Debatten om veteranbegrepet fremstår som meg som den synlige delen av et større isfjell. Under overflaten ligger problemer rundt hvordan Forsvaret anerkjenner innsatsen som gjøres daglig av deres personell og truer. For meg som stadig tjenestegjørende handler denne debatten om karrieresystemet, etos og troverdighet i hverdagen som yrkesmilitær.
Debattinnlegget er uttrykk for skribentens personlige meninger som fagperson, og er ikke Hærens offisielle syn.
Jeg støtter fullt ut Bjørn-Erik Solli når han i innlegget «Alle soldater er like my verdt» kommer med påstanden «… det er viktigere å jobbe for å knytte soldatbegrepet mot en velfortjent anerkjennelse enn å vanne ut veteranbegrepet.»
De som har gjort en ekstra innsats utenfor Norges landegrenser på vegne av oss av andre, fortjener all den ære og anerkjennelse de får. Vi må samtidig finne nye måter å heve statusen til soldatyrket på, parallelt med dette. Vi trenger ikke velge enten/eller.
Det store steget
Da jeg begynte min karriere i Forsvaret ved Hærens Befalsskole i 2011 var miljøet allerede tydelig preget av Norges bidrag i Afghanistan. Utdanningen vi ble tilbudt var tydelig oppdatert og preget av erfaringene vi hadde gjort oss i store internasjonale operasjoner, INTOPS. Nærmest alle instruktørene mine var Afghanistan-veteraner, enkelte med flere kontingenter bak seg.
Jeg mener ikke «oss i Forsvaret» og «dem i Taliban» – jeg snakker om oss som ikke har vært i INTOPS, og de som har.
Alle følte også på gleden og stoltheten da den siste fenriken uten utenlandserfaring endelig også skulle få prøve seg i krigsteateret. Endelig var sirkelen komplett, og også han skulle «ta steget inn i de voksnes rekker». Det var med stor beundring og store øyne vi så han komme tilbake til Huseby leir etter oppsettingsperioden i ørkenuniform, med skjegg og løytnantsdistinksjon (for man har selvfølgelig en høyere grad som deltaker i internasjonale operasjoner enn hjemme).
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Siden den gang har jeg følt på en av baksidene av Norges INTOPS-bidrag, som har skapt en kultur for å skille mellom «oss og dem». Jeg mener ikke «oss i Forsvaret» og «dem i Taliban» – jeg snakker om oss som ikke har vært i INTOPS, og de som har.
Et underforstått krav
For å se denne siden av kulturen må man se forbi toppen av isfjellet – forbi medaljeseremonier og Forsvarets veterandag. Man ser det i karrieresystemet der INTOPS er et bør-krav allerede fra kompanisjefsstillinger. Man leser det i alle bøkene som er blitt skrevet av Afghanistan-veteranene.
Man føler det i diskusjonene om stressreaksjoner, mestringsstrategier og stridsteknikk. Man hører det i lunsjen. Innimellom kommer det frem helt eksplisitt, som da jeg under en lunsj i mai 2020 diskuterte INTOPS med en kollega. Offiseren har flere utenlandskontingenter bak seg, og sa med den største selvfølgelighet følgende utsagn:
«Man vet jo ikke egentlig hva jobben dreier seg om, før man har vært i en skuddveksling»
Jeg nikket og mumlet anerkjennende, og tenkte at også jeg snart må melde meg på et utenlandsoppdrag, slik at jeg kan slutte å opptre som en posør overfor de vernepliktige jeg arbeider med for å styrke til forsvaret av Norge:
Man ser det i karrieresystemet der INTOPS er et bør-krav allerede fra kompanisjefsstillinger.
Jeg, og alle mine kollegaer, som aldri har blitt skutt på, men som likevel våger å stå å lære de vernepliktige 19-åringene hvorfor det er viktig med skuddfelt, skjul, dekning og støtte når man leter etter gode ildstillinger.
Vi som våger å påstå at et angrep består av syv faser; gode forberedelser, fremrykning, finne fienden, binde fienden med ild, manøvrere mot fiendens stillinger, innbrudd og rydding av stillingsområdet, og til slutt, reorganisering. At dette faktisk er en fornuftig tilnærming og huskeliste for en lagfører som skal løse et angrepsoppdrag, er vi såpass frimodige å lære vekk uten selv å ha erfart at dette faktisk kan fungere i en skarp oppdragsløsning mens kulene suser over hodet på deg.
For hva vet vel egentlig legen om pasientens sykdomsbilde, hvis han ikke selv har vært syk med den samme sykdommen?
Hvordan kan spesialpedagogen være så skråsikker i sin pedagogiske fremgangsmåte i møte med en vanskeligstilt elev, uten selv noen gang ha hatt læringsvansker?
Og ikke minst: Hvordan kan «Årets trener» fra Idrettsgallaen 2019, Gjert Ingebrigtsen, ha trent frem tre av noen av verdens fremste friidrettsutøvere uten selv noen gang ha drevet friidrett (ikke har han engang trenerutdanning)?
Han kan da umulig vite hva idretten går ut på, uten selv å ha løpt 1500 meter på Bislett med tusenvis av tilskuere som forventer en ny verdensrekord.
En viktig erfaring
Jeg mener på ingen måte at erfaringene personellet vårt har gjort seg i skarpe operasjoner er ikke er uvurderlige.
Jeg hadde nok også blitt en langt mer kvalifisert og troverdig leder og instruktør dersom også jeg hadde hatt disse erfaringene med meg. Likevel må det være rom i organisasjonskulturen vår for at personell uten disse erfaringene kan føle seg kvalifisert gjennom ha studert andres erfaringer.
På samme måte som en lege vil anbefale en behandling basert på veldokumenterte, eller i ytterste konsekvens eksperimentelle, metoder må vi ha en kultur som gir rom for at ikke alle må gjøre de samme erfaringene.
Jeg støtter også Sebastian Langvad i hans innlegg «Vi må trappe opp innsatsen i de farligste operasjonene», der han kommer med følgende påstand:
«Norges drøye tiår med omfattende bidrag i Afghanistan hevet Forsvarets evner med en størrelsesorden som ingen realistisk budsjettøkning alene kunne forårsaket.»
Men i påstanden som kommer rett før, følger samtidig den underliggende organisasjonskulturen som jeg har forsøkt å sette ord på i dette innlegget:
«Hjemlig nasjonalforsvar er prioritert. Budsjettøkninger definerer imidlertid kun reisverket til et effektivt forsvar. Dette må fylles med personell som behersker situasjoner preget av usikkerhet og risiko. Dette kan kun oppnås ved å gjennomføre skarpe operasjoner.»
Anerkjennelse av kompetanse
Dette støtter jeg Langvad fult ut i når man snakker om Forsvaret som organisasjon, men jeg opplever påstanden om at kun personell som har gjennomført skarpe operasjoner kan sies å beherske situasjoner preget av usikkerhet og risiko, bidrar til å skape denne kulturkløften mellom personell med INTOPS-erfaring og de uten.
Vi trenger deltakelse i internasjonale operasjoner for å få de nødvendige og rette erfaringene inn i Forsvaret og vårt utdanningssystem, men det trenger ikke å bety at alle yrkessoldater må gjøre seg de samme erfaringene i en skarp operasjon før de kan fremstå som troverdige yrkesmilitære hjemme i Norge.
Det handler om anerkjennelse av kompetanse.
Kulturen og belønningsmodellen jeg snakker om diskriminerer flere.
Vi er mange i vårt lille forsvar som dag etter dag bidrar til Norges forsvarsevne gjennom små og store innsatsområder. Jeg mener at Forsvaret har tilsiktet, eller utilsiktet, organisert en stor og synlig del av sin belønningsmodell rundt deltagelse i utenlandsoperasjoner.
Det gjør blant annet at en veteran som har bidratt til trening og opplæring av Irakiske sikkerhetstyrker får en større synlig anerkjennelse enn sersjant Hågen Skattum (21) som mistet livet i en sprengningsulykke på Masken i 2017, da han drev trening og opplæring av norske 19-åringer som skal inngå i styrkestrukturen og Heimevernet.
Les også debattinnlegget til Freddy Bolle som startet debatten om veteraner og Forsvaret.
Kulturen og belønningsmodellen jeg snakker om diskriminerer flere:
Den feiler i å verdsette erfaringene og innsatsen til spesialisten som jobber sitt 15. år i en vernepliktig avdeling i Brigade-nord, uten en medalje utover førstegangstjenestemedaljen.
Den verdsetter heller ikke han som har tilbakelagt noen hundretusen kilometer som passasjer i Forsvarets overmodne lastebiler sammen med vernepliktige som egentlig ikke er gamle nok til å kjøre toppmoderne lastebiler i det sivile samfunnet.
Jeg mener at Forsvaret har tilsiktet, eller utilsiktet, organisert en stor og synlig del av sin belønningsmodell rundt deltagelse i utenlandsoperasjoner.
Soldaten hjemme må forholde seg til uerfarne vernepliktige som sklir rundt på glatte veier i Indre Troms, som sovner bak rattet fordi de nekter for at de er trøtte, og insisterer med den største selvfølgelighet på at de er mer enn opplagte nok til å kjøre videre. Og soldaten hjemme som har noen hundre døgn i et gammelt lettantennelig telt med usikre ungdommer, prøver å kontrollere den ildsinte primusen og tøyle dens dødelige ild som til enhver tid truer med å omgjøre den trygge bivuakken til et flammende inferno.
Kulturen og belønningsmodellen i Forsvaret tar ikke med i beregningen innsatsen som har blitt lagt ned ved disse eksemplene.
Vi må heve statusen
Vi må ikke vanne ut veteranbegrepet i jakten på å fremheve annen innsats, vi må samarbeide om å heve statusen til soldatyrket.
Jeg tar ikke til ordet for flere medaljer til stadig tjenestegjørende personell som velger en karriere med utdanning til styrkestrukturen alene, men vi trenger bevissthet rundt kulturen som jeg mener har oppstått i takt med Forsvarets bidrag i internasjonale operasjoner.
Vi må ikke vanne ut veteranbegrepet i jakten på å fremheve annen innsats, vi må samarbeide om å heve statusen til soldatyrket.
Det er en kultur som nå skiller de som har tjenestegjort i INTOPS, og således «vet hva jobben vår er», og oss andre som fortsatt «bare går rundt og later som om vi kan noe som helst om hva det vil si å være soldat.»
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
