Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Sommerferien er forbi og mange møter i løpet av august til tjeneste i Forsvaret for første gang. Årets felles opptak og seleksjon (FOS) er over og der besto nærmere 90 prosent av kandidatene de fysiske prøvene. Erfaringene tilsier at søkerne blir mer og mer forberedt og kvalifiserte.
Årets sesong av Kompani Laurtizen satt seerrekord og mange har blitt skuffet over å ikke få gjennomføre førstegangstjeneste.
Samtidig står vi midt i en verdensomspennende pandemi der mange har følt på håpløshet, isolasjon, ensomhet og mangel på mening i hverdagen. De 10 mest populære høyere studiene krevde over 60 søkerpoeng for å få studieplass og flere tar til orde for å endre opptakssystemet til høyere studier. Midt i alle disse nyhetene som alle sier noe om situasjonen for unge som kommer ut av videregående i dag har jeg stilt meg selv spørsmålet: Hva gir tjeneste i Forsvaret sin brede appell blant unge voksne?
Bra å ha på CV-en
Jeg har selv bakgrunn fra Forsvaret. Etter videregående skole dro jeg håpefull på Forsvarets opptak og seleksjon for å konkurrere meg til en plass på Hærens befalsskole. Jeg fortalte alle at det handlet om at det var «bra å ha på CV-en». Etter om lag 3 år i Hans Majestet Kongens Garde var jeg heldig og fikk studieplass på Krigsskolen som elev ved sivile studier. For en kort periode var enkelte av oss privilegerte nok til å kunne konkurrere oss til en kadettplass for så å gjennomføre utdanning ved sivil høyskole som ansatt i Forsvaret med full lønn og påfølgende plikttjeneste. De siste årene før jeg sluttet i 2020 utdannet jeg vernepliktige i Hæren.
Jeg kan kjenne også meg igjen i opplevelsen Erlend Wiggen beskriver i «Jeg slutter ikke, Forsvaret mister meg».
Motivasjonen synker
For å finne svar på hva som gjør tjeneste i Forsvaret så populært blant unge voksne leste jeg meg opp på FFIs rapport: «Motivasjon for førstegangstjeneste-en kvantitativ analyse av sesjonsdata 2009-2019». Denne undersøkelsen viser overraskende nok at den oppgitte motivasjonen blant unge voksne for å gjennomføre førstegangstjeneste har vært synkende i perioden jeg har vært inne til tjeneste selv.
Kanskje det gamle slagordet fra Hærens befalsskole om at «informasjon er motivasjon» kanskje har noe for seg likevel?
For årskullene født i 1992 til 2002 har motivasjonen angivelig sunket fra 59 prosent til 41 prosent for menn og 25 prosent til 22 prosent for kvinner. Jeg og mitt årskull var altså de mest motiverte de siste 10 årene ifølge undersøkelsen. På spørsmålet om hvorfor ungdommen ønsker tjeneste oppgir begge kjønn «Jeg har familie eller venner som har tjenestegjort eller jobber i Forsvaret» som den fremste årsaken. Påfølgende årsaker er «Jeg har sett reklame på sosiale medier eller kino/TV».
Det kan altså se ut til at Forsvarets følelsesladde reklamefilmer som nasjonalromantisk forteller historien om «Alt vi har, og alt vi er» og «fantastiske ingenting» har fungert i henhold til intensjon. Men årsakene som oppgir er egentlig, som rapporten selv fremhever, ikke gode begrunnelser for motivasjon. De er heller et uttrykk for hvor de har fått informasjon om Forsvaret fra. Kanskje det gamle slagordet fra Hærens befalsskole om at «informasjon er motivasjon» kanskje har noe for seg likevel?
Vanskelige spørsmål
Jeg syns det er rart at spørsmålene er formulert som de er, men det forundrer meg ikke om ungdom vil ha utfordringer med å besvare et sånt spørsmål i det hele tatt. Hvorfor gjør jeg det jeg gjør? Hvorfor vil jeg det jeg vil? Dette er vanskelige spørsmål for alle å besvare. Filosofer og psykologer har forsøkt å finne ut av det spørsmålet i veldig mange år. Det er også et paradoks at motivasjonen for tjeneste skal ha sunket de siste 10 årene, samtidig som Forsvarets omdømme har holdt seg veldig stabilt i samme tidsrom.
Året 2020 var en rekordnotering for Forsvarets omdømme. Da svarte hele 70 prosent av de spurte at de har et meget godt eller ganske godt inntrykk av Forsvaret. Leder av analyseavdelingen ved Forsvarets mediesenter, Torunn Sæth, trekker frem følgende som en av de viktige faktorene for det gode omdømme:
«(…) våre egne, spesielt vernepliktige, trives svært godt og er gode og viktige ambassadører ut. Både i kraft av å være positive, men også som i en av de viktigste kildene til informasjon for ungdommen»
Akkurat på det punktet er det dermed en sammenheng mellom FFIs funn og omdømmeundersøkelsen. Det er tydelig at noe av den brede appellen og interessen tjeneste i Forsvaret har, kan forklares med at «noen kjenner noen som har tjenestegjort i Forsvaret». Det fikk meg til å tenke på hvorfor jeg selv ønsket meg inn i Forsvaret. Den virkelige motivasjonen min turte jeg nemlig ikke dele før jeg var blitt litt mer moden i løpet av det første året i Forsvaret.
Venner og bekjente
Jeg ville gjennomføre tjeneste i Forsvaret fordi jeg beundret folk som hadde gjort det samme, fordi jeg ville bli som dem.
Jeg ville inn i Forsvaret, og fortrinnsvis gjennomføre lederutdanning i Hæren, fordi jeg hadde venner og bekjente, eldre enn meg, som jeg så opp til og beundret. De hadde en naturlig autoritet, ro og trygghet som jeg også ville ha. Det jeg så de hadde til felles som måtte ha påvirket dette var en krevende tjeneste fra Forsvaret. Jeg som er født i 1992 er altså en av de 59 prosent motiverte som oppgav «venner og familie» som hvorfor jeg var motivert for tjeneste i Forsvaret. Jeg ville gjennomføre tjeneste i Forsvaret fordi jeg beundret folk som hadde gjort det samme, fordi jeg ville bli som dem.
Jeg ville forme min karakter og identitet gjennom den krevende tjenesten i Forsvaret. Jeg visste ikke helt hva det ville innebære, men jeg hadde en sterk tro på at hvis jeg bare våget å begi meg ut på det eventyret som Forsvarets felles opptak og seleksjon (FOS) representerte og fikk en skoleplass, ville jeg komme ut i andre enden som et bedre menneske. En kan kalle det selvrealisering, «utvikle meg selv» eller noe annet som mange i dag får en litt vond smak i munn av å identifisere seg med. Jeg opplever heller at det er en del av vår natur å søke mot det vi beundrer. Den kjente (og for noen kontroversielle) professoren og forfatteren Jordan Peterson har i flere sammenhenger skrevet og snakket om at «Admiration is part of the instinct for imitation».
Følger i fotsporene
Da FOS-kandidat Ingvild Støldal ble intervjuet av TV2 under årets opptak, trakk hun frem foreldrene sine, som begge er ansatt i Forsvaret, som en viktig motivasjon for å søke opptak
«Jeg har jo sett opp til de i løpet av oppveksten. Derfor vil jeg nå følge i deres fotspor, sa Støldal»
Jeg tror at førstegangstjenesten og utdanning i Forsvaret har en såpass bred appell blant unge voksne som har identifisert personer med denne bakgrunnen som de beundrer. Dette kan også være noe av årsaken til at TV-programmer som Kompani Lauritzen kan bidra til å øke interessen for denne typen tjeneste. Her kommer kjendiser som mange ungdom allerede beundrer og går gjennom en krevende tjeneste som i mange tilfeller gjør disse kjendisene enda mer beundringsverdige. Tjenesten i Forsvaret er for en sivilist en ukjent verden. Det representerer et eventyr.
Når ungdom møter til tjeneste i Forsvaret er noe av det første som skjer at all fasade, personlige uttrykk og tidligere meritter rives vekk.
Når ungdom møter til tjeneste i Forsvaret er noe av det første som skjer at all fasade, personlige uttrykk og tidligere meritter rives vekk. Man blir ikledd en felles uniform og man må underkaste seg et strengt uniformsreglement som regulerer bruk av smykker, tatoveringer, frisyre, skjegg, piercing og andre personlige identitetsmarkører. Det eneste du sitter igjen med når utdanningen og eventyret starter er deg selv i din mest grunnleggende form. Din personlige fysikk, dine mentale evner og din emosjonelle robusthet. All annen fasade er revet vekk og tatt fra deg.
Man kan ikke lenger gjemme seg bak hvilken gjeng man hang med på videregående, hvilken russebuss man deltok på, hvor dyr klokke man har på armen eller noe annet. Herfra og ut vil du måtte stole på deg selv i din naturlige form. Du har landet i en verden som anerkjenner og belønner disiplin, kompetanse, initiativ, handlekraft, respekt, ansvar og mot.
Alle må ta ansvar
Som regel vil du også i løpet av de første utdanningsukene bli gjort ditt ansvar bevisst. I tjeneste for Forsvaret blir det fra dag én forventet at alle tar ansvar for seg selv. Du må ta ansvar for å komme deg opp av sengen med føttene i bakken når reveljen går. Du må strekke din egen seng og ta ansvar for å gjennomføre daglig morgenhygiene (barbering etc.) og kle på deg uniformen korrekt. Det er satt en tydelig forventning om hvilken standard du skal forvente av deg selv og du blir holdt ansvarlig for å nå den. Hver dag. Det blir også raskt ditt ansvar at rommet ditt er i orden og i henhold til gitte standarder. Dette er krevende. Det betyr at du må ta ansvar for mer enn deg selv.
Dette krever at du er raus, gir av ditt overskudd, tørr å be om hjelp, ser medmenneskene på rommet og samarbeider med de om å nå det beste resultatet på mest mulig effektiv måte. For å kunne ta ansvar for at rommet har den standarden som er forventet krever det innimellom at du må ofre noe av ditt personlige velvære på veien, som en rolig kaffekopp i kantinen før dagens utdanning setter i gang. Du lærer raskt at i denne verdenen er det noe som er viktigere enn dine behov. I denne verdenen handler det ikke om deg, men likevel står alt og faller på deg.
Lærer om fellesskap
Det å ta ansvar gir en følelse av mening. I førstegangstjenesten ser man daglig effekten og viktigheten av at den enkelte tar ansvar for seg selv, for rommet, for avdelingen, Forsvaret og til slutt Norge. Dette er et ansvar som du er forventet å ta i det du tar på deg uniformen. Det er en tung byrde å bære, men det er også det som gjør det meningsfylt. Herfra og ut er det bare å møte opp til rett sted og tid med ditt personlige utstyr og tilegne deg de ferdigheter som kreves for å bli en god soldat.
Dette forstår du nå at er viktig, fordi det å være en god soldat er forutsetningen for å ha en god avdeling og til slutt et sterkt forsvar. Dette vet du, fordi du allerede har lært at en forutsetning for at rommet består morgeninspeksjon er at du selv har strukket sengen din på en god måte. Resten av tjenesten skal du fortsette å konfrontere det ukjente, kaos, som krig og konflikt representerer. En mestrer de nye utfordringene sammen med rommet, laget og avdelingen. Dette gir stolthet og lærer en om felleskap, samhold og følelsen av å være del av noe større enn seg selv.
Jeg sluttet i Forsvaret
Da jeg skulle legge en karriereplan i samråd med mine nærmeste ledere var det ingen som, på tross av gode forsøk og intensjoner, klarte å se hvordan min utdanning passet inn.
Det kan fremstå som et paradoks etter den overnevnte beskrivelsen av min opplevelse av tjeneste i Forsvaret at jeg sluttet som yrkesoffiser i 2020. . Årsakene til at jeg valgte å slutte kunne vært et innlegg i seg selv. Jeg kjenner meg igjen i opplevelsen Erlend Wiggen beskriver i «Jeg slutter ikke, Forsvaret mister meg».
Det handlet i stor grad om det jeg opplevde som et rigid karriere- og tjenestesystem som ga lite rom for fleksibilitet på lavere nivå. Da jeg kom tilbake til Hæren etter tre år med sivil ingeniørutdanning, gjennomført på behov og regning fra Forsvaret, fikk jeg en operativ stilling som hadde lite med utdanningen å gjøre. Da jeg skulle legge en karriereplan i samråd med mine nærmeste ledere var det ingen som, på tross av gode forsøk og intensjoner, klarte å se hvordan min utdanning passet inn.
Det var litt som å skulle presse en trekant gjennom et rundt hull.
Etter to år som administrerende offiser (som for så vidt skulle konverteres til OR-stilling og sånn sett ikke var en offiserstilling lenger) ble jeg troppssjef for en måned, før jeg sa meg villig til å bli nestkommanderende i kompani for å fylle en viktig vakanse. Etter å ha jobbet i kompanistab i tre år dro jeg videre til en ny avdeling for å få erfaring som troppssjef. Dette gledet jeg meg veldig til, men det var samtidig ut av nødvendighet for å få obligatorisk tjenesteerfaring (TJERF) i den hensikt å kunne bli kompanisjef. Da jeg ankom den nye troppssjefstillingen fikk jeg, i mangel på ansatte, ansvaret for 2 tropper (120 vernepliktige og om lag 10 ansatte), noe som utgjorde hele troppsstrukturen i kompaniet. Igjen arbeidet jeg som en hybrid mellom troppssjef, nestkommanderende i kompani og kompanisjef.
Her kommer det kritiske punktet: Karriereplanen jeg hadde foran meg for å kunne få stilling som kompanisjef i en vernepliktig avdeling, som var det ansvaret jeg opplevde å være rustet for, hadde 3-4 ytterligere år foran seg: 2 år som troppssjef og 1-2 år i bataljonsstab. Etter å ha jobbet med kompanisjefoppgaver i 2 år skulle jeg altså måtte jobbe i ytterligere 2-3 år for å kunne komme tilbake å gjøre mange av de samme oppgavene, men som kompanisjef. Da jeg fikk et tilbud om å jobbe videre på strategisk nivå med forsterkende logistikk til Forsvaret følte jeg at dette var en rolle jeg ville få brukt kompetansen min enda bedre i.
Da jeg som logistikkoffiser sluttet i Forsvaret for å begynne å jobbe på strategisk nivå med forsterkende logistikk i samråd med ledelsesnivået i Forsvarets logistikkorganisasjon, ble jeg spurt om jeg virkelig var klar for å «hoppe av karrieretoget i Forsvaret».
Jeg har spurt meg selv om erfaringen jeg gjør meg i nåværende stilling virkelig er så lite relevant i forhold til troppssjefstjeneste og bataljonsstabstjeneste at den ikke gir ballast oppover i det interne karrieresystemet ved gjeninntredelse. Svendsen utvalget argumenterte for viktigheten av å legge til rette for «inn-ut» karriere i Forsvaret og jeg ser absolutt nødvendigheten av det.
Ikke et mysterium
Jeg hadde en sterk tro på at det å begi seg ut på et ukjent krevende eventyr ville kunne gi meg noe uvurderlig gjennom en personlig transformasjon.
Jeg lærte verdien av disiplin, gleden av å ta ansvar og følelsen av samhold og å bidra til noe større enn seg selv. Det er ikke et mysterium for meg hvorfor tjeneste i Forsvaret har såpass bred appell blant unge voksne. Det er en tragedie at man i dagens samfunn skal måtte måle seg mot Krigens krav for å lære at det viktigste og mest meningsfulle du kan gjøre som ung kvinne eller mann er å disiplinere deg mot et høyere mål, ta ansvar for deg selv og de rundt deg, vise respekt og raushet og ha mot til å gjøre det du vet er riktig. Eller som vinneren av Kompani Lauritzen sesong 1, Vinni Sauvik så godt sa det:
«Jeg ble overrasket over at de som trener til krig har så mye å lære når det kommer til omsorg. Men hvis vi skal ut i krigen må man kunne stole på hverandre. Og det å sette andre først er veldig fine verdier».
