'Hara.