Meninger

Serien Atlantic Crossing gir seg ut for å være et resultat av grundige studier som gjør at man nå kan fortelle hva som egentlig skjedde, skriver Harald Stanghelle. På bildet er regissør av serien Alexander Eik .
Serien Atlantic Crossing gir seg ut for å være et resultat av grundige studier som gjør at man nå kan fortelle hva som egentlig skjedde, skriver Harald Stanghelle. På bildet er regissør av serien Alexander Eik .

I jugekorsets tegn

Det er ingen tvil: NRK-satsingen «Atlantic Crossing» forfalsker historien, skriver Harald Stanghelle.

Publisert

Det blir debatt når historiske begivenheter presenteres for oss i dramatisert form. På et vis er debatten en forlengelse av dramatiseringen. Den arresterer og korrigerer, ofte i en ping- pong-debatt mellom faktaorienterte historikere og fantasidrevne manusforfattere.

Det er nok av eksempler på pirkete historikere som lar seg hisse opp over småfeil. Ofte med det resultat at man lukker øyene for verdien av et dramatisert helhetsbilde som åpner opp historien for stadig nye mennesker. Derfor er ingen tjent med å dyrke frem et puritansk renhetskrav som frarøver oss den mellommenneskelige og historiske dramatikken.

Debatten om «Atlantic Crossing» har en helt annen dimensjon over seg.

Vrengebilder

Også fordi den kommer i en tid da det hagler med bevisst historieforfalskning og grove vrengebilder. Historien utsettes stadig for politiske røvertokter. Da er det ikke misforstått faktalojalitet å fastholde at selv en dramatisert historie må holde seg til virkelighetens hovedlinjer når den gir seg ut for å fortelle, ja, nettopp den sanne historien.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Det er her det så grunnleggende svikter for «Atlantic Crossing».

Den gir seg ikke bare ut for å være inspirert av den sanne historien, men også å være et resultat av grundige studier som gjør at man nå kan fortelle hva som egentlig skjedde.

Den gir seg ikke bare ut for å være inspirert av den sanne historien, men også å være et resultat av grundige studier som gjør at man nå kan fortelle hva som egentlig skjedde. Her finnes ingen tydelige meldinger om at dette er en fiksjon der man rett som det er har skrevet seg helt ut av den historiske virkeligheten.

Tre av landets fremste kjennere av dette kongelige drama har uten skygge av tvil slått fast at det er nettopp det man gjør.

Ikke enige

Kong Haakon-biograf Tor Bomann-Larsen, kong Olav-biograf Tore Rem og kronprinsesse Märtha-biograf Trond Noren Isaksen er slett ikke enige om alt, men har funnet hverandre i sin kritikk av hvor karikert virkeligheten er i «Atlantic Crossing».

Veien fra «fake history» til «fake news» er svært kort, var Bomann-Larsens kraftsalve da han inn-ledet om saken for Kringkastingsrådet.

Slikt er verdt å ta på alvor. Spesielt i en tid da forskjellen på sant og usant er i ferd med å utviskes, og der konspirasjoner utkonkurrerer dokumenterbar fakta. Det står mye på spill, mange steder utfordres selve demokratiets infrastruktur.

Veiledning for å forstå

Historien er en viktig støttespiller for oss nåtids- mennesker. Den gir en veiledning i vårt strev med å forstå hvem vi er som nasjon. Det er det farlig tegn når den vris og vrenges til det ugjenkjennelige. For slik løsner båndene mellom historien og nåtiden. Ikke minst gjelder det et så skjellsettende historisk kapittel som det om 2. verdenskrig.

Kanskje følger kong Harald interessert med i dramatiseringen av foreldrenes vanskelige kamp under okkupasjonen.

Der spilte kong Haakon og resten av kongefamilien en mer avgjørende rolle enn kongelige oftest gjør, i alle fall så nær opp til vår egen tid. Også slik er det viktig hvordan dette fremstilles i påkostede dramaserier som når ut til et stort publikum.

Hva dagens konge mener om det hele, vet vi ikke. Kanskje følger kong Harald interessert med i dramatiseringen av foreldrenes vanskelige kamp under okkupasjonen.

Kanskje lar han det være. Men i forbindelse med en helt annen dramatisering av sin egen families krigshistorie har han ytret noe som er verdt ettertanke.

Ikke etter boka

Da gjaldt det Erik Poppes kritikerroste film «Kongens nei», bygget på Alf R. Jacobsens dokumentarbok. Høsten 2016 ble den vist på landets største utekino. Foran et kjempelerret i Slottsparken hadde tusenvis av tilskuere - med kongeparet på første rad – benket seg for å se dramaet fra aprildagene i 1940.

Heller ikke «Kongens nei» fulgte alt det historisk korrekte like slavisk. Avvik ble gjort, også for å få mer drama inn i filmen, ble det sagt. Akkurat det undret kong Harald seg over.

...det har stor betydning når jugekorset brukes flittigere enn tankekorset.

«Jeg kan egentlig ikke skjønne at det ikke var dramatisk nok som det var», ble monarkens nøkterne kommentar. Det virket likevel som om han så nokså raust på det hele. Han gjør gjerne det, kong Harald. Men han formulerte likevel en bekymring. For «problemet er», sa kongen, «at dette med tiden blir oppfattet som historisk korrekt. Det er jeg litt engstelig for».

Tankekorset ligger i nettopp dette. Derfor er det verdt å ta advarselen som ligger bak den kongelige bekymring, på alvor. For det har stor betydning når jugekorset brukes flittigere enn tankekorset.