Sønnen mistet livet på Mauken: – Ingen skal glemme hva som gikk galt

To og et halvt år etter sprengningsulykken holder Håvard Skattum foredrag på Krigsskolen om hva som skjedde - og hvordan de kan bidra til at det ikke skjer igjen.

 Vi skal snakke litt om døden, og litt om sorg. Men mitt viktigste fokus er risikohåndtering. 

Håvard Skattum står innerst i en stor sal på Krigsskolen. Med blå skjorte, svarte bukser og pene sko skiller han seg ut fra de som sitter foran ham: hundre kadetter og sersjanter i grønt, med hendene i fanget og ørene spisset. 


Bak ham lyser en skjerm. Bilder av Hågen Skattum fyller rommet. 


– Grunnen til at jeg er her i dag, er han karen her. Hågen døde på sin tjueen-og-et halvt-årsdag i Oktober 2017. Han er født i 1996. Er det noen her som er født i ´96? 


En håndfull elever rekker opp hånden. 

– Han var en ung, våken mann, med et sterkt inntrykk. Jeg kjenner på tapet når jeg ser dere. For dere er litt samme typer. 


Håvard Skattum trodde at sønnen Hågen skulle bli musiker. Men han var for god til å løpe for en bass-spiller å være, sier faren, og klarte seg så bra under verneplikten at han begynte på befalsskolen. Han spør om noen i rommet har gått befalsskolen sammen med Hågen. Igjen rekkes flere hender i været.


Nå skal elevene på Krigsskolen lære om hvordan de kan bidra til å sørge for at det som skjedde med Hågen, ikke skjer igjen. 


17 punkter 

Med tydelighet i stemmen etablerer Skattum faktum i saken: Hågen ble drept av en uønsket detonasjon under demonstrasjonen av tungt bærbart mineryddingssystem. 


– Det skjer en del uheldige ting her, som bygger seg oppå hverandre. 


‘Hva gikk galt?’ står det øverst på arkene som sendes rundt i rommet. Under står det 17 punkter. Håvard har lagt til noen egne, i tillegg til de som Forsvarets undersøkelseskommisjon kom med i sin rapport om ulykken og politiets etterforskning av saken. 

– Mitt mål er at dere som troppssjefer skal kunne plukke ut noen av de punktene. For noen av de punktene kan dere gjøre noe med, sier Håvard. 


De første to punktene går på underrapportering av feil, som førte til en praksis med intern forsagersikring (alternativt avfyringssystem, journ. anm.). 

– Dere liker å ordne og fikse ting, og få ting til å virke. Men underrapportering i dette tilfellet resulterte i at ingeniørvåpenet etablerte en praksis hvor de hadde en intern praksis om forsagersikring, som ikke var godkjent i systemet, forklarer Skattum. 


Han forteller videre om brutt forsegling på utstyr og ingen reforsegling. Opplæring i mineryddingssystemet kun ved demonstrasjon, og ingen øvelser på å gjøre våpenet kaldt igjen. 


– Alle systemer dere har må dere øve på å lade. Jeg mener at man må øve like mye på «tøm våpen - kontroller». Det man ikke øver på, gjør man ikke. 


Listen fortsetter. Utilgjengelige regelverk og endringer i dem. Gjenbruk av risikoanalyse. Blanding av sprengstoff og våpensystem. Tidspress, bortfall av offiserer, og delegering av ansvar til befal som ikke var kompetent for oppgaven. 



Kunne vært unngått

– Siden troppssjefen var borte, ble ansvaret plassert på en annen sersjant. Ulykken kunne vært unngått hvis personell med erfaring hadde vært til stede. 


Dårlige lysforhold, og utlevering og mottak av ufullstendig utstyr. Og til slutt: Ingen varsling når detonator var utløst. 


– Dette er mitt eget punkt. Hadde det vært en liten varsling her, så hadde Hågen rukket å løpe unna.


11 kilo sprengstoff går av inntil Hågen Skattum, som dør momentant. En løkke på sprengstoffet forhindrer at ulykken også rammer to soldater som var med på demonstrasjonen. 


– Hågen var ikke uten ansvar, for han er en del av systemet, og systemet er ansvarlig. På et tidspunkt hadde de havnet i en rød sone, og innså ikke hvor farlig det var, forteller Håvard.  


Forsvaret fikk et forelegg på 10 millioner kroner for brudd på arbeidsmiljøloven og militærloven. 

Vi lærer av historien vår 

Håvard stiller seg til disposisjon for de kommende troppssjefene. For at de aldri skal glemme ulykken. For at de skal lære, bli bedre, og hindre nye ulykker. Og for at de skal tørre å si nei når de er på utrygg grunn. 

– Jeg tok avgjørelsen om at jeg ville gjøre dette ganske tidlig, og jeg formidlet til sjefene at jeg stilte meg til rådighet. Ved å gjøre det har jeg måttet sette meg litt akademisk inn i dette, og det har vært en viktig prosess for meg også.


Det er vanskelig å ikke stille spørsmålet om det i det hele tatt skal være nødvendig at en pårørende kommer og holder foredrag for Forsvaret. Oberst og skolesjef Sigrid Engebretsen-Skaret mener det er helt nødvendig. 

Det handler om de 17 punktene, og det ansvaret de som går ut herfra får lagt på skuldrene sine. For å gjøre dem best mulig satt opp for å lykkes må de vite hvilket ansvar de har, og hvor lett det kan gå feil, sier hun. 


– Men burde de ikke visst det fra før? 


– Det kan du godt si. Men vi lærer av historien vår, forhåpentligvis, og vi lærer av å høre om det her. Det at Håvard kommer og forteller - og ikke bare tar den teoretiske dimensjonen, men også har film og bilder, det gjør at vi husker bedre. 


Håvard, som i desember også holdt et foredrag for fagsjefene, legger til: 


– Jeg kan fortelle fra mitt perspektiv. Vi har fortsatt verneplikt her, så det er en forventning om at Forsvaret tar disse tingene på alvor. Dessverre har jeg denne erfaringen, og det velger jeg å ta videre. Jeg kunne latt være. 

Skjønner døden bedre enn livet 

En film snurrer på skjermen. Hågen skulle være en av hovedpersonene i en serie laget av Forsvaret om datidens befalsskole. En serie som aldri kom ut. Men Forsvaret sendte en halv terrabyte med opptak av Hågen til familien hans etter sprengningsulykken.


På skjermen er levende bilder av en ung mann som ikke er mer.



Etter to og et halvt år kan Håvard av og til parkere bort det store hullet. Noen ganger lar han seg falle inn i det, og andre ganger går han opp, for å jobbe, være ektemann, og far for Hågens tre søsken. 


Håvard sier at han skjønner døden mye bedre enn livet. 

– At grunnstoffer kan danne seg til molekyler, og så til celler som danner liv, det synes jeg er vanskelig å forstå. At disse molekylene ikke virker, og er døde, det kan jeg nesten forstå lettere. Jeg får leve livet så godt jeg kan, men døden forstår jeg bedre. 


Kari Bremnes sin låt «De e min sønn» kom ut samme høsten som Hågen gikk bort. Den runger i salen på Krigsskolen. 


«Gud æ ber om at de veit ka de gjør. Det e de som e profesjonell og hjertet mitt e amatør», lyder det ut av høyttalerne. 


– Dette er sivilsamfunnets forventning til dere. Og min forventning til hva dere skal gjøre, sier Håvard.