Debatt:

Vi bør trappe opp vår deltakelse i FNs farligste fredsbevarende operasjoner, skriver Sebastian Langvad. Her ser vi utenriksminister Ine Eriksen Søreide og kronprins Haakon da Norge lanserte sitt kandidatur til en plass i FNs sikkerhetsråd.
Vi bør trappe opp vår deltakelse i FNs farligste fredsbevarende operasjoner, skriver Sebastian Langvad. Her ser vi utenriksminister Ine Eriksen Søreide og kronprins Haakon da Norge lanserte sitt kandidatur til en plass i FNs sikkerhetsråd.

– Vi må trappe opp innsatsen i de farligste operasjonene

Selektivt fokus på diplomatiske suksesser kan forlede oss til å tro at vi fortjener en plass i Sikkerhetsrådet, skriver Sebastian Langvad.

Publisert Sist oppdatert

Norge stiller i år til valg for en plass i FNs Sikkerhetsråd. Plassen vil styrke muligheten vår til å bidra til en integrert og stabil verden, noe vi selv er helt avhengig av. Så er spørsmålet om vi gjort oss fortjent til plassen? Vi fremhever våre diplomatiske og økonomiske bidrag, men i konfliktene der nøden er størst og sikkerheten dårligst, lar vi fattigere land løpe risikoen for oss.

Artikkelen er uttrykk for skribentens personlige meninger som fagperson, og er ikke Hærens offisielle syn.

Sikkerhet og utvikling

Norge er uløselig knyttet til verden; utvikling utenfor landets grenser har betydning også for oss. Derfor er det også sant at en verden uten fattigdom, er en verden som også er god for Norge, verdens rikeste land. Å løfte folk ut av fattigdom gir brede systemiske ringvirkninger innenfor nesten alt vi bryr oss om, det være seg helse, utdanning, politisk moderasjon eller økonomisk aktivitet. For norsk egeninteresse vil det også bety nye verdifulle markeder og handelspartnere som direkte kan bidra til vår nasjonale velstand.

Å løfte folk ut av fattigdom gir brede systemiske ringvirkninger innenfor nesten alt vi bryr oss om...

Det er imidlertid god grunn til at FNs mektigste organ heter nettopp «Sikkerhetsrådet», ikke Utviklings-, Forsknings- eller Handelsrådet. I de områder der grunnleggende sikkerhet mangler, undergraves alle andre forsøk på å forbedre verden. Derfor er det vår innsats på disse områdene som viser hvor mye ansvar Norge er villig til å ta for våre egne, og verdens kollektive, interesser.

Sårbare regioner

Sahel er verdens kanskje mest sårbare område for statskollaps. Naturkatastrofer eller pandemi er bare noen av hendelsene som kan forårsake dette. Borgerkrig, ekstremisme og terrorisme er sannsynlige konsekvenser, og slike trusler respekterer ikke landegrenser. Langvarig krigstilstand og desperasjon former gruppers atferd og verdier i motsatt retning fra det vi ønsker. Krig har også vist seg å ha skremmende smittepotensial. Allerede i dag utgjør dette både en menneskelig tragedie og en realpolitisk trussel mot Norge. Hva skjer så om noen tiår, når en fjerdedel av verdens befolkning skal prøve å leve i denne regionen?

Bistand uten sikkerhet

Selektivt fokus på diplomatiske suksesser, samt bistandsbeløp, kan forlede oss til å tro at vi fortjener en plass i Sikkerhetsrådet. I 2011 var Norge sentrale i prosessen som ledet til at Sør-Sudan vant sin selvstendighet. Dette er noe vi med rette kan være stolte av. Mindre beundringsverdig er hvordan vi deretter forsømte å bidra til at landet kom seg gjennom de påfølgende, sårbare årene.

Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost til [email protected]

Hilde Frafjord-Johnsen som var FNs spesialutsending til landet, etterspurte innsats fra velutstyrte og -trente fredsbevarende styrker. Hun forstod formodentlig at uten det ville økonomisk bistand undergraves av ustabilitet. I stedet fikk borgerkrigen rom til å blusse opp og effekten av bistandsmillionene ble undergravet. En rekke land i Sahel lider under denne dynamikken. Dessverre gjentar Norge her mønsteret med å engasjere seg i dyre utviklingspolitiske prosesser før landene er kommet over i en fase der slike tiltak faktisk kan gi resultater.

Hvorfor bør Norge bidra ute?

Ulike regjeringer har trolig hatt flere grunner til å nedprioritere robuste fredsbevarende bidrag til Sahel. Noe av motforestillingen kan skyldes mistillit til bidragenes effektivitet, basert på minner fra blant annet Rwanda og Bosnia på 90-tallet. I en tilspisset sikkerhetspolitisk virkelighet har også allianseforpliktelser til USA blitt prioritert høyt. Interessant nok er ingen av disse begrunnelsene for å nedprioritere FN særlig sterke.

Derfor vil synlige bidrag fra oss i Afrika gi «alliansepoeng» og påfølgende nasjonal sikkerhetsgevinst.

Når det gjelder FNs doktrine for fredsbevaring, er denne imponerende oppdatert. Studier viser også at den i praksis gir positiv effekt i alle faser av en konflikt, til tross for organisatoriske svakheter og beskjeden finansiering. Vår viktigste allierte, USA, er dessuten svært opptatt av hvilken retning Afrika sør for Sahara utvikler seg. Deres evne til å påvirke dette med egne styrker er samtidig begrenset av hjemlig polarisering, en belastet internasjonal profil, og strukket kapasitet. Derfor vil synlige bidrag fra oss i Afrika gi «alliansepoeng» og påfølgende nasjonal sikkerhetsgevinst.

Styrke gjennom erfaringer ute

Hjemlig nasjonalforsvar er prioritert. Budsjettøkninger definerer imidlertid kun reisverket til et effektivt forsvar. Dette må fylles med personell som behersker situasjoner preget av usikkerhet og risiko. Dette kan kun oppnås ved å gjennomføre skarpe operasjoner. Norges drøye tiår med omfattende bidrag i Afghanistan hevet Forsvarets evner med en størrelsesorden som ingen realistisk budsjettøkning alene kunne forårsaket.

Norske interesser og sikkerhet sammenfaller med altruisme når det gjelder å bidra til stabilitet og integrasjon i verden.

Slik effekt er imidlertid ferskvare. Robuste bidrag internasjonalt forsterker derfor nasjonal forsvarsevne, snarere enn å være et null-sum-spill. Forsvaret opplevde sterk rekruttering i perioden der Norge sendte større avdelinger til oppdrag med ambisiøse mål og høyere risiko. På hjemmebane steg befolkningens anerkjennelse av Forsvaret til rekordhøyt nivå i 2011-14, før det falt markant og har holdt seg lavt deretter.

Om ikke annet indikerer dette at befolkningens innstilling ikke ble svekket, snarere tvert imot, av innsats i operasjoner som kostet oss 10 drepte, 20 hardt såret og en rekke episoder der disse tallene kunne blitt merkbart høyere.

Trappe opp innsatsen

Norske interesser og sikkerhet sammenfaller med altruisme når det gjelder å bidra til stabilitet og integrasjon i verden. En plass i FNs sikkerhetsråd vil styrke vår evne både til å sikre egne interesser og oppnå altruistiske mål. Av den grunn, så vel som av allianse- og forsvarspolitiske årsaker, bør vi derfor trappe opp vår aktive deltakelse i FNs farligste fredsbevarende operasjoner.

Dette vil innebære høyere risiko for norske liv. Det er imidlertid all grunn til forvente at store deler av befolkningen vil støtte slikt engasjement, så lenge politikere evner å formidle hvordan internasjonale sikkerhetstrusler påvirker Norge direkte. Røykdykkere går inn i brennende hus. Når virus truer samfunnet, trår helsepersonell til selv om smitterisikoen er stor. Forsvaret står også klar til å løpe høyere risiko der Norge trenger det.

Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.