Jakten på de døde

Oleksij Jukov reiser alltid på oppdrag med to stokker. Den ene bruker han til å stikke i jorden for å sjekke om det er kropper under torven. Den andre for å vippe opp miner på vei mot de døde. 

Forsvarets forum møter ham i en liten landsby utenfor Izium i Øst-Ukraina, der han og resten av organisasjonen Sort tulipan er i ferd med å hente frem restene etter en drept ukrainsk soldat. 

Han har vært her siden april 2022, sier Oleksij Jukov. 

– Stridsvognen ble sprengt, og to menn ble drept, men kameratene klarte bare å få med seg den ene av dem. Nå har de etterlatte bedt oss om å hente den siste. 

De har lagt en plastduk ved siden av den utbrente stridsvognen i åkeren, der de plasserer det de finner i det utbrente vraket. Men det er ikke så mye igjen: 

Noen fingerledd, fragmenter av en skalle. En støvel, en beltespenne – og et lårbein. 

– Se, det der kan vi bruke til å sende til DNA-testing, sier Jukov optimistisk. 

Det er sommeren 2023 og så varmt at både løsbikkjer og landsbybeboere søker skygge. Skjønte, i denne lille landsbyen er det bare noen få som er utendørs. Nabofylket har vært okkupert i snart ni år, mens landsbyen har vært utsatt for store angrep det siste året.

Her var det voldsomme kamper da Russland okkuperte Izium i april 2022. Da Ukraina tok tilbake Izium i september i fjor, var disse landsbyene fulle av miner. 

– Gruppen vår har funnet 800 kropper bare siden invasjonen. Det er ukrainske soldater, russiske soldater og ukrainske sivile, sier Julov. 

Han jobber fra åtte om morgenen til elleve på kvelden for å finne lik. Så langt har det kostet ham ett øye, ett bein – og en god venn. 

Frontkjemperne som kom hjem

Denne historien starter egentlig 80 år tilbake i tid. Landsbyen vi befinner oss i, er bare noen få mil fra Kharkiv. I februar 1943 var byen tapt til Den røde armé, og Adolf Hitler reiste personlig til Zaporitsjia for å kreve at Wehrmacht skulle ta tilbake byen. Feltmarskalk Eich von Manstein mente det ville være vanskelig, men Hitler insisterte. 

16. februar 1943 startet dermed det tredje slaget om Kharkiv, en kamp som varte i en måned. Først satte Manstein inn flyvåpen (over tusen bombetokt de ukene kampene varte), deretter gikk styrkene inn i en geriljakrig i byen. 

45.000 sovjetsoldater døde i offensiven, mens Wehrmacht mistet 4500 menn. Mange av dem ble liggende på slagmarken i landsbyene utenfor Kharkiv og Izium. 

På starten av 50-tallet var fortsatt over én million tyske soldater savnet. Rundt 300 av de savnede var norske frontkjempere. De siste årene har flere organisasjoner jobbet for å få de savnede soldatene hjem. 

I Ukraina var den viktigste organisasjonen Nasjonal minneforening. Allerede da han var tolv år gammel, ble Oleksij Jukov en del av arbeidet. 

– SS Westland, sier Jukov. 

Han smalner øynene under capsen, som om han prøver å huske riktig. 

– Ja, SS Westland, jeg har funnet et par av dem. 

Dette var norske nazister som tjenestegjorde i Waffen SS. Senere har det blitt dokumentert at avdelinger med nordmenn var med på krigsforbrytelser. 

– Jeg vet ikke hva slags folk det var. Jeg vet ikke hva som var deres grunn til å komme hit. De trodde vel at de skulle bli møtt med blomster, akkurat som russerne. 

– Og du tenker at folk er folk?

 – Ja, vi kjemper ikke mot døde. Disse må fortsatt bli fraktet til hjemlandet, selv om de er fienden vår. Jeg vil vise at ukrainere er en type folk som også har omsorg for dem som kom hit for å drepe oss. 

Her i Ukrainas østligste fylker, Kharkiv og Donets, har Nasjonal minneforening gravd opp 3500 sovjetsoldater og 2000 tyskere. 

– I én landsby fant vi 900 soldater. Det høres mange ut, men i disse slagene deltok det opp mot én million soldater. 

Han kaller det militær arkeologi og er tydelig på at ikke alle kan gjøre det. Man må ha solide anatomiske kunnskaper, og man må være nøye og vaktsom. 

– Det er svært viktig at vi får med oss absolutt alt som er igjen av kroppen. Hvis ikke har vi ikke fått soldaten hjem. 

Livsfarlig oppdrag

Snart er det ti år siden militær arkeologi sluttet å være en hobby for Oleksij Jukov. I februar 2014 tok ukjente, grønnkledde menn over militære anlegg på Krim, og allerede 18. mars ble halvøya annektert av Russland. 

Våren 2014 begynte maskerte soldater å dukke opp i hele Øst-Ukraina. Noen av dem var lokale gruvearbeidere og pro-russiske ideologer. Andre var leiesoldater og russiske menige. 

I slutten av mai 2014 forsøkte de å ta over flyplassen i Donetsk og ble møtt av flyvåpen fra den nyvalgte presidenten Petro Porosjenko. Ukraina var i full krig og frontene var uklare. I september samme år fikk Nasjonal minneforening en henvendelse fra forsvaret. 

Kunne de dra inn for å hente ukrainske kropper ved krigsminnesmerket Savur-Mohyla? 

Den sterke installasjonen av stål og stein var tatt over av opprørssoldatene. Kulene hadde gått som rikosjetter rundt minnesmerkene, og der det tidligere lå blomster, kå det nå råtnende ukrainske lik. 

Jobben ble tøff, og det ble snart klart at ikke hvem som helst kunne gjøre den. Det var ikke alle som taklet forråtnede kropper av egne landsmenn. Det var ikke alle som hadde nerver til å gå i minelagte områder for å finne døde. Kanskje var det ikke som ville risikere livet sitt for det heller, men for Jukov ga det en helt spesiell mening. 

– Vi tror på at det flyr en sommerfugl når sjelen forsvinner fra kroppen. Alltid når vi er ute på oppdrag, ser vi sommerfugler. Det er derfor vi tror på dette. 

Nasjonal minneforening byttet navn til Sort tulipan, oppkalt etter sovjetflyene som fraktet drepte soldater hjem under i krigen i Afghanistan på 80-tallet. 

– Det er svært få som kan gjøre dette, for man må både være veldig nøye og kunne håndtere landminer. Vi må kunne stole på hverandre, og vi har ikke tid til opplæring. 

Det var livsfarlig å reise til de okkuperte områdene for å hente døde ukrainske soldater. 

– Én gang ble jeg arrestert i Donetsk av russerne og dømt til døden. Men idet de skulle skyte meg, startet et bombeangrep fra Ukraina. Jeg hoppet ned i skyttergraven. 

Etter bombeangrepet fikk han overtalt opprørssoldatene til å spare livet hans. Andre ganger har han måttet bestikke russiske soldater for å få hentet de døde – og slippe å bli drept selv.

Tapet av en kamerat

I fredstid jobbet Oleksij Jukov som trener i thaiboksing. Da han trengte flere til å utføre oppdragene rekrutterte han tre unge menn han var trener for: brødrene Andrij og Artur Simejko og Denys Sosnenko. Den eldste av dem, Artur, er med på oppdrag denne sommerdagen. Han er 26 år og har blå øyne under grønn cap. I likhet med de syv andre i Sort tulipan har han turbukser med leggbeskyttere. 

Organisasjonen er ikke en del av militæret. De jobber ikke unden noens kommando og reiser ofte ut etter tips fra sivile, pårørende eller egne historier de har hørt. 

Det var en dag i januar 2022 at Artur, Andrij, Denys og Oleksij Jukov skylle på oppdrag for å hente «russer nummer 299». Journalistene hadde fotografert, og en av gutte hadde tøyset med lighteren som ble funnet på russeren: «Sjelen min ser etter romantikk, mens rumpa vil ut på eventyr», stod det. 

De hadde vært i Devhenko, et av områdene der mange sovjetsoldater falt under andre verdenskrig. Jukov hadde ikke kunnet unngå å kommentere det. «Det er jo akkurat det samme som skjer nå», sa han til journalistene. 

De går i de dødes frosne fotspor. Besteforeldre fra andre verdenskrig, som nå hadde fått selskap fra barnebarn fra denne krigen. 

– Tenk det, at besteforeldrene våre kjempet sammen i skyttergravene, og nå kommer de hit for å drepe oss, sier Jukov til Forsvarets forum. 

Tre dager etter at de hentet kropp nummer 299, skulle de på nytt oppdrag i Donetsk Oblast, da bilen Denys Sosnenko satt i kjørte på anti-tank-mine. Denys ble hardt skadet og døde senere på sykehuset. Han ble bare 21 år gammel – og en del av en dyster statistikk. 

I november skrev det amerikanske magasinet Time at Ukraina er blitt verdens mest minelagte sted. En tredjedel av området er minelagt, 264 sivile er drept og 830 er skadet bare siden invasjonen i fjor.

Ukrainske myndigheter mener 7000 mennesker kan bli drept innen 2030 om ikke området blir ryddet for miner. 

I begravelsen til Denys Sosnenko holdt Okesij Jukov en tale, som senere ble publisert av BBC: 

«Denys, det er mange engler på skuldrene dine i dag. Englene til dem du fikk hjem. Og takket være ditt arbeid har mange soldater, som døde på steder der ingen noensinne ville søkt etter dem, blitt hentet tilbake til sine familier». 

Hele teamet var enige om at de ville tilbake på arbeid, selv om det kunne koste dem livet. 

De dødes siste skanse

– Se her, skriv navnet deres i denne blokka, sier Artur Simjenko. 

Tirsdag er blitt torsdag, og Simjenko tar frem en blå kladdebok. Han, Jukov og de seks andre mennene er på et nytt oppdrag, i en annen landsby utenfor Kharkiv. Nå skal de finne to ukrainske soldater som ble gravlagt i åkeren for noen måneder siden. 

Simjenko har med seg de to stokkene og en sekk med flagg. Flaggene plasserer han i fotsporene slik at alle skal vite hvor det er trygt å gå. I blokka noterer Sort tulipan navnet sitt hver gang de går ut i felt. Det er for å skrive under på at de tar ansvar for egen sikkerhet, og at de går ut helt frivillighet. 

De har på seg hjelm og skuddsikker vest, men mest av alt er de avhengig av sin egen og kameratenes kunnskap. 

Oleksij Jukov vet hvor galt det kan få. I september i fjor skulle han hente en ukrainske kropp. Han hørte et klikk – og så «kabom!» Minen tok hans høyre øye og sendte 18 splinter i beinet hans. 

– Minene blir mer og mer avanserte, sier han. 

Noen går av halvannen meter før personen kommer, og de har sensorer som kan oppdage om det er en firbent eller tobent. Hvis den er firbent, går den ikke av. 

Landminene er fra land som Frankrike, Tyskland – og gamle Sovjetunionen – og er lagt ut av både Ukraina og Russland. Det viser en oversikt som Human Rights Watch har laget. Forsvaret forum velger ikke å bli med Sort tulipan på oppdrag denne torsdagen. Det er for farlig. 

Isteden ser vi ryggen deres idet de forsvinner inn i åkeren med to stokker i hendene og flagg i fotsporene. 

– Vi er siste skanse. De døde er forlatt av alle. De har ingen andre enn oss, sier Jukov. 

Han ser skarpt på oss med det kunstige øyet, før han legger i vei mot de andre i åkeren. 

– Hvorfor tror du vi jobber så hardt? Soldatene har betalt med livet sitt. Nå må vi vise dem den siste respekt og få dem hjem så fort som mulig. 

Les også:

Forbereder seg dag og natt på ny invasjon

Taiwan-spesial

Lærdommen fra Ukraina