Den kommende ukrainske geriljakrigen

• Denne kronikken ble først publisert i Foreign Affairs.

Russiske styrker har angrepet mål over hele Ukraina, og erobret nøkkelinstallasjoner og større deler av territoriet. Det ukrainske militæret er ingen sak for dette russiske beistet. Selv om noen meldinger går ut på at ukrainske tropper har drevet angrep tilbake i enkelte deler av landet, virker det mer sannsynlig at det blir den russiske presidenten, Vladimir Putin, som avgjør nøyaktig hvor langt Russland går inn i Ukraina.

Som pensjonert, russisktalende, operativ CIA-offiser som avtjente i Sentral-Asia og håndterte etterretningsoperasjon knyttet til kontraterrorisme, trodde jeg ikke at Putin ville angrepet Ukraina med mindre han hadde hatt klar et sikkert sluttspill, kostnadene som følger med en uhåndterlig konflikt tatt i betraktning. Men Putins mest utstuderte planer kan komme til å rakne i møte med en populær ukrainsk nasjonal motstandsbevegelse og gerilja.

Kronikk

Ukrainas militære er utklasset, men kan fremdeles påføre russiske styrker mye smerte

Hvis Russland begrenser offensiven sin til de østlige og sørlige delene av Ukraina, kommer ikke en uavhengig ukrainsk stat til å stanse kampene. Den får gleden av sikre militære og økonomiske bidrag fra utlandet, og støtten fra en samlet befolkning. Men hvis Russland presser på for å okkupere mesteparten av landet og innsette en Kreml-utpekt marionettregjering i Kyiv, vil en enda mer forlenget og kronglete storbrann ulme opp.

Putin må forholde seg til en langvarig, blodig geriljakrig som kan spre seg på tvers av flere grenser, kanskje til og med strekke seg inn i Hviterussland og utfordre den hviterussiske presidenten, Alexander Lukasjenko, Putins kompromissløse allierte. En utvidet uro kan destabilisere andre land i Russlands interessesfære, som Kasakhstan, og til og med smitte tilbake på Russland. Idet konflikter begynner, kan uforutsigbare og utenkelige utfall få nådeløs virkelighet. Putin er muligens ikke forberedt på geriljakrigen – eller geriljakrigene – som kan komme.

Seierherrens gremmelse

Mang en stormakt har ført krig mot en svakere part, bare for å kjøre seg fast som resultat av eget feilgrep ved ikke å ha klart et gjennomtenkt sluttspill. Denne mangelen på forutseenhet har vært spesielt påtakelig i okkupasjoner som har gått på tverke. Det var enkelt nok for USA å invadere Vietnam i 1965, Afghanistan i 2001 og Irak i 2003; likeledes for Sovjetunionen å innta Afghanistan i 1979. Det var på den andre siden en mye vanskeligere oppgave å holde ut over tid i disse landene, i møte med sta gerilja.

Russland kan sannsynligvis erobre så mye av Ukrainas territorium som det velger selv. Men planer om å stagge Ukraina kommer til å kreve langt mer enn reservetroppene som Putin har tilrådet at muligens kan okkupere territoriet som «fredsbevarende styrker» etter at de innledende militære målene er inntatt. Takket være Putins aggresjon har anti-russiske strømninger og hjemmeavlet nasjonalisme fosset frem i Ukraina. Ukrainere har benyttet de siste årene til planlegging, trening og å skaffe seg utstyr for å yte motstand mot en russisk okkupasjon. Ukraina forstår at verken amerikanske eller Natos styrker kommer dem til unnsetning på slagmarken. Strategien deres forutsetter ikke at en russisk invasjon drives tilbake, men i stedet å få Moskva til å blø til et punkt der okkupasjonen blir uholdbar.

Enhver fremtidig gerilja kommer til å dra nytte av Ukrainas geografi. Landet deler grenser med fire Nato-land: Ungarn, Polen, Romania og Slovakia. Hviterussland, en russisk alliert, grenser selv til Polen mot vest og et annet Nato-land – Litauen – mot nord. Disse langstrakte grensene skaffer USA og Nato en farbar vei i støtte til ukrainsk motstandsbevegelse og levedyktig gerilja, og til å fyre oppunder politisk uro i Hviterussland i tilfelle USA og deres allierte ønsker å bistå opposisjonen i hemmelighet mot Lukasjenkos regime.

Moldova, sørvest for Ukraina, er også en bemerkelsesverdig spilldeltaker. Selv om det formelt sett stiller seg nøytralt (nøytralitet er innskrevet i grunnloven), har Moldova tidligere samarbeidet med USA og Nato; det har et slags kjølnet forhold til Moskva, takket være pågående spenninger som skyldes utbryterrepublikken Transnistria, et smalstripet stykke land langs grensen mellom Moldova og Ukraina. Moskva støtter opp om separatistselvstendigheten, som er garnisonert med russiske styrker under påskuddet om «fredsbevaring». Rollen de utøver i Transnistria, er å dytte Moldova mot Vesten. Sist november vant den tidligere moldovske statsministeren, Maia Sandu, over den russiskstøttede, sittende presidenten. Moldova er neppe tilbøyelig til å provosere Kreml utilslørt, men Sandu kan tenkes å være villig til å inngå et hemmelig samarbeid med Ukrainas motstandsbevegelse.

Akkurat som USA måtte innse i Vietnam og Afghanistan, kan en gerilja med pålitelige forsyningslinjer, rikelig med reservestyrker og fristed på andre siden av grensen, holde seg selv i live i all evighet, og dessuten tappe en okkupant-hær for kampvilje og drenere politisk støtte for okkupasjonen på hjemmebane. Russland må også tenke seg om enda engang før de forsøker å jage gerilja over grensen til Polen, for eksempel, siden slike grep kan utløse krig med Nato.

Støttekanaler

USA kommer helt sikkert til å bli en betydelig og essensiell kilde til støtte for ukrainsk gerilja. Under Obama- og Trump-administrasjonene var USA tilbakeholdne med reaksjoner mot russiske cyberangrep, desinformasjon og militær ekspansjonisme. Washington ønsket ikke å starte en eskalerende spiral som var umulig å kontrollere, med risikoen det innebar for russiske gjengjeldelser overfor amerikanske banker, bedrifter og infrastruktur.

Biden-administrasjonen, derimot, har foreløpig vært mindre forsiktige i sin omgang med Russland. For å kontre russiske framstøt, har de avslørt russisk-tilknyttede hackere og gjenvunnet stjålne midler i cyberangrep som fordret løsepenger, fått utlevert russiske oligarker for å stille dem for retten i USA og degradert etterretningsmateriale om russiske planer i Ukraina for å samle støtte blant allierte og prege mediedekningen.

Hvis et levedyktig, uavhengig Ukraina fremdeles står, enten det regjeres fra Kyiv eller Lviv (den største byen i den vestlige delen av landet), kan USA og deres Nato-allierte i full åpenhet støtte forsvaret med våpen, trening og kontanter. Det er rimelig å slutte at CIAs lovgrunnlag om å inngå samarbeid med utenlandske etterretningsmotstykker tillater det å skaffe trening og utstyr til ukrainerne i årevis, akkurat som amerikanske militærinstruktører har jobbet med og forsynt sine ukrainske motstykker.

Denne bistanden er nødt til å bli hemmelig dersom Russland erobrer statsapparatet og okkuperer hele landet. Militær støtte til aksjoner mot en suveren stat som USA ikke er i krig med, må foregå klandestint, på samme måten som amerikansk støtte til afghanske mujahedin mot Sovjetunionen på 80-tallet, og til Iraks kurdere før 2003-invasjonen, og med mindre hell: til opprørere i Syria for ett tiår siden. Angrep bak fiendelinjene vil fordre en gradert presidentinstruks, finansiert av Kongressen. Selvsagt finnes nok en slik autorisasjon allerede, og behøver på det meste en justering fra Det hvite hus for å endre instruksen til kongressen slik at den er tilpasset omstendigheter i endring.

Nyheter

Nå sendes norske våpen til Ukraina

Støtte til gerilja finnes i CIAs DNA. Byråets forgjenger, Office of Strategic Services, fikk vist seg under andre verdenskrig gjennom bistand til motstandsstyrker i Frankrike, Nederland og Øst-Asia. CIAs nylige erfaringer med støtte og bekjempelse av opprørere i Afghanistan, Irak og Syria bereder det på motarbeidelse av Russlands moderne, konvensjonelle styrker. USA kan hjelpe ukrainsk gerilja med å ramme mål av stor militær verdi og psykologisk betydning.

En Yahoo News-nyhetsmelding i januar omtalte et hemmelig CIA-treningsprogram for ukrainske spesialstyrker på elitenivå og annet etterretningspersonell, som ble lansert i 2015 av Obama-administrasjonen like etter Russlands annektering av Krim i 2014. Ifølge meldingen innebar innsatsen utplassering av paramilitære CIA-offiserer i Ukraina. Slike opplegg modnes over tid idet tilliten vokser mellom instruktørene og deres utenlandske motstykker, og når sistnevnte lærer bort det de har lært til andre.

Amerikanske og ukrainske tjenestemenn har beredt seg på denne dagen i lang tid. Mest sannsynlig har en gradert plan for å hjelpe med organisering av motstandskampen mot Russland allerede kommunikasjonsinfrastruktur, etterretningskapasitet og operasjonelle planer på plass. Og taktikkene som er utviklet for å støtte forsvarsoperasjoner mot en invaderende fiende kan overføres til typen som brukes for å spenne ben på en okkupasjonsmakt.

Utløste krefter

En anti-russisk gerilja vil uten tvil møte hindre og må holde ut tilbakeslag. Putin er klar over muligheten for ukrainsk motstand mot en utvidet russisk okkupasjon. Amerikanske tjenestemenn har hevdet at russiske myndigheter opererer med lister med ukrainske politikere og forsvarspersonell som skal arresteres – eller til og med henrettes – straks de har erobret landet, og lister med personer som er pro-Kreml, som de håper å innsette. Russland kommer til å forsøke å undergrave enhver gerilja ved å gå frem raskt for å eliminere mulige ledere og handlekraftige motstandsfolk.

En gerilja mot russiske styrker i Ukraina kommer til å bruke tid på å få hjulene i gang og nå målene sine. Motstandsbevegelser kan ta årevis – ikke måneder – på å modne, organisere og oppnå en angrepsevne som betaler seg. Selv som amerikaner kunne jeg med letthet spasert i gatene eller spist på kafeene i Kabul i 2002 og i Bagdad i 2003, helt bekymringsløst. Men ett eller to år senere måtte jeg bruke skuddsikkert utstyr, og følges rundt av et beskyttende sikkerhetsopplegg som loset meg rundt i tungt pansrede kjøretøyer i håp om å unngå bakholdsangrep og hjemmelagde eksplosiver.

Ukrainsk gerilja vil måtte belage seg på fremskritt i moderne teknologi som gjør jobben deres vanskeligere. Under andre verdenskrig, Vietnamkrigen og Sovjet-invasjonen av Afghanistan kunne organiserte bander med geriljakrigere gå i dekning på landsbygda eller på heiene. Å unnslippe rekkevidden til okkupasjonsmaktene nå er vanskeligere, takket være droner, satellitter og varmesøkende bildeteknologi.

Geriljasoldater kan gjennomføre grenseoperasjoner, men vedvarende militæroperasjoner som strekker seg langt bak fiendelinjene forutsetter hjelp fra dem som bor i de aktuelle områdene – folk som lever tilsynelatende vanlige liv og som har tilgang på våpen og sikker kommunikasjon i skjul, og som dermed kan omgå russisk sporing. Russerne kommer til å sette merkelappen «terroristhandlinger» på disse angrepene fra hemmelige agenter, mens folk i Vesten kommer til å hylle dem som frihetskjemperes bragder.

I den tidlige fasen er det sannsynlig at russerne vil avdekke mange geriljagrupper, og kjapt røske av maskene på geriljaens første ledere etter årevis med russisk etterretningsaktivitet. Men gerilja tilpasser seg raskt – mye fortere enn de store, strukturerte hærene som de bekjemper – og nye ledere trer frem, formet av tidligere erfaringer fylte med motgang. Smidigheten deres blir et uovertruffent fortrinn.

Russland kommer enten til å håpe på å begrense innfallet sitt til deler av Ukraina, hvor befolkningen kan tenkes å være mer tilbøyelige til å godta russisk herredømme, eller agere så lynhurtig at landet okkuperes og pasifiseres før en operativ motstand kommer seg på bena. Men Russlands militære fortrinn over ukrainske styrker kommer til å svekkes idet fienden de kjemper mot forvandler seg fra en organisert hær til en desentralisert og mobil motstandsbevegelse. Okkupasjonsstyrker kommer til å bli gjenstand for trakasserende angrep med formål om både å forårsake tap og undergrave militær disiplin. En påvirkningskampanje proppet med skrekkinngytende bilder av blodbad – av både sivile ukrainere og falne, russiske militære – kan oppnå å avføde antikrigsstemning i Russland og bestride Moskvas versjon om at styrkene deres ble erklært velkomne som frigjørere av en takknemlig lokalbefolkning.

Putins motiver for å starte denne selvvalgte krigen forblir gjenstand for utstrakt debatt. De kommer til å fremstå tydeligere i løpet av de kommende dagene og ukene, idet Russland fortsetter offensiven sin. Men hvis målene hans er maksimalistiske – nye grenseopptegninger, eller til og med å velte den sittende regjeringen – er gerilja uunngåelig. For både Putin og fiendene hans blir det vanskelig å kontrollere kreftene som nå er sluppet løs.

© 2022 Council on Foreign Relations, utgiver av Foreign Affairs. Alle rettigheter forbeholdt. Distribuert av Tribune Content Agency. Teksten er oversatt av Sian O'Hara.