Ni grunner til at forhandlinger med Russland er helt meningsløst

Mellom 2014 og 2022 avholdt Ukraina rundt 200 forhandlinger med Russland i ulike formater. Det resulterte i 20 forsøk på våpenhvile, men aldri fred. For Russland hadde forhandlingene bare tre formål: Å stoppe Vesten fra å bevæpne Ukraina; å hindre Vesten fra å engasjere seg direkte i krigen og ikke minst, å sikre russisk seier. De planla aldri å trekke seg tilbake eller avslutte krigen.

Tvert imot – og til tross for hundrevis av forhandlinger – valgte Russland å gjøre fred til krise, konflikt og fullskala krig.

Oppfordringer til forhandlinger ignorerer effekten forslagene har på Russlands krigsinnsats. De bidrar til å styrke russisk kampvilje fordi forslagene bekrefter dets syn på Vesten som svak og at seier er innen rekkevidde.

De ignorerer også effekten de har i USA og Europa. De skaper en feilaktig forestilling om at fred er oppnåelig med politiske midler, og undergraver dermed USAs og Europas kritiske behov for å investere i forsvar og sikkerhet. Forslagene reduserer følelsen av at situasjonen er kritisk. Oppfordringen til forhandlinger undergraver også vestlig støtte til Ukraina.

Oppfordringene er dårlige forsøk på å beskrive en ikke-eksisterende vei ut av en bredere konfrontasjon som Vesten gjør sitt beste for å unngå og Russland gjør sitt beste for å forfølge.

Likevel får de kyniske, uvitende, de naive, de inkompetente eller de pro-russiske stemmene lov til å spre falske håp om forhandlinger i det offentlige rom.

Les også:

Taiwan har ikke lært nok fra Ukraina, mener tidligere forsvarssjef

Jeg erkjenner at ordene ikke er utpreget diplomatiske. Etter ti år med halvhjertede forsøk – ti år med stadig økende lidelser og ødeleggelser – ti år med økende trussel – er det imidlertid på tide å erkjenne at tiden for diplomati er bak oss.

Russland trenger ikke forhandlinger for å avslutte krigen. De trenger bare å avslutte krigen og trekke seg tilbake. Russland trenger bare forhandlinger for å sikre en russisk seier. 

Se bare til Minsk-avtalene fra 2014 og 2015. Minsk-avtalene var ikke annet enn en «russisk felle» og en integrert del av dets hybridkrig. Minsk-avtalene ble akseptert som en «fredsavtale» selv om de ble signert under tvang og aldri ville ha ført til fred. De hadde flere åpenbare mangler, så som at de ikke dekket den russiske hybridkrigen. De inkluderte ikke Krim, Azovhavet og Svartehavet, eller Russlands bruk av ikke-militære virkemidler. 

Når man diskuterer behovet for forhandlinger ti år inn i krigen, må man først ta stilling til noen helt sentrale spørsmål. Hvem er partene i krigen og hvem skal forhandle? Hva skal det forhandles om? Hvorfor bør det forhandle? Søker partene overhode forhandlinger?

Hvem skal forhandle?

Russland ser ikke på Ukraina som et suverent og uavhengig land. Det blir sett på som en uunngåelig del av den russiske føderasjonen. Deler av Ukraina blir sett på som russisk historisk territorium. Ifølge Putin er ekte ukrainsk suverenitet bare mulig i «partnerskap» med Russland. De to befolkningene blir feilaktig fremstilt som ett folk, som deler samme etnisitet, kultur, historie og språk. Ukraina var aldri Russlands fiende.

Reportasje

Norsk instruktør: – Han er klar for å kjempe til døden

Vesten har imidlertid lenge vært definert som Russlands fiende. Det gjenspeiles i dets historiske fortelling. Det gjenspeiles i Russlands «ultimatum» til Nato og USA 17. desember 2021. Det står nedfelt i Russlands nye utenrikspolitiske doktrine som identifiserer Vesten som en eksistensiell trussel. Etter å ha ført hybridkrig mot både USA og Europa i årevis, gjenspeiles det ikke minst i dets handlinger.

Russland har lenge hevdet at de er i krig med Vesten. Den anklager USA, Nato og EU for å føre en informasjonskrig, økonomisk krig, stedfortreder-krig, hybridkrig og total krig mot Russland. Sanksjoner blir fremstilt som en aggresjon.

Kreml argumenterer for at deres uprovoserte invasjon av Ukraina er en del av dets totale krig for nasjonal overlevelse. Den 14. mars 2023 hevdet president Putin at «For oss er det en kamp for å overleve som russisk stat, fordi vår motstander [Vesten] […] har ett mål – og vi vet dette fra tidligere tiår – som er å destabilisere oss og bryte opp landet vårt.» 

I juli 2023 antydet generaloberst Andrey Mordvichev, som har ledet det sentrale militærdistriktet og den russiske sentrale styrkegrupperingen i Ukraina, at Russland planlegger å utvide krigen i Ukraina til Øst-Europa. På spørsmål om hvor lenge krigen i Ukraina vil vare, svarte han at Ukraina er bare et springbrett for Russlands angrep på Øst-Europa.

Stadig flere vestlige statsoverhoder, ministre og forsvarssjefer deler han oppfatning. Den svenske forsvarssjefen, Micael Bydén, påpekte nylig at Russlands krig i Ukraina bare er et skritt, ikke et sluttmål i dets ambisjon om å etablere en interessesfære. Den tyske forsvarsministeren, Boris Pistorius, påpekte at Europa kan stå overfor farer fra Russland innen slutten av dette tiåret. Statsministeren i Estland, Kaja Kallas, hevder at Europa bare har tre-fem år på seg til å forberede seg på en mulig militær trussel fra Russland. Forutsetningen er at Ukraine er nedkjempet.

Den 16. januar uttalte den britiske forsvarsministeren, Grant Shapps, at «Epoken med fredsdividende er over. Om fem år kan vi se på flere teatre som involverer Russland, Kina, Iran og Nord-Korea. Spør dere selv – se dagens konflikter over hele verden – er det mer sannsynlig at antallet vokser eller reduseres? Jeg mistenker at vi alle vet svaret - det vil sannsynligvis vokse. Så 2024 må markere et brekkpunkt. […] Vi er inne i en ny æra og vi må være forberedt på å avskrekke våre fiender, lede våre allierte og forsvare vår nasjon.» 

Russlands krig i Ukraina er bare en del av en bredere konfrontasjon med Vesten. 

Å oppfordre til forhandlinger mellom Russland og Ukraina er derfor ganske meningsløst. Russland søker strategisk paritet med USA. Ukraina er bare et lite – men avgjørende – objekt i dets strategi for å oppnå stormaktsstatus. Ukraina sikrer Russland de økonomiske, teknologiske, demografiske og geostrategiske forutsetningene for å etablere tilstrekkelig militærmakt til å kunne utøve sin innflytelse på det europeiske kontinentet.

Det betyr ikke at Ukraina ikke kjemper for sin eksistens. Det gjør de i høyeste grad. Men i henhold til Russland slåss de ikke mot Ukraina, men Vesten som «bekjemper Russland, med hjelp fra ukrainere».

Reportasje:

Jakten på de døde

Hvis oppfordringer til forhandlinger i det hele tatt skal ha noen mening – uavhengig av deres sjanse til å lykkes – bør de oppfordre til forhandlinger mellom Vesten og Russland. Vesten har allerede avslått dette. 

Hva skal det forhandles om?

Hvis vi tillater oss å opprettholde den naive ideen om at Ukraina er sluttmålet for Russlands krig, må vi også erkjenne at Russland ikke hadde noen territorielle krav i Ukraina.

Russland anerkjente dets internasjonale grenser i 1994 da de signerte Budapest-memorandumet, og lovet å respektere Ukrainas uavhengighet og suverenitet innenfor de eksisterende grensene. Dette ble bekreftet i «Traktaten om vennskap, samarbeid og partnerskap mellom Ukraina og Den russiske føderasjonen» i 1997. Det ble endelig formalisert i 2003 «Traktaten mellom Ukraina og den russiske føderasjonen om den ukrainsk-russiske statsgrensen».

Krim-halvøya ble anerkjent som ukrainsk helt frem til det øyeblikket Russland invaderte og ulovlig annekterte halvøyen.

Før man anbefaler forhandlinger må man først forstå kravene og deres konsekvenser.

Russland hevder at det aldri har avvist forhandlinger. Russland krever «bare» «denazifisering, demilitarisering og en nøytral status for Ukraina». Ukraina må akseptere den «nye territorielle virkeligheten»: russisk annektering av Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja, Kherson og Krym (utover det det nå okkuperer). Ifølge tidligere president Medvedev er «Odesa, Dnipro, Kharkiv, Mykolaiv, Kyiv russiske byer, som mange andre midlertidig okkuperte.» Medvedev påpekte at forhandlinger ikke ville endre Russlands planer om å søke ukrainsk overgivelse. 

De russiske kravene tilsvarer en eliminasjon av den ukrainsk stat. Dette er ikke åpent for forhandlinger. Det kan være villig til å diskutere tidslinjen (for eksempel en midlertidig våpenhvile), men målet forblir uendret. Full kontroll over Ukraina.

Når man foreslår forhandlinger, må man ta utgangspunkt i Russlands overordnede krav. Den 17. desember 2021 publiserte Russland både et utkast til traktat mellom USA og den russiske føderasjonen «om sikkerhetsgarantier», samt et utkast til avtale om «tiltak for å sikre sikkerheten til Den russiske føderasjonen og medlemslandene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen».

Analyse

Flyktningene presses hjem for å slåss

Russland krevde at Nato måtte avstå fra ytterligere utvidelser. Det forlangte at det måtte trekke seg tilbake fra alle land som ble med i Alliansen etter 1997. Etter å ha startet en krig i Europa, ønsket Russland også å avgrense alliansens evne til å deployere styrker som svar på dets aggressive utenrikspolitikk.

Gjennom å kreve at USA måtte avstå fra å fly bombefly eller seile krigsskip i områder «er de kunne angripe mål på russisk territorium, krevde det i prinsippet om at Nato må avstå fra å operere i Svartehavet, Østersjøen, Barentshavet og Arktis, samt luftrommet over Nord-, Sentral- og Øst-Europa. USA ble bedt om å trekke tilbake sine atomvåpen fra Europa og eliminere all tilhørende infrastruktur.

Russland krever en interessesfære som ikke bare dekker Georgia, Moldova og Ukraina, men også en store deler av Nato. Det krever at USA må trekke seg ut av Europa til fordel for Russland. 

Er vi villig til å forhandle om europeisk sikkerhet? Alliansens evne til å forsvare dets medlemsland? USAs tilstedeværelse i Europa? Det regelbaserte verdenssamfunnet? Er vi villig til å gi Russland større innflytelse i Europa? Dette er hva Russland egentlig krever å forhandle om. 

Gjennom å presse Ukraina til innrømmelser bidrar man ikke bare til å undergrave Ukraina, men også å svekke europeisk sikkerhet.

Hvorfor skal «noen» forhandle?

Ukraina har vært utsatt for ti år med russisk aggresjon. En lavintensitetskonflikt har blitt til en fullskala krig. 17,8 prosent av territoriet er ulovlig okkupert og Ukraina kjemper for sin rett til å eksistere. 

De humanitære kostnadene er enorme. Mens OHCHR har registrert «bare» 29.500 sivile tap så langt, foreligger det informasjon om at så mange som 150-200.000 kan ha blitt drept. Bare Mariupol antas å ha lidd mellom 100.000–113.000 drepte.

Mer enn 6,34 millioner ukrainere er flyktninger og 3,67 millioner internt fordrevne. Omtrent 14,6 millioner mennesker – svimlende 41 prosent av den nåværende befolkningen – trenger humanitær hjelp og beskyttelse. I tillegg har millioner blitt tvangsflyttet til Russland. 

Ukrainske byer og bosetninger er utsatt for massiv og metodisk ødeleggelse. De direkte skadene på ukrainsk infrastruktur overstiger 151,2 milliarder dollar. 167.200 boligbygg er ødelagt eller skadet. Ukrainas energisektor, industri- og landbruksbase ødelegges. 156.000 kvadratkilometer er minelagt. En internasjonal studie i mars anslo gjenoppbyggingskostnadene til 411 milliarder dollar. 

Ukraina har mistet tilgangen til dets maritime økonomiske soner. Den ukrainske økonomien lider under en maritim blokade og kontinuerlige russiske angrep på havnene og infrastruktur. 

Ukraina utsettes for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, store lidelser og massive ødeleggelser, og ønsker desperat fred. Hvis Ukraina hadde trodd at forhandlinger ville sikret fred, sikkerhet og stabilitet, ville det søkt en politisk løsning på krigen. Mer enn 200 forhandlingsrunder har imidlertid vist at dette ikke er mulig. De russiske kravene er for fundamentale.

Gitt tidligere erfaringer, den stadig eskalerende krigen, nivået av lidelse og ødeleggelse, de russiske forutsetningene for forhandlinger og ikke minst krigens grunnleggende karakter, hvem kan be Ukraina om å forhandle om de skal leve eller dø?

Ukraina kjemper for sin rett til å eksistere. Russland kjemper for stormakts status der nederlaget og integreringen av Ukraina i den russiske føderasjonen er avgjørende. Krigen er imidlertid ikke mindre grunnleggende for Vesten. Europeisk sikkerhet er uunngåelig knyttet til et uavhengig og suverent Ukraina. «Hvis Ukraina taper, taper vi.»

Ukrainsk eksistens og Europas sikkerhet er ikke gjenstand for forhandlinger.

Så hvorfor er forhandlinger meningsløst?

For det første startet ikke Russland krigen i 2014 for å ende opp uten gevinst ti år senere. Tvert imot, en krig som stadig eskalerer viser at Russlands strategiske mål og målsettinger er uendret. Det har til hensikt å seire og tror at dette er innen rekkevidde på grunn av manglende vestlig mot.

For det andre er krigen fundamental. Man kan umulig be Ukraina om å forhandle om deres rett til å eksistere. Man skal heller ikke forvente at samtaler vil få Russland til å gi opp dets stormakts ambisjoner. Man kan heller ikke tilby Russland stormakts status på bekostning av europeisk sikkerhet. 

For det tredje forhindret ikke mer enn 200 forhandlinger og 20 våpenhvileavtaler invasjonen. Prosessen har vist at Russland bare ser på forhandlinger som et verktøy for å påvirke vestlige befolkninger, politikere og media. Forhandlinger skal kun sikre en russisk seier. Ukrainsk suverenitet og uavhengighet har aldri vært en målsetting ettersom dette i russisk perspektiv, ikke eksisterer.

For det fjerde har Russland brutt rundt fire hundre forskjellige internasjonale traktater. Det har brutt Budapest-memorandumet og «traktaten om vennskap, samarbeid og partnerskap mellom Ukraina og den russiske føderasjonen». Man kan ikke stole på at Russland vil overholde en fredsavtale. 

For det femte er ideen om at Ukraina ikke har en egen identitet eller rett til å eksistere som en uavhengig stat er dypt forankret i den russiske tankegangen. Russland anser derfor ikke Ukraina som part i eventuelle forhandlinger. Det søker kun en ukrainsk overgivelse. Ettersom "Russland-Ukraina-krigen" bare er en del av en bredere konfrontasjon mellom Russland og Vesten – en kamp mellom den autokratiske russiske verden og de liberale demokratiene – må alle oppfordringer til forhandlinger rettes til Vesten. Vi har allerede avslått Russlands krav.

For det sjette har Ukraina definert dets forutsetninger for samtaler, inkludert tilbaketrekking av russiske tropper, opphør av fiendtligheter, og gjenoppretting av Ukrainas statsgrenser. Ukraina – ikke Nato, EU eller USA – bestemmer når forhandlinger er aktuelle. Ukraina forhandler ikke om dets suverenitet eller territorielle integritet, men kun om russisk krigsskade erstatning, retur av krigsfanger og sivile, rettsoppgjør, med mer.

For det syvende, gitt krigens fundamentale natur, vil enhver «fredsavtale» bare være midlertidig. Å fryse den nåværende frontlinjen vil sette Ukraina og Europa i ekstrem fare og ville være enormt fordelaktig for Russland. Større urbane områder med en total befolkning (fra før krigen) på over fem millioner ligger innenfor 160 kilometer fra dagens frontlinjer. 

Ukraina ville derfor ikke kunne trekke seg tilbake for å skape rom for å absorbere det første sjokket fra neste angrep. Mens Russland ville være i stand til å etablere nye styrker, trene, gjenoppbygge lagre av missiler, ammunisjon og droner, og ikke minst konsentrere styrkene for et nytt og avgjørende angrep, ville Ukraina bli tvunget til å opprettholde dets nåværende styrker på høy beredskap langs en 1200-kilometer lang frontlinje. Det vil være både økonomisk utmattende og enormt farlig.

For det åttende, hvis Russland lykkes med å tvinge Vesten – og følgelig Ukraina – til å inngå kompromisser, vil det bli sett på som en russisk seier. Kostnadene vil være enorme. USA og Nato har dermed demonstrert deres svakheter og vil miste evnen til å avskrekke fremtidige konflikter. Russland vil fremstå som en enda mer selvsikker, aggressiv og militært kvalifisert stormakt ved Natos grenser.

Til slutt er det galskap å gjøre det samme om og om igjen og forvente forskjellige resultater. Etter å ha avholdt mer enn 200 samtaler for å unngå en krig Russland var fast bestemt på å vinne, er det på høy tid å erkjenne at forhandlinger verken kan løse krigen i Ukraina eller den bredere konfrontasjonen. Forhandling vil ikke stoppe russisk aggresjon. Fred kan bare gjenopprettes gjennom mot, besluttsomhet og militærmakt.

Med mindre man er tilhenger av general Sir Anthony Cecil Hogmanay Melchett (TV-serien Blackadder Goes Forth) sin tilnærming: «If nothing else works, a total pig-headed unwillingness to look facts in the face will see us through.»

Les også:

Mener russiske tap i luften gjør dem mer forsiktige