– Forsvarets museer må få nye eiere

28. november behandlet Stortinget langtidsplanen for Forsvaret. Nøyaktig 78 år tidligere, fra Akershus-kaia noen steinkast fra stortingssalen, ble 529 norske jøder uttransportert til nazistenes dødsleirer.

Dette innlegget var først publisert i VG.

Uansett hva man måtte mene i den viktige debatten om hvem som visste hva om jødeutryddelsen i Norge, er det en kjensgjerning at jødenes lidelser ikke er skrevet inn i vår nasjonale krigsfortelling. Holocaust i Norge reflekteres heller ikke i utstillingene til Forsvarets museer.

Les også: Hvor skal vilje til beredskap og evne til forsvar kommer ifra, om man ikke tar seg råd å fortelle historier og forvalte kultur, skriver Harald Høiback.

Hjemmefrontmuseet gir oss for eksempel en utmerket framstilling av krigsfortellingen slik sentrale personer i Hjemmefronten fortalte den i årene etter krigen.

Montere med gjenstander som rasjoneringskort og beksømstøvler gjenskapte sterke minner for de som selv hadde opplevd krigen, slik Rubiks kube og Walkman minner meg om min egen ungdomstid på 1980-tallet. Men minnene gir liten relevans for de som ikke var der.

Må ta ansvar

I våres hadde vi en spesiell markering av 75-årsjubileet for frigjøringen av Norge. På grunn av pandemien ble frigjørings- og veterandagen 8. mai markert nesten uten våre veteraner fra andre verdenskrig. Og det blir stadig færre av dem som selv kan berette.

Vi må i deres fravær ta felles ansvar for å formidle krigshistorien, ikke minst historien om det totalitære nazistyret som satte rasehetsen i system. Det ansvaret står Forsvarets museer klare til å ta.

Vi som politikere må gi dem betingelser som gjør det mulig.

Jeg er glad for at vi på Stortinget klarte å samle oss om en del forbedringer til det beste for Forsvaret da vi behandlet forsvarsplanen for 2021–2024. Men mest skuffa ble jeg, på grunn av min historieinteresse, over at Arbeiderpartiet ikke fikk flertall for å endre finansieringen av Forsvarets museer.

Reddet korpsene

For fire år siden klarte vi å redde to av Forsvarets musikkorps fra å bli nedlagt. Forsvarskorpsene er viktige kulturformidlere, men Forsvaret trenger ikke like mye fanfarer og konserter som før. Forsvaret har også fått beskjed om å prioritere «den spisse enden».

Det er mye fint å si om forsvarskorpsene, men den spisse enden av Forsvaret representerer de ikke.

Løsningen ble at Kulturdepartementet tok et delansvar for finansieringen av korpsene. Jeg vil jobbe for at Kulturdepartementet øker sine bidrag.

Det samme gjelder Forsvarets museer. «Alle» i Forsvaret mener de er viktige, men museene er dømt til å tape budsjettkampen når den spisse enden skal komme først.

Stått stille

Ser vi på bevilgingene til Forsvarets museer (se bildet) er det slående forskjeller sammenliknet med finansieringen av museene underlagt Kulturdepartementet: Mens Kulturdepartementets museer har fått mer enn doblet sine bevilgninger siden 2005, har Forsvarets museer i praksis hatt flate budsjetter de siste 15 årene.

Viljen til å formidle er enorm hos de som jobber ved Forsvarets museer. Mens de som jobber i andre museer har fått midler til digitale løsninger, faglig fellesskap og moderne formidling, har engasjerte ansatte og frivillige ved Forsvarets museer fått imponerende mye ut av knappe ressurser.

Les også: Forsvarets museer skal bli mer moderne og profesjonelle. Samtidig ruster kjøretøy til titalls millioner kroner under åpen himmel og i bygg som skal rives.

Men de kan ikke formidle like godt så lenge vi ikke vil betale for det.

Derfor må Kulturdepartementet ta over hele eller deler av finansieringen av Forsvarets museer, både de to i Oslo, men også på Oscarsborg, Horten, Bergen, Gardermoen, Trondheim, Bodø og Vardø.

Økt forsvarsvilje

Det heter seg at Forsvarets museer skal bidra til økt forsvarsvilje. Økt forsvarsvilje er et godt mål, men skal det virkelig et formål for forsvarsmuseene? Det er problematisk om fortellingen om jødenes lidelser skal ha som mål å øke ungdommens forsvarsvilje.

Historien om andre verdenskrig er heller ikke utelukkende en militær fortelling. Den sivile motstandskampen er også viktig for perioden 1940–45. Diskusjonen om fascisme og angrep på demokratiet har dessuten større rekkevidde enn utelukkende å bygge opp norsk forsvarsvilje.

Å formidle historien om Norges oppdrag i Libya og Afghanistan bør ha til hensikt å skape refleksjon og debatt, ikke å øke den norske forsvarsviljen.

Vi burde derfor sikre Forsvarets museer faglig uavhengighet og gi dem økonomisk handlingsrom til å fortelle historien til nye generasjoner.

Les også: – Vi kan ikke tømme museene for historier

Selv om regjeringspartiene ikke ville være med denne gangen, kommer jeg ikke til å gi meg. God og uavhengig historieformidling er et effektivt redskap i kampen mot falske nyheter og autoritære holdninger.