Den norske instruktøren Martin peker på en høy mann, han står med ryggen til og inspiserer soldatene sine. Han er de ukrainske rekruttenes kompanisjef. Han er i 60-årene og ansiktet er furet værbitt. Ifølge Martin fører kompanisjefen en hard linje, men yter stor respekt hos sine menn. Om kort tid skal han lede dem i strid ved fronten i hjemlandet Ukraina.

– Han har mistet sin eneste sønn i krigen og har ingen å komme hjem til. Han sier han er klar for å kjempe til døden, sier Martin.

I øvingsfeltet noen timer nord for Manchester er det tåke, duskregn og gjørme på bakken.

Til lyden av skuddsalver i det fjerne roper en hes stemme ut ordre på ukrainsk, det er troppssjefen. Med et fast grep tar han tak i soldatene og dytter dem på plass.

De ukrainske rekruttene forsøker å stille seg på linje, før de skal trene på grunnleggende stridsteknikk, en av mange temaer de skal innom de neste fem ukene.

De ukrainske soldatene skal gjennom flere moduler med utdanning, som til sammen vil gi dem grunnleggende kunnskap og erfaring, med et mål om å gjøre dem best mulig forberedt på livet som frontsoldat. Utdanningen får de av norske instruktører.

– Fem uker, det er det vi har for å gjøre dem så klare for strid som overhodet mulig. Fem uker! Og de skal i strid, sier den norske kompanisersjanten Anders.

Ukrainerne lærer stridsteknikk, hvordan man beveger seg og kjemper i rurale og urbane områder, og krig i skyttergravsystemer. De får mineutdanning, sanitetsutdanning og lærer hvordan de skal ta vare på seg selv og hverandre under krevende forhold ute i felt.

– Over 40 prosent av denne gjengen har aldri tilbrakt en natt i sovepose engang, sier Bjørn. Han er kompanisjef for de norske instruktørene i kontingent fem, i operasjon Interflex.

Klar til strid

Martin er 40 år og har 15 års erfaring fra Heimevernets innsatsstyrke HV-01. Han sitter tilbakelent i en campingstol utenfor de norske instruktørenes telt, en liten pust i bakken mellom leksjonene. I ansiktet har han kamuflasjekrem.

Han forteller at de ukrainske soldatene ikke er så annerledes fra den jevne norske heimevernssoldaten, men at de kommer med noen flere skavanker etter en litt røffere livsstil i Ukraina. Noen har også vært i krig siden annekteringen av Krym i 2014.

– Men innstillingen til å gjennomføre, være med og kjøre på, den er langt over det man ser i Norge. Alvoret av konsekvensene for den gjengen her, det har ikke vi nordmenn, sier Martin.

Selv om bakteppet for at de er i Storbritannia er alvorlig, er det også mange morsomme stunder, sier Martin og trekker frem at ukrainerne har god sans for humor. Likevel er det først og fremst ikke gøy, men givende å være instruktør.

– Den gjengen du trener, de drar mest sannsynlig rett til fronten. Hva tenker du om alvoret som ligger i dette? 

– Man blir mer observant på detaljer og opptatt å gjøre ting riktig. Ting som kanskje kan ha en viss tendens til å glippe litt hjemme. Her vet man at det kan få fatale følger. Da skjerper man seg, sier han.

Fem uker til utdanning og trening kan høres lenge ut, men for Martin og de andre instruktørene føles det alltid som om tiden ikke strekker til.

– Man føler at man ikke har gjort nok i forhold til hva man vet kreves. Det er litt ubehagelig, men samtidig hjelper det at ukrainerne er utrolig takknemlig og fornøyd med jobben vi gjør.

For Martin var det lett å ta valget om å komme til Storbritannia.

– Jeg klarer ikke å stå på sidelinjen og se på, når jeg vet at jeg har noe å bidra med. Jeg føler på at det her er noe jeg må gjøre, sier han.

Hjertet utenpå uniformen

Ifølge kompanisjef Bjørn kommer de tett på de ukrainske soldatene i løpet av de fem ukene de driver utdanning og trening sammen. På veien er det mange opplevelser som gjør at nordmennene sitter igjen med sterke inntrykk. De får høre om en virkelighet, fjern for oss i Norge.

Bjørn minnes en presentasjonsrunde i starten av kurset, der en ukrainsk soldat i midten av 30-årene reiste seg opp for å introdusere seg selv. Han fortalte at han hadde kone og var trebarnsfar. Men det var for tre måneder siden. Nå er alle døde.

– Det er klart at sånt gjør sterkt inntrykk. Mange av instruktørene her har egne barn og da treffer det deg midt i ansiktet. Det viser hvor viktig dette bidraget er, sier Bjørn.

Han får støtte av kollega Anders, som sier at de mellommenneskelige møtene oppleves nærere og at det er noe han vil ta med seg videre.

– Vi følger dem hele veien fra vi henter dem på flyplassen i sivilt tøy, til de får på seg uniformen og begynner utdanningen. Nå ligger de i skogen her og skal bli til soldater på fem uker. Om kort tid er de tilbake i Ukraina, og om noen måneder er det ikke sikkert at alle fortsatt er i live, sier han.

For Bjørn og Anders er noe av det mest givende å se dem gå fra å være enkeltindivider til å bli et fellesskap, der det dannes et samhold og man kan se at de tar vare på hverandre. En omsorg de vil trenge tilbake i Ukraina.

Under angrep

De norske instruktørene tar på seg utstyret sitt, vest og hjelm på. De samles og tar en rask gjennomgang av leksjonen, før de ukrainske soldatene danner en hesteskoformasjon rundt nordmennene. Ukrainerne følger nøye med når instruksene gis, først på engelsk og så på ukrainsk.

Ukrainerne skal trene på hurtig stillingsbesettelse, ta kontroll på et område og etablere nærforsvarsstillinger.

Ledet an av nordmenn åler de ukrainske soldatene seg møysommelig gjennom det våte terrenget og frem til trelinja. «Linje! Linje!» hviskes det lavmælt fra de norske instrukturene. Det er viktig at alle soldatene holder seg på linje og at de viser seg for terrenget som ligger foran dem samtidig. Selv om dette er trening, så ligger det et alvor i luften. Neste gang de gjør dette, kan de være tett på russiske styrker.

Ved trelinjen begynner ukrainerne å bygge forsvarsstillinger. Foran dem ligger et åpen jorde, og på andre siden en trelinje og et lite skogholt. Et perfekt sted for fienden å skjule seg. Det er mange likhetstrekk til deler av det ukrainske terrenget, der ukrainske og russiske soldater kjemper for livet.

Trestokker og stein stables og sekker med våt jord fylles. Det er her de skal tilbringe natten. Noen skal hvile, mens andre holder vakt i de nyetablerte stillingene.

Mørket har senket seg over de britiske slettene. Ute i øvingsfeltet trener ukrainerne på lyd- og lysdisiplin. I det stummende mørket kan kun noen få svake røde lys fra hodelykter skimtes. Dette er bare nok et moment av mange, for å holde seg i live ved fronten.

Under hver sin tarp får de ukrainske soldatene litt velfortjent hvile. Kun hovedvaktposten er bemannet av to soldater. Stillheten blir brått brutt av lysraketter som skytes opp over de ukrainske stillingene. Lysrakettene lager en skarp lyd i det de suser gjennom luften, de kaster lys og skygge inn mellom de spredte trærne der ukrainerne ligger. De simulerer et artilleriangrep. Alle mann ut i stilling!

«Granata, granata!» roper de norske instruktørene for full hals.

Ukrainerne stabler seg på beina og rasker med seg utstyret sitt. De legger seg ned i stillingene og speider utover det åpne jordet.  Det tar ikke lang tid før de ukrainske soldatene angripes fra andre siden. Det som var en stille og mørk kveld er nå et inferno av geværsalver og lysraketter i alle retninger. 

Fra sine forberedte stillinger skyter de tilbake. Like brått som den startet, slutter skytingen. Kruttrøyken siver opp fra geværpipene, før stillheten nok en gang senker seg over området.

– Neste gang de angripes, er det ikke med løsammunisjon, sier en av de norske instruktørene.

(De ukrainske soldatene og de norske instruktørene i reportasjen, er anonymiserte etter krav fra det britiske forsvarsdepartementet og Forsvaret.) 

REPORTASJE

Ukrainske soldater kriger i norsk vinterkamuflasje