Meninger

Erling Kjærnes og Harald Høiback (t.v.) mener tiden er moden for at Forsvarets museer får nye eiere.
Erling Kjærnes og Harald Høiback (t.v.) mener tiden er moden for at Forsvarets museer får nye eiere.

– I dag bygges forsvarsvilje med reklame på TV

Forsvarets museer bør ikke være en del av Forsvaret lenger, skriver Erling Kjærnes og Harald Høiback.

Publisert Sist oppdatert

Det er åpenbare grunner til at museer ikke har havnet på museum for lengst. Er det noe denne høsten har fortalt oss, er det at folk bryr seg om historie, intenst. Både Marte Michelet og Atlantic Crossing har satt sterke følelser i sving. Det er ikke likegyldig hva vi sier om folk som for lengst er døde, eller om hendelser som snart er glemt. Det er ikke bare historikere og museumsvoktere som har engasjert seg, men folk flest. Diskusjonene har gått like høylytt over middagsbordet og i sofaen foran TV-en hjemme, som i avisspaltene. Historie betyr noe for folk.

Les også: Det er ingen tvil: NRK-satsingen «Atlantic Crossing» forfalsker historien, skriver Harald Stanghelle.

Det er derfor med stor glede vi registrerer at stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt er bekymret på våre vegne, og på vårt manglende økonomiske handlingsrom for å formidle historien til nye generasjoner. Når skipet du befinner deg på er i ferd med å synke, er kanskje ikke hjelp fra en opposisjonspolitiker det første du tenker på, men det er flott at også folk utenfor museet bryr seg om den jobben vi gjør, eller snarere ikke gjør.

Stridsevne

Hvilke oppgave har så et militært museum? Hvorfor finnes vi? Som man kan lese mer om i boka museet ga ut tidligere i år, Kunnskap og begeistring – En innføring i museenes historie, hensikt og virkemåte, har museene lange historiske røtter og skal dekke mange ulike behov.

I stedet for å basere diskusjonene på egen hukommelse, og anbefalingene på innfall og innskytelser, fikk man noe håndfast og systematisert å holde i.

Forsvarsmuseets historiske utgangspunkt ligger i det såkalte modellkammeret, som ble etablert på Akershus festning i 1860. Hensikten med etableringen var ikke å kaste glans over en ærefull fortid, men å forberede seg på fremtiden. Ved å samle ulike prototyper av materiell på ett sted kunne man lettere utvikle det som virket, og avvikle det som ikke virket. Kammeret hadde direkte operativ effekt. I stedet for å basere diskusjonene på egen hukommelse, og anbefalingene på innfall og innskytelser, fikk man noe håndfast og systematisert å holde i.

Og, om det skulle knipe, skulle det også være mulig å ta deler av utstillingen i bruk for å løse skarpe oppdrag.

Å lære av historien

Det var ikke bare museer som ble etablert for å forberede seg på framtiden, men militærhistorie generelt. I krig er det ikke så mye annet å lære av enn historien, den nære eller fjerne, og for mye står på spill til at den læringsprosessen bør overlates til nostalgi og anekdoter, eller til korte gevinstrealiserende kurs. Som den britiske strategen J.F.C Fuller slo fast: «Unless history can teach us how to look at the future, the history of war is but a bloody romance.»

Les også: Hvor skal vilje til beredskap og evne til forsvar kommer ifra, om man ikke tar seg råd å fortelle historier og forvalte kultur, skriver Harald Høiback.

Også her i Norge hadde vi en generasjon offiserer som visste hva krig handler om, og hva stridsevne er laget av. Som en av veteranene fra felttoget i 1940 skrev: «Tro, overbevisning, tillit til ledelsen, disiplin, moral, yrkesetikk og tradisjon kan bety mere enn mange regimenter, mere enn mange millioner, og kan gi den svakere part seieren.»

Også general Otto Ruge la vekt på at det som manglet mest i aprildagene 1940 ikke var panservogner eller luftvern, men historisk bevissthet.

Som han skrev etter krigen: «Får jeg igjen noe å gjøre med oppdragelsen av de unge offiserer, vil jeg derfor legge enda mer vekt på studier av historien enn jeg har gjort tidligere.»

Hvorfor vi har holdt oss med militære museum i Norge er altså opplagt. De har ikke bare økt «ungdommens forsvarsvilje», som Huitfeldt refererer til, men hele folkets, og derigjennom styrket nasjonens forsvarsevne.

Vi er imidlertid enige med Huitfeldt i at den tiden nå er forbi.

Hva er et museum?

Først og fremst er forventningene til et museum noe helt annet nå, enn da Modellkammeret ble etablert i 1860. I dag defineres et museum på følgende måte:

Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materielle og immaterielle vitnesbyrd om menneskene og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøyemed.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Et museum har altså fire operasjonslinjer, som veier like tungt: innsamling, konservering, forskning og formidling. Det holder altså ikke å slippe inn folk i en halvveis kondemnert bygning hvor vi oppbevarer gammelt militært ræl av ymse kvalitet og historie. Det blir ikke et museum av det. Forskriftsmessig innsamling, vitenskapelig konservering, akademisk forskning og engasjerende formidling er ressurskrevende og må møte dagens standarder.

Det finnes selvfølgelig penger på dagens forsvarsbudsjett til dette, men de brukes på andre ting.

Armlengdes avstand

Det er også et prinsipp i moderne museumsdrift at det skal være «en armlengdes avstand» mellom de bevilgende myndigheter og museumskuratorene. Det er ikke de som betaler, uansett hvor lite det er, som skal bestemme hvordan en utstilling skal se ut, eller hvilke bøker som skrives.

Det er ikke de som betaler, uansett hvor lite det er, som skal bestemme hvordan en utstilling skal se ut, eller hvilke bøker som skrives.

Dette leder til den andre grunnen til at Forsvarets museer ikke lengre bør være en del av Forsvaret. Den generasjonen som av egen erfaring mente at det var minst like viktig å vite hvorfor man slåss som hvordan, har forlatt departementskorridorene og de militære hjørnekontorene for lengst.

I dag bygges forsvarsvilje med reklame på TV. Der har skaperne bak Atlantic Crossing atskillig mer å bidra med enn det vi på museene har.

Et nytt hjem

Forsvarets museer har hatt det godt i Forsvaret, men vi ser som Huitfeldt at selv om vår fortid fremdeles kommer til å være knyttet til Forsvaret, ligger vår fremtid et annet sted. Vi trenger å komme til noen som vet hva vi holder på med, som vet hva det koster å drive et moderne nasjonalt museum, og viktigst at alt, vet hvilke krav som stilles og hvorfor det vi gjør er viktig.

Forsvarets museer har hatt det godt i Forsvaret, men vi ser som Huitfeldt at selv om vår fortid fremdeles kommer til å være knyttet til Forsvaret, ligger vår fremtid et annet sted.

En nasjon uten historisk kunnskap om seg selv, er som et lite barn uten hukommelse. Du kan innbille det hva som helst. Noe vi har sett eksempler på i høst.

Vi ved Forsvarets museer er innstilt på å slåss beinhardt også i fremtiden for å hindre at historien mister kontakt med fortiden, enten vi gjør det her eller der. Men vi må bli satt i stand til å gjøre det. Som Winston Churchill, eller kanskje kronprinsesse Märtha, sa i forbindelse med Lend-Lease avtalen i 1941: «We shall not fail or falter; we shall not weaken or tire […] Give us the tools, and we will finish the job.»

Våre verdier

Forsvaret, både med stor og liten f – både som etat og som en folkelig vilje til å stå opp for våre verdier − er en viktig del av Norges historie, ikke bare Forsvarets. Det er en historie vi på museet brenner for å bevare, utforske og formidle.

En nasjon som ikke er opptatt av sin fortid, er neppe spesielt opptatt av sin fremtid heller, men som høstens avisdebatter har fortalt oss er det heller ikke der det skorter.